Hva om Steven Patrick Morrissey ble født og vokste opp i Odda? Hva om hele The Smiths ble født i og vokste opp der? Fant sammen der? Øvde og spilte inn plater der? Om stedet. Om folka. Om Odda. Så hadde det kanskje hørtes ut som Frode Gryttens Dronninga er død. Så hadde kanskje lyset som aldri gikk ut i Manchester vært lyset som aldri går ut i Odda.

«Om du er så vittig, korfor er du åleina i kveld?
og om du er så jævlig smart, korfor er du åleina i kveld?
og om du har så mange vennar på Facebook
korfor er du åleina i kveld?
og om det er så jævlig mange som føljer deg på Twitter
korfor sit du åleina med Mac-en din i kveld?
og om du er så deilig på deiligst.no
korfor går du til sengs åleina i kveld?
eg veit, fordi i kveld er som alle andre kveldar
derfor er du åleina i kveld
med alle dine triumfar og all din sjarm
mens absolutt alle andre ligg på kjærastens arm …»

(fra «Eg veit at det er over»)

Dronninga er død, folkens, lenge leve dronninga.

Magasinet har nettopp publisert Frode Gryttens forord til Tatt av Norge – en skikkelig tearjerker (på den gode måten!) om bestefar Gryttens siste sildefiske. Klikk deg inn på Dagbla’s nydesignede, Rema 1000-sponsede nettside for å lese og se flere bilder.

I samme slengen minner vi om fredagens slippfest, kl. 19.00 i kjelleren til Centralteatret, Akersgata 38.

Å sjå gjennom Robert A. Robinsons fotografi er å reise tilbake til stadane vi kjem frå. Ro tilbake, kjøre tilbake, spole tilbake med hurtigknapp. Vi kjem frå havet, vi kjem frå vågar og sund, frå rullings og kaffi, frå gulmåla hus under himlar som snart skal skye over. Vi kjem frå båtar som tar til å dunke om ein sveivar dei i gang. Vi kjem frå strevet og slitet, frå vinter og mørke, frå bønder og fiskarar. Vi kjem frå morgonar som gryr, dagar som blir tapte og funne, netter som ligg bada i norsk sommarlys. – Frode Grytten

Robert A. Robinsons fotobok Tatt av Norge er endelig kommet på lager, og kan bestilles f.eks. herfra.

Ingen jul og ingen julekalender uten en julefortelling. I mangel av Auggie Wren fra Paul Austers Smoke, lar Flamme sin egen julestjerne Frode Grytten fortelle om hva som skjer når en megler på opptur tar på seg nisseansvar. Vel bekomme, folkens! Og god jul!

Må vere nissen, må vere nissen

Julaftan klokka halv fem ringte det på heime hos dei. Då lukta det gløgg og pinnekjøt i bustaden som paret hadde kjøpt for 6,5 millionar, nær ein halv million over takst. Dette var sjølve drømmebustaden som låg i toppetasjen med panoramautsikt over fjord og sentrum. Dei hadde gleda seg til den første jula her, ho var gravid og foreldra hennar hadde komme på besøk. Bustaden hadde ein dørtelefon med tv-skjerm slik at dei kunne sjå kven som ringte på. I ruta såg dei no ein mann med falskt skjegg og julenissedrakt.
– Hallo? sa dei inn i intercomen.
– Ho! Ho! ropte julenissen til svar. – Kan eg komme opp eit sekund?

Les mer » 

Siden debuten med diktsamlinga Start i 1983 har Frode Grytten, store novelle– og romansuksesser til tross, titt og ofte beklaget at han ikke ble poet. Eller sanger. Men så, eller nå, eller akkurat nå, skjer det altså igjen: Frode Grytten og dikt og papir: i Flamme Forlags nye boksingel Norge og andre dikt, hvor «tittelsporet» er henta fra Det norske huset – resten nyskrevet. Vi spurte poeten om hvordan det føltes å se dikt på omslaget sitt igjen.

Frode Grytten: – Ja, dikt! Hm. Det var ikkje meininga, altså. Men arbeidet med Det norske huset gjorde at eg turte å skrive noko som likna på dikt, i det minste, leiken og sjangerrøret gjorde det mindre skummelt. Eg bygde ned forventningspresset til meg sjølv ved å skyve det grafiske foran meg. Så brått kom desse tekstane jumpande opp bakken til meg. Men dikt? Nei, eg veit ikkje, eg. Eg er framleis ein fuskar i diktfaget. Eg kjem til å halde meg til prosaen framover. Normalprosamannen, det er meg det.

Les mer » 

Man skal passe seg for innflytelse, er det ikke sånn? Før du vet ordet av det er du ledet ut i fristelse og det som verre er. Men de to halvdelene Flamme kan ikke for at de, når de en alt for sjelden gang forserer skogen og fjellene her til lands, ser opp i trærne og ser etter hus. Det er kanskje Jens Hauge sin feil. Eller, det er Jens Hauge sin feil. Han har med sine bilder trehytter, plankehytter og hobbyskur som du finner i Det norske huset, gjort oss mer oppmerksomme, om ikke observante. Det samme har tekstene til Frode Grytten i samme utgivelse. Etter dem kan vi se opp i trærne og vite hva vi ser. Eller: vi kan gå en tur fra hytta til stranda ute på nydelige Hvaler og ikke bare se ei trehytte når vi ser ei trehytte, men et av kampskipene i den kapitalistiske motstandsbevegelsen. Intet mindre.

Det norske huset ble forresten belønnet med VGs famøse og smått berykta terningkast 6 i helga, forsvart av anmelder Arne Hugo Stølan med blant annet følgende: «Uforlignelig leken, fantasifull og tankevekkende dokumentasjon over forestillings- og væremåter knyttet til Det Norske Hus i vid forstand,» og: «… en mer betimelig utgivelse kan man vanskelig forestille seg. Mye gapskratt. Og mye til alvorlig ettertanke. Rett og slett en genistrek av ei bok.»

Ingen boklansering uten fest og ingen fest uten teater. Da Det norske huset ble lansert i Bergen sist helg var det forfatter Gryttens egen teatertrupp som sto for knall underholdning. For enda en gang sitere Beastie Boys: Ch-Ch-Ch-Ch-Check it out! Wh-Wh-Wh-Wh-What’s it all about?

Det norske huset handler om eiendomsmeglere, hyttebyggende millionærer og hvordan det er å bli konfirmert med ei sulten sag mellom hendene. Nedenfor finner du en Q&A med Frode Grytten, bokas stolte tekstleverandør.

FF: Boka består dels av nye tekster du har skrevet, dels av Jens Hauges fotografier av norske plankehytter. Hvordan kom samarbeidet til?
FG: Jens er en fantastisk fotograf, men også en venn. Jeg har alltid likt fotografiene hans, håndverket, stilen, det insisterende, det utholdende, han gir seg aldri før det er perfekt. Bildene hans har en ro og en undring som du aldri blir ferdig med. Da han kom med disse bildene av plankehytter, var det som å få en gave i fanget. Vi skulle lage ei bok sammen! Først ble jeg skrekkslagen, så måtte jeg summe meg litt, så kom tekstene, rullende ut som spiker fra en pakke.

Les mer » 

Om knappe fire uker (20/4) slipper Flamme Forlag boka Det norske huset (F°27), med bilder av Jens Hauge og tekster av Frode Grytten. Jens Hauge har fotografert norske trehytter i en årrekke, og Frode Grytten lar tekstene sine, med utgangspunkt i disse, spørre: Hvem – eller hva – styrer boligmarkedet? Hvordan ble det boligspekulanter av alle de små treklatrerne og trehyttebyggerne i oss? Skjønner vi ikke lenger vitsen med og verdien av å bygge hus og leve i dem i Norge? Og er det ikke bedre, tross alt, å selge under takst enn å leve over evne?

Forhåndsbestill boka nå og få Flamme Forlags ferske ettårsposter på kjøpet. Og du, leve revolusjonen!

Les mer » 

«…i samling» har i alle disse åra vært en ære forbeholdt poeter. Det er det første diktdebutanten får høre: Du, det blir ikke rare salget så du kan glemme å bli rik, det blir ikke flere damer/typer på deg heller, de foretrekker prosa og musikkfestivaler, likedan med oversettelser og internasjonal anerkjennelse: glem det, never gonna happen, men en dag, kompis, om kanskje 20 år, gir vi ut diktene dine i samling! Og det har vært nok for mange av oss. Så kommer altså Frode Grytten. Oddingen. Mannen som ga opp poesien etter første forsøk. Så kommer han med noveller i samling. Hørt på maken? 870 sider med prosa om kvinner og menn og kjærlighet og faenskap. Alt fra den første samlinga i 1986, til den foreløpig siste i 2007; 21 år med noveller; 21 år i noveller; Flamme må snakke litt med den samla mannen om det:

NØH: Å gi ut alle novellene dine i ei bok, på eit fabelaktig fat, minnar om det ein i fotballtermar gjerne kallar å gni det inn. Det skjer som regel etter at eit lag har putta og supportarane deira fyk opp i ansiktet på supportarane til det andre laget og, ja, gnir det inn. Er det tanken bak novellene i samling? Opp i ansiktet på alle andre, fram i skoa og si: SJÅ HER, DÅ! JÆKLAR!!
FG: Nja, det er vel ikkje heilt meg det der? Kanskje då eg var 22 og skulle debutere med ei diktsamling, men den boka blei jo bare ei flis, ikkje ein murstein som denne, så det var vanskelig å gni dikta inn i nokon som helst rundt meg, og eg var vel mest flau den gongen. No også. Her om dagen sendte eg ei Noveller i samling til ein kompis, frå post-i-butikk på Varden i Bergen. Og sidan det er eit relativt stort forfattarportrett på ryggen av boka, oppdaga dama bak skranken at eg var forfattaren. Ouaaa, nei, e det du som har skrevet ´an? spurte ho. Å, guuuu! Då må eg i butikken og kjøpe ‘an, nysgjerrigheten lenge leve! skreik ho ut i heile Spar-sjappa, mens køen samla seg opp bak meg. Flau då, Grytten.

Les mer »