Den amerikanske forfatteren J.D. Salinger døde onsdag i forrige uke, verdensberømt og verdensberykta for bøkene og et par av livsvalgene sine, her husker Anders Bortne en av sine favorittforfattere:
«Holder wouldn’t approve,» svarte J.D. Salinger når noe ikke føltes riktig. Datteren Margaret skrev at faren ofte omtalte karakterene sine som om de var virkelige.
Slik har jeg også hatt det med Salingers skikkelser, og særlig Holden Caulfield. Jeg lurer på hva han ville ment om situasjoner jeg befinner meg i: «Ville Holden ha smilt til fyren ved enden av bordet som ikke vil slutte å snakke om Apple-produkter?» «Holden ville aldri ha kjøpt denne dongeribuksa med broderi i baken.» «Hva mener han om at jeg søker på jobb i Aller-konsernet?» «Er det ok at jeg liker Hellstrøm Rydder Opp?»
Den trassige syttenåringen sitter på venstre skulder og dømmer det falske voksenlivet. Og spør: Var det slik vi hadde planlagt at du skulle bli?
Det er slitsomt. For noen ganger må en svikte syttenåringen. Noen ganger må en være voksen. En må spille med. Diskutere seiling med sjefen. Komme med gode innspill på avdelingsmøtet. Le høyt på dugnaden i bakgården. Si ting som: «Jeg liker spesielt godt billedserien med de svarte, nakne trærne.»
Var det derfor Salinger meldte seg ut av verden? Holden godkjente ikke?
Det er ikke mye vi vet om Salingers hverdagsliv de siste femti årene, men her følger en liten liste over småtinga Holden åpenbart godkjente:
— Favorittfilmen til Salinger var Hitchcocks 39 Steps – han var visstnok besatt av den.
— Favorittmaten var lam stekt på 70 grader og kalkunsmørbrød. Utover over det foretrakk han vegetarkost og organiske supper.
— Favorittperson var New Yorker-redaktør William Shawn. Salinger hatet stort sett alle mennesker.
— Favortittklærne var hovedsaklig friluftstøy og pressede jeans. Noen ganger gikk han i en skreddersydd engelsk ulljakke.
— Favorittkjøretøyet var en jeep med gardiner i sidevinduene. Han var en råkjører. Ifølge mennesker som satt på, kjørte han som om bilen ble beskutt.
— Favorittprogrammet var The Andy Griffith Show. Salinger så visstnok vanvittig mye TV, ofte med middagen på et brett foran seg.
God tur, JD. Holden godkjenner!
«My brother, for the record, had a distracting habit, most of his adult life, of investigating loaded ashtrays with his index finger, clearing all the cigarette ends to the sides — smiling from ear to ear as he did it — as if he expected to see Christ himself curled up cherubically in the middle, and he never looked disappointed.» Skriver J.D. Salinger i romanen Seymour — An Introduction, som egentlig er den ene halvparten av en Salinger-utgivelse hvis første halvpart heter Raise High the Roof Beam, Carpenters, og vi hilser med denne fingeren i dag (mens sporstreporteren på TV sier at Arne Scheie aldri er bakfull første nyttårsdag), hilser til J.D. Salinger som ble født i 1919 og som fyller 91 år i dag. Han snur tallene sine i dag og vi leter, som alltid, etter ansiktet hans i asken: bøkene han etterlot seg for mer enn fire tiår siden, de få fotografiene, de sjeldne intervju. Og håper, men tror ikke, at han, som tallene, skal gjøre vendereis og gå verden på nytt i møte. Samme hvor fint det hadde vært. Og på sin plass, egentlig. På en dag som i dag. Gratulerer med dagen og godt nytt år alle lesende og skrivende.
