«I Statens bilsakkyndiges grønne folkevogn satt to menn, eksaminator og kandidaten. Den vel 30-årige gamle jyplingen av en bilsakkyndig og den 43 år gamle skotøyarbeideren Håkon Nyland. Dette er 1958. Aldri har det Evige vært nærmere enn da. Aldri har sosialdemokratiet stått sterkere i landet, i Europa. Aldri har Norge vært mer velfylt. Aldri har Norge forekommet dem som bodde der mer fullkomment enn det året da den 43 år gamle, tynnhårete, med helt bar panne, med begynnede måne, og med lett grånende hår i nakken, holdt rattet mens han med Statens bilsakkyndige ved sida av seg, kjørte langs veiene i Halden, for å kvalifisere seg til å kunne gjøre fritt med bil, og derved være sjøl-bevegelig alle de timer han ikke befant seg på Halvorsens Skofabrikk.»

– Dag Solstad, 25. septemberplassen (1974)

Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

4. Walter Benjamin: Guttebøker (1938)
Barndom i Berlin – rundt 1900 er spekket med pregnante vinterbilder. To av tekstene heter «Vinteraften» og «Vintermorgen»; en annen skildrer en storslått julefeiring i et borgelig Berlin-hjem, avrundet med en nattlig sledetur gjennom en by «så hensunket i seg selv som i en sekk, tung av meg og min lykke». Favoritten er likevel «Guttebøker», hvor Benjamin sammenfører snø og litteratur: «Boken lå på det altfor høye bordet. Mens jeg leste, holdt jeg meg for ørene. Så lydløst hadde jeg da også tidligere hørt noen fortellle? Rett nok ikke faren min. Men det hendte enkelte ganger om vinteren, når jeg stod i vinduet i den varme stuen, at snødrevet utenfor fortalte like lydløst.»

5. Bjarte Breiteig: Den første snøen (1998)
Et samboerpar våkner søndag morgen, post-festum. Han har gått hjem tidlig. Hun har noe skriblet i håndflaten. Og hun «har noe å si ham». Resten kan du tenke deg sjæl, men for sikkerhets skyld lesser Breiteig på med kondomer i jakkelomma, forgylte barnesko på veggen, morgenkvalme/fyllesjuke over toalettskåla … Vinterstemningen er dog upåklagelig: «Jeg prøvde å gjenkalle andaktstemningen jeg alltid hadde som barn da jeg åpnet gardinet og så at alt var blitt hvit; veien, trærne, ja til og med himmelen var hvit før i tiden. Men stemningen kom ikke, den satt fast i en annen tid, en annen verden.»

6. Dag Solstad: Arild Asnes 1970 (1971)
Vinterskildringene er kanskje ikke det første man legger merke til i denne romanen, men de spiller en viktig rolle i første del, hvor Asnes’ intellektuelle lammelse effektivt speiles i det frosne vinterlandskapet. Protagonisten, kledd i en tykk vinterfrakk, foretar hvileløse byvandringer mens «det sinnssyke hvite dirrer i lufta». Av andre meteorologiske observasjoner kan nevnes at temperaturen ligger rundt «minus femten grader». Og ellers: «Snøen som lå i fonner. Kald, hvit, krampaktig som gips. Det var her han hørte hjemme. Det skulle nok gå bra.» (Det går ikke bra.)

7. Chris Kraus: I Love Dick (1997)
Når Kraus ikke skildrer sin besettelse – og stalking – av kulturteoretikeren Dick Hebdige (som er en reell person! Rydd forsida, Dagbla’!), leverer hun noen ganske fine vinterkort fra «upstate New York». På et tidspunkt går hun seg vill i skogen: «I kept walking, thinking how I like winter best, along a deer trail, over ice, across a beaver fort ’til I was lost. The ground’s all frozen but there’s hardly any snow so it was impossible to follow tracks. I came up against an old chainlink fence, then left it walking what felt like south, over a stram then into a clearing, thinking High Street would be very close. But it wasn’t – there were just more woods everywhere, scraggly trees grown up over land that’s been logged and raped a dozen times in the past 150 years, deer tracks disappearing into bramble, and I realized I was walking erratically in jagged circles.»

8. Mattis Øybø: Alle ting skinner (2002)
Tidenes norske snø-plott: Det snør i halvannen måned, deretter går strømmen i hele hovedstaden. Et frampek til årets snøvinter? Nå stuper jo også krafttilgangen. Og da venter følgende scenario, ifølge Øybø: «Bybildet endret seg. Førsteetasjene forsvant. Store kanter med snø la seg oppover butikkvinduene, gårdene ble seende ut som begynnende stammer til enorme trær, byen en mytisk skog uten ende.»

9. Jan Erik Vold: spor, snø (1970)
Denne haiku-samlingen er trolig mest kjent for «dråpen», men ellers i boka forekommer vann helst i fast form. Noen høydepunkter: «nyfalt snø/ som drysser/ fra bjørkenes kvister», «stivfrossen/ på rompa, du/ liksom», «lyden/ av sne, lyden/ av snemåking» – og ikke minst: «men vakrest av alt/ var snøen/ som smeltet på pannen din». Merk at Vold pendler hvileløst mellom «snø» og «sne». Men mannen har absolutt poetisk gehør, så vi klager ikke.

10. Wallace Stevens: The Snow Man (1921)
Fra Vold er ikke veien lang til Wallace Stevens, som nettopp er gjendiktet av JEV i Keiseren av iskrem (Gyldendal, 2009). Stevens’ snømann-dikt kretser om «ingenting», langs spor Vold seinere har forfulgt i sitt eget forfatterskap: «… selv ingenting, som/ lytter i snøen og ser/ ingenting som ikke er der og det ingenting som er».

Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».

Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.

Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.

Beckett i Paris 1964

Vi skrev till Samuel Beckett.

Han skrev till oss: «Shall be in tomorrow at 3 p.m. if you care to drop around. Samuel Beckett».

Eftersom det var söndag tog vi på oss söndagskostymerna. Klockan tre stod vi där och ringde på. Han öppnade, höjda ögonbrynen över de guldbågade glasögonen och tog tre steg tillbaka. Vi presenterade oss: «Claes Hylinger,» sa den ene. «Magnus Hedlund», sa den andre. «Come in,» sa han, «sit down!» Vi satte oss. Den ene i soffan, den andre i fåtöljen. Vi började tala om teater.

«There is not much understanding,» sa Beckett.

«Not much,» sa vi, «not much at all.»

«Would you like some wine or some whiskey or something?» sa han.

«Whiskey, please,» sa vi.

Han gick ut i köket. Efter en stund kom han tillbaka med en flaska irländsk whiskey – Power’s – och två stora glas. Han hällda upp. «Say when!» sa han och hällde och hällde. Ingen sa något. Det blev en ordinär tolva per man. Han såg förvånat på oss. Whiskeyn var slut. Själv tog han ett glas vin.

«Would you like some water with that?» sa han. Vi nickade. Han hämtade en gul tillbringare. Han hällde upp.

Vi talade länge om litteratur.

Vi sa att vi hade sett parisuppsättningen av Comédie. «Fairly good,» sa vi. «Fairly good isn’t good enough,» sa han. Det höll vi med om. Vi skrattade och pratade alla tre.

Vi talade om transition, gamla transition. Han sprang och hämtade en volym ur bokhyllan.

Långa stunder var det alldeles tyst.

Han frågade oss om våra studier. Det var inte mycket att säga om dom. «Varför bor ni i Göteborg,» sa han, «och inte i Paris?» Vi blev svarslösa.

Samtalet gled in på Ruby Cohn och hennes bok (Samuel Beckett: The Comic Gamut). «She made some bad mistakes in the translation of Comment c’est,» påpekade Beckett. «I met her for the first time just a week ago. She stayed at your hotel.» «Uh-huh?» sa vi. «You missed her,» sa Beckett och log. Världen var bra liten – ändå hade vi missat henne.

Han klargjorde på vår begäran några för oss dunkla punkter i Cascando (pjäsen).

Vi berättade att vi hade läst en kritiker som kallade honom the last author. Beckett log åter sitt vinnande leende. Han hade rätt dåliga tänder. «Did you say ‘last’ or ‘lost’?» undrade han. «He also said that you had to give up writing,» spädde vi på. Vi skrattade alla länge och hjärtligt. Det är skönt att få skratta ut ibland.

«I cannot take any interest in criticism,» sa han. «The critics all see it from the outside. I see it from the darkness of the inside.»

Tiden gick.

Vi talade om Irland, hans forna hemland. «The landscape is very beautiful,» berättade Beckett.

När det var dags för oss att tänka på refrängen, gick vår värd efter två av sina böcker, som han ville skänka oss. «Have you got these?» undrade han. Det hade vi. Men det låtsades vi inte om. Han grep en kulspetspenna, ställde sig vid skrivbordet och lade pennan i ännu djupare veck. Efter en lång stunds funderande skrev han i den ena boken. Vi väntade. Han funderade igjen och skrev i den andra. Med ett befriad leende överräckte han böckerna.

«Jag åker till London i morgon,» sa han. «Jag har lite ont om tid annars skulle jag ha bjudit er på middag. Men vill ni,» sa han och halade upp sin plånbok, «acceptera en gåva, så kan ni äta en god middag själva.»

Och han räckte fram en hundrafrancsedel. Vi tackade och tog emot. Han hade ett gott hjärta. Han visste att vi var fattiga och bara åt ett magert mål mat om dagen.

Avskedets ögonblick var inne. Vi skakade han och han följde oss til hissen.

Ute sken solen. Vi vandrade upp mot Place Denfert-Rochereau. Där satte vi oss på ett kafé, öppnade våra böcker och läste: «For Magnus Hedlund with all good wishes Sam Beckett» och «For Claes Hylinger very cordially Sam Beckett».

Detta hände i Paris en vacker sommarsöndag 1964, på den tiden då vi var ganska fattiga och ganska lyckliga.

(Teksten er også trykket i Ur spår, Rönnells antikvariat 2003.)

Alle som er ørlite interessert pop og kapitalisme bør kaste et blikk på denne lista, som viser de mer eller mindre reelle salgstallene til Pitchforks «top 10 albums of 2009». Årets éner, «kvalitetsmessig», har ikke solgt mer enn 131.000 eksemplarer. Og nei, det mangler ingen nuller. Animal Collectives Merriweather Post Pavilion er omsatt i 131.000 – i et land med 308 millioner innbyggere. Siden januar i år. Til sammenligning har Jo Nesbøs kriminalroman Panserhjerte – «årets bestselger», iflg. en helsides annonse i gårsdagens Aftenposten – solgt 239.000 eksemplarer bare i Norge (4,8 millioner fastboende). Siden september i år.

Flere overraskelser: Dag Solstad (10.000) har bedre grep om massene enn Bradford Cox/Atlas Sound (9.500). Det fins et større marked for Karl Ove Knausgård (62.000) enn for Dirty Projectors (48.000). Og vår egen Linn Strømsborg (2.500) er fakta f. mer pop enn tUnE-YaRdS (2.100).

Hvem sa at skjønnlitteratur var «smalt»? Og popmusikk «bredt»? Mon tro hva dette vil ha å si for «hipsterens» selvbilde (hypotese: det vil svulme)? Så kan man riktignok innvende at musikkmarkedet er globalt, og at musikk dessuten spres digitalt, slik at mange flere i praksis «kjenner til» f.eks. Atlas Sounds (gode) andreplate Logos selv om de ikke har kjøpt den over disk. Men på den annen side: Vi «kjenner til» de tre første bindene av Min kamp også, og kjekler om dem i hytt og vær, selv om vi verken har kjøpt dem over disk eller lest ei linje i dem ennå. Tankevekkende, heh? Diskusjonen fortsetter i Farojournalen nr. 3/2011.

Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen

Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.

Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.

Tyskernes naboer i nord ga imidlertid gåseøynene en sjanse. Kierkegaard sverget til denne betegnelsen, Henrik Pontoppidan likeså – fra sistnevntes Lykke-Per (bind III, 1899) kan vi sakse følgende passasje, hvor metafor og handling går opp i en høyere enhet:

«Vi er et Taagefolk med uklare Hjerner og et gustent Følelsesliv,» huggede B. ind … uden at antyde noget Anførselstegn, men rullede til Gengæld frygteligt med sine egne Gaaseøjne.

Når Grundtvig i salmen «Er Aand kun Luft, er Ord kun Lyd» rimer «I Aandens Kraft et vinget Ord/ Vel Prisen vinde tør paa Jord/ Igien fra Gaase-Øine!», er det riktignok ikke anførselstegn han sikter til, snarere gåsas uttrykksløse, dumme øyne. I dansk opplysningstradisjon hefter det altså noe mistenkelig ved gåseøynene fra første stund – de står i et antitetisk forhold til det opphøyde, det åndfulle. Det er grunn til å tro at denne fordommen har beveget seg over Skagerak, for der å treffe våre kyster, og at denne tragedie ville ha inntruffet selv uten «Dansebåten»s rutefart mellom Oslo og Fredrikshavn.

I litterær sammenheng er det relativt urelevant å snakke om gåseøyne som sitatmarkør. Gåseøyne blir først interessante som kunstnerisk virkemiddel idet de får i oppgave å erstatte ordet «såkalt», dvs. for å markere distanse eller forbehold. Jens Bjørneboe er inne på dette i en passasje i Frihetens øyeblikk, hvor han observerer at anførselstegnet «kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord». Han leker så med tanken om å sette konjunksjoner, preposisjoner og infinitivsmerker i anførsel, f.eks: «Byfogden ‘og’ hans hustru.» Eller: «Jeg la boken ‘på’ bordet.» Eller: «Det begynte ‘å’ regne». Bjørneboe fastslår deretter at «man kan få noe til å løsne i verden på den måten».

To år etter, 1968, publiserer Dag Solstad i tidsskriftet Vår samtid artikkelen «En kort prosatekst», hvor han «remikser» en av tekstene fra sin egen prosasamling Svingstol (1967) ved å utstyre ulike ord med hermetegn. Etter eksperimentet konkluderer han opprømt: «En tekst kan bli helt forandret ved at man setter et av ordene i anførsel. I mitt tilfelle kan man kanskje ikke si at teksten forandret karakter, det er vel rettere å si at den ble riktigere, ærligere og bedre komponert.»

Det er usikkert om Solstad på dette tidspunktet hadde lest Bjørneboe, selv om han etter hver skulle komme til å gifte seg med dennes datter. Derimot vet vi at Solstad møtte Sonja Åkesson under et forfatterseminar på Biskops-Arnö vinteren 1966, og han kan derfor ha latt seg inspirere av Åkessons eksperimentelle langdikt «Hur ser din färg rött ut?» fra 1965, hvor ord som ‘kjærlighet’, ‘lidelse’, ‘vakker’ og ‘fellesskap’ settes i anførsel. (Diktet er forresten inkludert i Gunnhild Øyehaugs norske utvalg, her.)

Av tidsnød og researchlatskap blir jeg nødt til å hoppe over 70-, 80- og 90-tallet, men det svekker jo heller ikke essayets dramaturgi om jeg på tynt grunnlag påstår at Audun Mortensen bygger bro mellom sekstitallets og vårt tiårs hermetegnbruk. Han er nemlig ute i et ganske annet ærend enn 90-tallets selvgratulerende «ironigenerasjon». For sistnevnte fantes det stadig et rom for «det kule» bortenfor «det dølle». Begrepene som ble utstilt i gåseøyne kunne gjennomgående assosieres med det sosialdemokratiske verdiuniverset – ord som «dugnad», «fylkeskommune», «statskanal», «brukskunst» osv. Denne hermetegnbruken er for lengst institusjonalisert og avkledd som politisk reaksjonær. Dens fremste norske representanter leder i dag idrettsgallaer og holder revy på Chateau Neuf.

Vår generasjons bruk av anførsel er i en helt annen grad selvkritisk. Hvis det stadig er snakk om «ironi», er den – for å låne en distinksjon fra Kierkegaard – ikke «eksekutiv», men «kontemplativ». Det første er et ironibegrep vi gjenkjenner fra dagens ordboksdefinisjoner; ironi som forstillelse, «å si det motsatte av hva en egentlig mener». Ironikeren tar på seg ei maske, men bak maska skjuler det seg et ansikt. I den kontemplative ironien er dette ansiktet ikke-eksisterende. Under maska fins det bare en ny maske, og enda en, og enda en.

For tida ser vi at mange presumptivt radikale mennesker kvier seg for denne kierkegaardske «Reflexion over Reflexionen», og lengter tilbake til «en sunn og sannhetssøkende kultur» (Bjørgulv Braanen, KK 06.10.2009) – fundert i enten religiøse dogmer, nypositivisme eller figurativ malerkunst. Det er et paradoks, da vår tids finans- og klimakrise ikke akkurat gjør det mindre påkrevd at hvite nordeuropeere kritisk gransker sin egen livsstil. Dessuten er det alltid grunn til å mistro folk som ønsker å terminere den intellektuelle selvransakelsen med henvisning til en «større sak».

Nå tror jeg ikke Solstad egentlig ønsker seg bort fra sin kunstneriske frihet. Men som mang en kultursosiolog har påpekt, kan den strukturelle undertrykkelsen på «det frie markedet» iblant være vel så plagsom som den før-kapitalistiske mesenens direkte herredømme, og i slike stunder er det alltids fristende å dra en Velázquez. Særlig hvis du i tillegg er i akutt pengenød. Det siste var tilfelle da multikunstneren Momus, alias Nick Currie, ga ut plata Stars Forever i 1999: Currie satt neddynget i gjeld etter et søksmål fra den kjønnsopererte synthesizer-pioneren Wendy Carlos, som ikke tok seg selv uhøytidelig nok til å verdsette Momus-låta «Walter Carlos» (sangteksten foreslår, kort fortalt, at Wendy foretar en tidsreise og gifter seg med sitt tidligere jeg, Walter). Løsningen ble å gi ut en plate hvor 30 fans – fra Cornelius til The Indiepop List – fikk sitt navn skrevet inn i pophistorien mot en donasjon på 1000 dollar pr. snute.

Omfattende dokumentasjon av plateprosjektet fins på denne nettsida, som også inneholder et noe tvilsomt legitimeringsforsøk fra Momus’ side: Greit nok at du vil utdrive idealismen fra popfeltet, mister, men «patronage pop»? Det er kanskje å gå litt langt. Desto morsommere å lese hva den enkelte donator oppga som ønsker for «sin» låt. Cornelius ønsket seg en sang om kattene sine, mens Jeff Koons leverte bestillingen i form av et sublimt stykke selvbiografisk kortprosa:

Just approach me as if I were a morning cereal box packaged and marketed as ultimate optimism to help everyone have a good day. I enjoy being in the ephemeral realm, somewhere between a two-dimensional color gradation and a Balloon Dog, or a Pin The Tail On The Donkey. The most flattering portraits of me were taken when I would put my head through cut-outs. I was so proud of the huge swordfish I caught, and also how easy it was to fly an airplane, while a moment later beaming with happiness to have my face on Mt. Rushmore. I’m a «split rocker».

PS: Momus har nettopp lagt ut store deler av backkatalogen sin på Ubuweb. Verdt å sjekke ut bare for de grenseløst Alan McGee-fikserte kommentarene til hver enkelt låt («When McGee heard this he said ‘Jesus Christ is a disco sleaze machine’ – and loved it.»).

Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»

Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.