For det tredje: Hvis vi henter hjem JEV, henter vi også hjem «Busters arkiver» – poetens formidable samling av bøker, tidsskrifter og avisklipp fra skandinavisk litterær offentlighet de siste 50 årene. Strengt tatt burde JEV tildeles ikke bare Grotten, men også to–tre offentlig lønnede sekretærer/assistenter med arkiv- og bibliotekfaglig bakgrunn. Spørsmålet er om arkivmaterialet får plass på Grottens 300 kvadratmeter? Hvis ikke har vi en løsning på rede hånd: Kongen flytter inn i Grotten – Jan Erik flytter inn på Slottet. Dronning Sonja kan, om hun ikke har annet å ta seg til, få lov til å lede litterære sightseeings i sydfløyen hver lørdag rundt lunsjtider.

Mørket står mykt/ på dine øyelokk nå. Det er bare/ å åpne/ øynene, så ser du// hvor mørkt det er. (Så mørkt, ikke/ mørkere.) Dette er ment/ som et kjærlighetsdikt/ – vil du ha?

Mens de fleste av bidragsyterne rapporterer om banale, personlig-kroppslige opplevelser (som å åpne munnen, en knyttet neve el.l.), er det interessant å se at Vold umiddelbart innfører et metaperspektiv: Bidraget handler om å åpne en bok; bidraget-i-bidraget (dvs. diktet) handler om å åpne øynene og se «hvor mørkt det er». Shiomis instruks blir altså etterfulgt på to nivåer.

At JEV i det hele tatt ble involvert i Shiomis «open event», handler nok i stor grad om personlige kontakter, men det er ingen tvil om at selskapet kler ham. I flere av sine sekstitallsbøker – framfor alt kykelipi (1969) – skriver JEV dikt som på samme tid er dikt og instruksjoner, haiku og manifester; de oppfordrer simultant til lesing og handling, og får dermed skillet mellom de to til å kollapse. Dette er en holdning man gjenfinner bl.a. hos George Brecht, oppfinneren av «hendelsespartituret», Fluxus-bevegelsens hovedsjanger (seinere popularisert av Yoko Ono i bestselgeren Grapefruit). Det er vanlig å gå ut fra at Vold forlot de desubjektiverende eksperimentene rundt 1970, for så å bli «ekspressiv» igjen. Fluxus-bidraget er en påminnelse om at disse impulsene i høyeste grad er med ham inn i 70-tallsdiktningen.

«Min beste opplesning noensinne,» sa Arild Nyquist etter sin opptreden på Café Mono 8. desember 2004. Dessverre skulle det også bli hans siste. Nyquist falt om av slag bare to uker seinere, hjemme i hagen i Asker. For oss som var på Mono den kvelden – blant litterære celebriteter som Tomas Tranströmer, Kjell Heggelund og Mia Berner – kom nyheten som et sjokk. «Nyquist var veldig vital, og gjorde en makeløs opplesning,» sa Tranströmer til Morgenbladet i etterkant. Den svenske nobelpriskandidaten hadde ledd så tårene trillet av kollegaens sceneframføring.

Nå er Nyquists legendariske opplesning endelig gjort tilgjengelig for allmennheten. Jan Erik Vold har inkludert store deler av Mono-seansen på sin bok/cd Fem stemmer, hvor sjeldne live-opptak av Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo, Tor Ulven og nevnte Heggelund også inngår. Her fins evergreens som «Og tele-foooo-ooon!», «Flukt» og «Nå er det jul igjen», inkl. spontan allsang og en smule ekteskapelig småprat mellom dikteren og hans viv Anne-Kari («Du må bare ha på deg briller, Arild!»/ «Å ja.»). Et unikt forfatterskap i lydlig konsentrat – samvittighetsfullt lagret i Busters arkiver, nå altså forelagt offentligheten av den eksilerte skygge-nasjonalbibliotekar JEV. Løp og kjøp!

Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

4. Walter Benjamin: Guttebøker (1938)
Barndom i Berlin – rundt 1900 er spekket med pregnante vinterbilder. To av tekstene heter «Vinteraften» og «Vintermorgen»; en annen skildrer en storslått julefeiring i et borgelig Berlin-hjem, avrundet med en nattlig sledetur gjennom en by «så hensunket i seg selv som i en sekk, tung av meg og min lykke». Favoritten er likevel «Guttebøker», hvor Benjamin sammenfører snø og litteratur: «Boken lå på det altfor høye bordet. Mens jeg leste, holdt jeg meg for ørene. Så lydløst hadde jeg da også tidligere hørt noen fortellle? Rett nok ikke faren min. Men det hendte enkelte ganger om vinteren, når jeg stod i vinduet i den varme stuen, at snødrevet utenfor fortalte like lydløst.»

5. Bjarte Breiteig: Den første snøen (1998)
Et samboerpar våkner søndag morgen, post-festum. Han har gått hjem tidlig. Hun har noe skriblet i håndflaten. Og hun «har noe å si ham». Resten kan du tenke deg sjæl, men for sikkerhets skyld lesser Breiteig på med kondomer i jakkelomma, forgylte barnesko på veggen, morgenkvalme/fyllesjuke over toalettskåla … Vinterstemningen er dog upåklagelig: «Jeg prøvde å gjenkalle andaktstemningen jeg alltid hadde som barn da jeg åpnet gardinet og så at alt var blitt hvit; veien, trærne, ja til og med himmelen var hvit før i tiden. Men stemningen kom ikke, den satt fast i en annen tid, en annen verden.»

6. Dag Solstad: Arild Asnes 1970 (1971)
Vinterskildringene er kanskje ikke det første man legger merke til i denne romanen, men de spiller en viktig rolle i første del, hvor Asnes’ intellektuelle lammelse effektivt speiles i det frosne vinterlandskapet. Protagonisten, kledd i en tykk vinterfrakk, foretar hvileløse byvandringer mens «det sinnssyke hvite dirrer i lufta». Av andre meteorologiske observasjoner kan nevnes at temperaturen ligger rundt «minus femten grader». Og ellers: «Snøen som lå i fonner. Kald, hvit, krampaktig som gips. Det var her han hørte hjemme. Det skulle nok gå bra.» (Det går ikke bra.)

7. Chris Kraus: I Love Dick (1997)
Når Kraus ikke skildrer sin besettelse – og stalking – av kulturteoretikeren Dick Hebdige (som er en reell person! Rydd forsida, Dagbla’!), leverer hun noen ganske fine vinterkort fra «upstate New York». På et tidspunkt går hun seg vill i skogen: «I kept walking, thinking how I like winter best, along a deer trail, over ice, across a beaver fort ’til I was lost. The ground’s all frozen but there’s hardly any snow so it was impossible to follow tracks. I came up against an old chainlink fence, then left it walking what felt like south, over a stram then into a clearing, thinking High Street would be very close. But it wasn’t – there were just more woods everywhere, scraggly trees grown up over land that’s been logged and raped a dozen times in the past 150 years, deer tracks disappearing into bramble, and I realized I was walking erratically in jagged circles.»

8. Mattis Øybø: Alle ting skinner (2002)
Tidenes norske snø-plott: Det snør i halvannen måned, deretter går strømmen i hele hovedstaden. Et frampek til årets snøvinter? Nå stuper jo også krafttilgangen. Og da venter følgende scenario, ifølge Øybø: «Bybildet endret seg. Førsteetasjene forsvant. Store kanter med snø la seg oppover butikkvinduene, gårdene ble seende ut som begynnende stammer til enorme trær, byen en mytisk skog uten ende.»

9. Jan Erik Vold: spor, snø (1970)
Denne haiku-samlingen er trolig mest kjent for «dråpen», men ellers i boka forekommer vann helst i fast form. Noen høydepunkter: «nyfalt snø/ som drysser/ fra bjørkenes kvister», «stivfrossen/ på rompa, du/ liksom», «lyden/ av sne, lyden/ av snemåking» – og ikke minst: «men vakrest av alt/ var snøen/ som smeltet på pannen din». Merk at Vold pendler hvileløst mellom «snø» og «sne». Men mannen har absolutt poetisk gehør, så vi klager ikke.

10. Wallace Stevens: The Snow Man (1921)
Fra Vold er ikke veien lang til Wallace Stevens, som nettopp er gjendiktet av JEV i Keiseren av iskrem (Gyldendal, 2009). Stevens’ snømann-dikt kretser om «ingenting», langs spor Vold seinere har forfulgt i sitt eget forfatterskap: «… selv ingenting, som/ lytter i snøen og ser/ ingenting som ikke er der og det ingenting som er».

I går kveld ble altså vennskapslinja GBG–Oslo på nytt trukket da Jan Erik Vold, Claes Hylinger og Magnus Hedlund leste og prata og møtte publikum på Tronsmo bokhandel. Fullt hus. Gode historier. Sjampis på is. Festskrift i nytt opplag. Ikke rart V-tegnet dukker opp i Flammes lille snutt. Hold ut i vintermørket, venner, og varm dere, hvis det blir for ille, på Hylingers og Hedlunds prosa. Bøkene ligger på bordet.

Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».

Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.

Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.

Beckett i Paris 1964

Vi skrev till Samuel Beckett.

Han skrev till oss: «Shall be in tomorrow at 3 p.m. if you care to drop around. Samuel Beckett».

Eftersom det var söndag tog vi på oss söndagskostymerna. Klockan tre stod vi där och ringde på. Han öppnade, höjda ögonbrynen över de guldbågade glasögonen och tog tre steg tillbaka. Vi presenterade oss: «Claes Hylinger,» sa den ene. «Magnus Hedlund», sa den andre. «Come in,» sa han, «sit down!» Vi satte oss. Den ene i soffan, den andre i fåtöljen. Vi började tala om teater.

«There is not much understanding,» sa Beckett.

«Not much,» sa vi, «not much at all.»

«Would you like some wine or some whiskey or something?» sa han.

«Whiskey, please,» sa vi.

Han gick ut i köket. Efter en stund kom han tillbaka med en flaska irländsk whiskey – Power’s – och två stora glas. Han hällda upp. «Say when!» sa han och hällde och hällde. Ingen sa något. Det blev en ordinär tolva per man. Han såg förvånat på oss. Whiskeyn var slut. Själv tog han ett glas vin.

«Would you like some water with that?» sa han. Vi nickade. Han hämtade en gul tillbringare. Han hällde upp.

Vi talade länge om litteratur.

Vi sa att vi hade sett parisuppsättningen av Comédie. «Fairly good,» sa vi. «Fairly good isn’t good enough,» sa han. Det höll vi med om. Vi skrattade och pratade alla tre.

Vi talade om transition, gamla transition. Han sprang och hämtade en volym ur bokhyllan.

Långa stunder var det alldeles tyst.

Han frågade oss om våra studier. Det var inte mycket att säga om dom. «Varför bor ni i Göteborg,» sa han, «och inte i Paris?» Vi blev svarslösa.

Samtalet gled in på Ruby Cohn och hennes bok (Samuel Beckett: The Comic Gamut). «She made some bad mistakes in the translation of Comment c’est,» påpekade Beckett. «I met her for the first time just a week ago. She stayed at your hotel.» «Uh-huh?» sa vi. «You missed her,» sa Beckett och log. Världen var bra liten – ändå hade vi missat henne.

Han klargjorde på vår begäran några för oss dunkla punkter i Cascando (pjäsen).

Vi berättade att vi hade läst en kritiker som kallade honom the last author. Beckett log åter sitt vinnande leende. Han hade rätt dåliga tänder. «Did you say ‘last’ or ‘lost’?» undrade han. «He also said that you had to give up writing,» spädde vi på. Vi skrattade alla länge och hjärtligt. Det är skönt att få skratta ut ibland.

«I cannot take any interest in criticism,» sa han. «The critics all see it from the outside. I see it from the darkness of the inside.»

Tiden gick.

Vi talade om Irland, hans forna hemland. «The landscape is very beautiful,» berättade Beckett.

När det var dags för oss att tänka på refrängen, gick vår värd efter två av sina böcker, som han ville skänka oss. «Have you got these?» undrade han. Det hade vi. Men det låtsades vi inte om. Han grep en kulspetspenna, ställde sig vid skrivbordet och lade pennan i ännu djupare veck. Efter en lång stunds funderande skrev han i den ena boken. Vi väntade. Han funderade igjen och skrev i den andra. Med ett befriad leende överräckte han böckerna.

«Jag åker till London i morgon,» sa han. «Jag har lite ont om tid annars skulle jag ha bjudit er på middag. Men vill ni,» sa han och halade upp sin plånbok, «acceptera en gåva, så kan ni äta en god middag själva.»

Och han räckte fram en hundrafrancsedel. Vi tackade och tog emot. Han hade ett gott hjärta. Han visste att vi var fattiga och bara åt ett magert mål mat om dagen.

Avskedets ögonblick var inne. Vi skakade han och han följde oss til hissen.

Ute sken solen. Vi vandrade upp mot Place Denfert-Rochereau. Där satte vi oss på ett kafé, öppnade våra böcker och läste: «For Magnus Hedlund with all good wishes Sam Beckett» och «For Claes Hylinger very cordially Sam Beckett».

Detta hände i Paris en vacker sommarsöndag 1964, på den tiden då vi var ganska fattiga och ganska lyckliga.

(Teksten er også trykket i Ur spår, Rönnells antikvariat 2003.)

Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:

Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.

For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».

Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.

Hva er dette for slags snikende nedlatenhet?

Georg Johannesen snakket en gang om å bli omfavnet av en lommetyv, men dette var vel mer som å håndhilse på en mann som har gjemt en liten prompepute i hånden.

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forstå Ottesen. Er det seriøst ment? Jeg kan jo ikke tro noe annet? Men da kan jeg heller ikke tro noe annet enn at Ottesen faktisk har lest de tjue diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt, og at han gjenlest dem, eller i hvert fall de fleste av dem, ganske nylig? Noe annet ville vært temmelig useriøst, selv for en kommentar i en avis, når kommentatoren så usjenert gjør seg selv til litterær overdommer. For det kan vel ikke være sånn at Ottesens tekst er hamret ned i løpet av en time eller to, uten at den bygger på annet enn gammel irritasjon, fordommer og formodninger?

Hvem vet.

Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»

Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.

Enda en nominasjon fra Christine: Til venstre, en glad vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris 1965 – Jan Erik Vold. Til høyre – samme mann i farger.

Neida! Det er Knut Nærum, din knøl. Men jammen likner de. Og det slår oss: Nærum har tidligere beskyldt Vold for å lengte tilbake til ei tid da trikken var blå og menn kastet hattene sine i været «ved minste tegn til oppstemthet». Men én ting er å besynge 50-tallet i dikts form – Knut Nærum ER jo en av disse hattekastende mennene. Sist vi spotta ham på t-banen, så det ut som han nettopp hadde vært og stussa luggen hos Per Asplins gamle frisør.