Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her.
>
Transkribert fra et fremtidig foredrag
Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.
Les mer »
Innrømmes: Vi har ikke orket å se Thomas Seltzers «Trygdekontoret» – ergo har vi heller ikke «rett til å uttale oss». Men dette forhindrer oss ikke fra å låne øre til andres synsing. Nedenfor gjengis Jeg!-redaktør Arne Borges notater til episode 6:8 i uredigert stand. Med fotnoter.
(Liten reklamespott: Jeg! og GUSTAF avholder felles slippfest under Novafest 24. april. Sted: Glassbaren, Chateau Neuf, ikke Sound of Mu som tidligere hevdet. Reklamespott slutt.)
Les mer »
Nedskjæringene i medie-Norge har de underligste konsekvenser. For eksempel observerer vi at en ny generasjon forsmådde vikarer og evige frilansere er blitt fanzinemakere på fritida: Disse unge menneskene har Aftenposten og Dagbladets spalter som plattform, men higer etter en pause fra den journalistiske disiplineringen som følger av frilans-/vikartilværelsen. Jobben i tabloidmedia oppleves som en evig audition. Den usikre situasjonen gjør at de skriver med ekstra påholden penn, redde for å provosere både politisk og formmessig. Fanzinene blir en ventil, et fristed, en lekegrind utenfor desksjefens kontroll.
Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».
Les mer »
