Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.
1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»
2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»
3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.
I går kveld ble altså vennskapslinja GBG–Oslo på nytt trukket da Jan Erik Vold, Claes Hylinger og Magnus Hedlund leste og prata og møtte publikum på Tronsmo bokhandel. Fullt hus. Gode historier. Sjampis på is. Festskrift i nytt opplag. Ikke rart V-tegnet dukker opp i Flammes lille snutt. Hold ut i vintermørket, venner, og varm dere, hvis det blir for ille, på Hylingers og Hedlunds prosa. Bøkene ligger på bordet.
Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».
Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.
Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.
Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:
Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.
For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».
Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.
Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»
Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.
Enda en nominasjon fra Christine: Til venstre, en glad vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris 1965 – Jan Erik Vold. Til høyre – samme mann i farger.
Neida! Det er Knut Nærum, din knøl. Men jammen likner de. Og det slår oss: Nærum har tidligere beskyldt Vold for å lengte tilbake til ei tid da trikken var blå og menn kastet hattene sine i været «ved minste tegn til oppstemthet». Men én ting er å besynge 50-tallet i dikts form – Knut Nærum ER jo en av disse hattekastende mennene. Sist vi spotta ham på t-banen, så det ut som han nettopp hadde vært og stussa luggen hos Per Asplins gamle frisør.
Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober: 
