«… and poetry, surely, is a crisis, perhaps the only actionable one we can call our own,» skriver J. D. Salinger i romanen Seymour, an introduction (hvis man kan kalle det en roman) — hvor Seymour Glass, kjent blant Salinger-lesere som eldstemann i søskenflokken Glass, blir nettopp det: introdusert av lillebroren sin, Buddy (introdusert til hvem?, til oss, får man tro, leserne, de andre, verden). I passasjen som den halve setninga over er tatt fra, forteller Buddy om Seymours uovertrufne poetiske talent, eller gave (til tross for at han ikke publiserte et eneste dikt i løpet av sin korte levetid, Seymour tar sitt eget liv bare 31 år gammel), en gave Buddy, eller Salinger om du vil, tilskriver det private men objektive uttrykket hans. Seymour skriver følsomme dikt, men uten å vise følelser, han skriver om livet sitt, men uten å fortelle deg livshistorien sin: «My point being that the more personal Seymour’s poems appear to be, or are, the less revealing the content is of any known details of his actual life in this Western world.» Den kanskje litt merkelige halen in this Western world blir kanskje litt mindre merkelig om vi tegnestifter den fast til følgende passasje fra novella «Teddy» som du finner helt til slutt i novellesamlinga Nine Stories:
Teddy, eller Theodore McArdle som han heter, er en typisk veslevoksen guttunge, hyperintelligent (som mange av barna i Salingers litterære univers), like østlig som vestlig orientert og allerede som 10-åring uvanlig godt belest. Han er, sammen med foreldrene og søsteren sin, passasjer på en amerikanlinje med kurs for New York, etter å ha besøkt en rekke universiteter i Europa. På båten tar en voksen ved navn Bill Nicholson Teddy i tale: «Oh God, what a divine day,» sier han, «I’m an absolute pawn when it comes to the weather. As a matter of fact, I’ve been known to take a perfectly normal rainy day as a personal insult. So this is absolute manna to me.» Sånn cirka ei side seinere kommer Teddy tilbake til denne åpningsreplikken til Nicholson og spør: «Are you a poet?» Nicholson svarer: «A poet? Lord, no. Alas, no. Why do you ask?» Teddy: «I don’t know. Poets are always taking the weather so personally. They’re always sticking their emotions in things that have no emotions.» Nicholson fyrer opp en røyk og sier: «I rather thought that was their stock in trade. Aren’t emotions what poets are primarly concerned with?» Til det spørsmålet kunne man nesten, i denne Vestlige verden, føyd til alle kunstnere og kunstergrupper. Teddy svarer med å sitere at par haiku etter hukommelsen (Nothing in the voice of the cicada intimates how soon it will die, og: Along this road goes no one, this autumn eve.) Hva var det, spør Nicholson, si det en gang til. Teddy: «Those are two Japanese poems. They’re not full of a lot of emotional stuff.»
På samme måte som Buddy Glass vil også Teddy føleriet i poesien til livs. Eller det vil: de vil det ikke til livs, men de setter ikke pris til det. Det står i veien for poesien og poeten. Det er kanskje så enkelt: Føleri og følelser skaper selvopptatthet og selvopptatthet frarøver verden verdens skjønnhet. Poeten kan ikke, må ikke, får ikke, skrive om sitt eget liv på den måten.
Et imperativ som igjen kan heftes til den innledende samtalen i Salingers roman Franny & Zooey, hvor Franny Glass tar en martini sammen med kjæresten Lane Coutell men ender opp i en krangel om hva poesi er og hva en ordentlig poet måtte være. Det er den unge Coutell som litt uvitende starter spetakkelet ved å referere til et par av universitetslærerne til frøken Glass som poeter: «At least, they’re poets, for Chrissake.» (Manlius og Esposito heter de, to og Esposito betyr forresten på utsida, et neppe tilfeldig navnevalg fra Salinger). Til det svarer Franny: «They’re not. I mean they’re not real poets. They’re just people that write poems that get published and anthologized all over the place, but they’re not poets.» Og her er ikke tankespranget til storebroren Seymour særlig langt, som ikke publiserte noe som helst, men som virkelig var — eller er, ifølge Buddy, og det er vel ikke urimelig å tenke seg at Franny ville sagt seg enig — en poet. Også i den lille romanen, eller lange novella Raise High the Roof Beam, Carpenters, slår Buddy Glass fast storebrorens status (som motsvar til et stort brudefølge som Seymour har skuffet og forbløffet ved ikke å møte opp, hva slags person gjør noe sånt, spør alle seg og rakker ned på Seymour): «I said that not one Goddamn person, of all the patronizing, fourth-rate critics and column writers, had ever seen him for what he really was. A poet, for God’s sake. And I mean a poet. If he never wrote a line of poetry, he could still flash what he had at you with the back of his ear if he wanted to.»
En annen som kaller seg selv poet, som ennå ikke har gitt ut en diktsamling, er Bob Dylan: «I live like a poet and I’ll die like a poet.» Dylan har også sagt at et dikt er som et nakent menneske, men til det tipper jeg Salinger ville ristet bestemt på hodet og sagt at diktet i det aller minste ville slengt på en vaskebjørnpels. Men tilbake til Franny Glass.
De er ikke ordentlige poeter, sier hun om de to lærerne sine. Og mener at det å kalle seg en poet, eller bli kalt en poet av andre, er ikke det samme som å være en poet. Som høres greit og forståelig ut. Men hva skal det bety? Hva kan det bety? For må det ikke allikevel være en, eller flere, som Buddy og Franny, som Salinger, som kaller disse ikke-poetene for ordentlige poeter? Og de utgitte, antologiserte for ikke-ordentlige? Det må jo det, ikke sant? Kanskje, kanskje ikke. Fordi selv om en ordentlig poet, i Salingers litterære univers som i alles litterære eller ikke-litterære univers, er langt å foretrekke framfor en som bare er poet i navnet, så er det ikke først og fremst den litterære kvaliteten som bestemmer forfatterens ordentlighet: det er hans eller hennes forholden til verden. «If you’re a poet, you do something beautiful,» sier Franny videre, men mener ikke et treffende bilde eller en sukkende metafor. Å legge igjen noe vakkert i et annet menneske handler om mer enn bare å påvirke det med språk, det skal som vi alle vet veldig lite til å påvirke et annet menneske med språk. Det ordentlige er ikke et spørsmål om stilvalg eller ordforråd eller hva har du: Det er alltid noe som kommer uttrykket ditt i forveien (om du er en som skriver), eller det vil si. det må det alltid være og gjøre: en poet er ordentlig lenge før han eller hun skriver et dikt (hvis de i det hele tatt skriver det), han eller hun kan aldri bli ordentlig ved å skrive diktet.
Og da er det ikke nok å bare like det du leser, å like en forfatter, som Franny gjør når det gjelder nevnte Esposito: «I do like him. I’m sick of just liking people. I wish to God I could meet somebody I could respect.» Respekt, altså. Et litt ufrivillig morsomt ord i våre dager, ikke så for Salinger. Han kunne kanskje sagt: En poet som ikke er en poet kan du godt like, men en ordentlig poet respekterer du. En poet som ikke er en poet er et menneske du godt kan forstyrre, ta kontakt og bli kjent med, fordi du liker det. En ordentlig poet lar du være i fred, av respekt. Fordi det han eller hun gjør er langt viktigere enn det forfengelige som ligger i å like noen, det i oss som vil at de vi liker skal like oss tilbake. Gjør de ikke, liker vi dem plutselig litt mindre. Sånn er runddansen, ikke sant? Den sosiale karusellen: jeg liker deg, liker du meg? Nei? Men jeg liker jo deg, du må like meg. Nei? Nå vet jeg forresten ikke om jeg liker deg lenger. Du finner ingen poeter på den karusellen, men du finner massevis av folk som skriver dikt.
Det er en ganske utbredt lidelse, egentlig: å skrive for å få folk til å like deg. Det er ikke noe galt med det, men du blir ikke en ordentlig poet på den måten. Og kanskje, tenker jeg, er dette litt av grunnen til de smått ambivalente følelsene verden etter hvert utviste ovenfor mennesket J. D. Salinger, han som bodde litt bortgjemt i Cornish og ikke ville snakke om bøkene sine, ikke ville møte fansen. For hvorfor ville han ikke det? Vi likte ham jo. Hvorfor vil han ikke at vi skal vise ham det? Hva kan være galt i å vise ham det? Hvorfor gir ikke han oss den anledningen? Liker han oss ikke? Runddansen, ikke sant. Og på samme måte kunne kan sagt — og det er her Poeten blir et forbilde også i hverdagen — at hvis man bare lever for å få folk til å like en, så lever man ikke ordentlig. Så lever man ikke. Så dør du.