Barack Obama har sitt å stri med for tida. Upopulær helsereform. Upopulær krig. Upopulær oljekatastrofe. Men det skal Baracken ha: Han tar seg tid til å lese romaner – og er heller ikke fremmed for å videreformidle sin leseglede til angjeldende forfattere. (Hans forgjenger leste ikke en gang aviser, husker vi.) Tidligere i år mottok kanadieren Yann Martel følgende hilsen fra Det hvite hus:

Mr. Martel –
My daughter and I just finished reading Life of Pi together. Both of us agreed we prefer the story with animals. It is a lovely book – an elegant proof of God, and the power of storytelling. Thank you.
Barack Obama

Gå til Letters of Note for å lese Yann Martels respons-på-responsen. For øvrig et nettsted med høy læringsverdi. Tidligere har vi bl.a. fått dokumentert at Ronald Reagan hadde et hjerte likevel. Noen som husker, apropos brevskriving, hvordan det gikk da vi stilte et eksistensielt spørsmål til Dick Cheney?

Så vant han altså. Så kan vi snart si President Obama, men enn så lenge Presedent–elect (påtroppende). Den første mørkhuda presidenten der borte. Også utfordrer og valgtaper John McCain sa fra vaken sin i Phoenix at han skjønner hva dette betyr for den afroamerikanske delen av befolkninga. Alle skjønner det. Og Flamme spør den britiske forfatter og høyskolelektor Nazneen Kahn-Østrem, etter en lang natt, hva hun tror dette betyr for verden, intet mindre, og henne selv.

NØH: Hva betyr det for verdens befolkning – tror du – at en mørkhudet mann nå innehar den viktigste politiske posisjonen på kloden?
NKØ: Det er faktisk banalt nok helt fantastisk for verden, det viser at svarte menn som alltid har vært på bunnen av hierarkiet nå har muligheten til å nå så høyt opp som det er mulig i vår verden, altså være president i Amerika. Det bør inspirere alle som er farget og føler seg undertrykket til å kjempe for sine drømmer. Alt ER mulig.

NØH: Hva betyr det for deg?
NKØ: Jeg gråt av glede. Selv om han kommer til å skuffe utenrikspolitisk, — vi må erkjenne at Demokratene er ganske «haukete» — er han definitivt et bevis på at USA er en fantastisk nasjon. Jeg håper dette vil få minoriteter i Europa til å løfte blikket og skjerpe ambisjonene, og få til en reell endring i et Europa som drukner i nasjonal nostalgi.

Indie-segmentet skal normalt være et sikkert kort for demokratene. Republikanerne har riktignok gjort et hederlig forsøk med bloggen McCainBlogette.com, hvor McCains eldstedatter Meghan legger ut bilder av seg selv og de «lekre» venninnene sine, samt en «song of the day» som ikke alltid er dadrock à la Jimi Hendrix (her forleden postet hun The Ting Tings). Men nå kommer motoffensiven: Obamas folk har nettopp skrudd sammen denne reklamefilmen, hvor en instrumentalversjon av The Nationals «Fake Empire» akkompagnerer bilder av sivile amerikanere som holder opp skilt med HOPE og CHANGE. Klippene er attpåtil synkronisert med Bryan Devendorfs trommeslag, for maksimum emo-effekt.

Ikke ett indieøye er tørt! Kom ut av skapet du også – det er bare å printe ut og feste på ei sikkerhetsnål.

Så har USA omsider fått sin egen karikaturstrid. Til lykke! Det var uventet at oppsparket skulle komme fra The New Yorker, av alle, men ellers er saksgangen sørgelig forutsigelig.

Vi sitter på behørig avstand og tenker to ting: Tegningen er selvsagt ikke vondt ment. Men i Seinfeld-generasjonens politiske virkelighet er det uansett ikke sinnelaget det kommer an på. Folkene i The New Yorker har vel ønsket å utstille det «underliggende» i republikanernes argumentasjon; å utmale det skrekkscenariet McCain-fløyen så langt bare har spilt opp til med dulgte hentydninger. Og likevel fungerer tegningen som en håndsrekning til nettopp McCain: Når «det ekstreme standpunktet» er satt på prent, kan den republikanske leiren enkelt distansere seg fra det («totally inappropriate!»), og ufortrødent fortsette sin mer moderate svartmaling av Obama.

The New Yorker har altså handlet tåpelig (forutsatt at bladet støtter Obama). Men heller ikke Obama-teamet vet sitt eget beste. McCains hyklerske sympatierklæring kunne vært unngått hvis demokratene raskt hadde stukket hodene sammen og sendt ut følgende pressemelding: «HA HA. Dette var jævlig tatt på kornet. Vi håper på en mer renhårig valgkamp fra nå av, når høyrefløyens Obama-som-terrorist-kampanje er parkert der den hører hjemme: i departementet for lavkomikk.»