Den britiske forfatteren Nick Laird skriver i spalta si i helgas Guardian om det han liker å kalle sakte språk, eller poesi om du vil, og at dette sakte språket er utrydningstrua, intet mindre, i en stadig hastigere (av så mange årsaker) verden: «Maybe it’s a mugs game, and a dying art, and old hat and so on, but I think there’s something admirable about trying to make thoughts and language into a poem.» Vi er stadig oftere og stadig lengre koblet til og lastet opp er Lairds poeng, og glemmer at vi også trenger det trege diktet. Innimellom all verdens nettinfo og streaming og mobilteksting. Og kanskje det? Her er i alle fall et av disse utsatte dikta som kanskje trenger beskyttelse, eller ny oppmerksomhet, et dikt om å dikte, signert samme Nick Laird:

POETRY

It’s a bit like looking through the big window
on the top deck of the number 47.

I’m watching you, and her, and all of them,
but through my own reflection.

Or opening my eyes when everyone’s praying.
The wave machine of my father’s breathing,

my mother’s limestone-fingered steeple,
my sister’s tiny fidgets, and me, moon-eyed, unforgetting.

And then the oak doors flapping slowly open to let us out,
like som great injured bird trying to take flight.

(Nick Laird, To a Fault, faber&faber, 2003)