«The medium is the message», skrev Marshall McLuhan. Det var i 1964. Seinere ga han ut en bestselgende bok med tittelen The Medium is the Massage. Al Gore kan umulig ha oppfattet ironien. Danskene Jacob Nielsen og Jonas Seeberg henspiller på det opprinnelige sitatet i verket McLuhan’s Typewriter (2009), hvor en skrivemaskin har «skrevet» en ganske nøyaktig avbildning av seg selv (se et utsnitt her).

Aram Saroyans bøker på Random House – Aram Saroyan (1968) og Pages (1969) – ble satt i skrivemaskintypografi. På baksiden av sistnevnte fins et kort statement (faksimile ovenfor) hvor forfatteren kort og godt fastslår at hans gamle Royal Portable «is the biggest influence on my work». Holdningen er typisk for 60-tallets intermediale kunstscene, hvor moderne opptaks- og reproduksjonsteknikker – diktafoner, fotoapparater, videokameraer, Xerox-maskiner – ble oppfattet som «upersonlige», ergo spesielt godt egnet til å frambringe ikke-ekspressiv kunst. Andy Warhol omtalte sin allestedsnærværende Sony-opptager som «my wife». Douglas Huebler erklærte i 1969 at han brukte kameraet «as a ‘dumb’ copying device … No ‘aesthetic’ choices are possible». Etc., etc.

At moderne teknologi reduserer kunsneren til en – ja – maskin, er en tanke som også ligger Saroyan nær. Men innsikten later ikke til å skremme ham. Erklæringen fra Pages blir tvert imot gjentatt og utdypet noen år seinere, i den selvbiografiske romanen The Street (1974): «I was the typewriter, the typewriter itself, I guess. I was letting it come through me … Not like I had written it myself. It was more like it had been beamed to me from outer space, the only person availble at a typewriter who didn’t have some predetermined use in mind for it.»

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Les mer » 

Det er første april. En dag vanligvis forbundet med dårlige narrer og lange masker. Ikke så for Flamme Forlag. Vi starta faktisk opp den første april 2008 med bare noen kompiser og et malebrett, og fyller altså 1 år denne ellers så lattermilde dag. Ikke det verste utgangspunkt for selvransakelse, Indigo Girls synger som kjent et sted: «Every five years or so I look back on my life and I have a good laugh». Men vi trengte enda skeivere lut enn indigojenter (respekt!) fant vi ut for å markere dette første flammens år og kanskje gløse inn i det neste, så vi mante fram gode gamle Andy Warhol, ingen ringere (vi brukte indie-ouijabrettet til Ben), og ba om noe i warholsk forstand ganske uhyrlig: en birsdagsfilmsnutt på knappe tre minutter med happy bursdagssang og litt solskinn. Jeg er glad jeg er dau, sa Andy, tok Canonkameraet til gamle Haagensen og jagde forlaget på dør. Kom tilbake om noen timer! Og for guds skyld: LAT SOM INGENTING NÅR DERE KOMMER.