Emma Aars har sendt oss et stykke prosa på en serviett. Dette er slett ikke første gang noen håndterer sine forretninger pr. papirduk; mediet synes skreddersydd for frierier, haikudiktning og enkel subtraksjon (som når en barregning skal deles på to eller flere). Men aldri før har vi sett serviettarealet så godt utnyttet – fra marg til marg med tynne, svaiende bokstaver – som på det melkehvite eksemplaret frøken Aars lot frankere og postlegge i forrige uke. Innholdslig er vi litt all over the place, men mye faller på plass om man først konfererer følgende Beck-video anno 1997. Stilistisk er vi ca. akkurat der vi skal være. Bård Torgersens ånd(e) svever over vannene; vi sier ikke mer. Tørk deg rundt truten og les:

De som legger seg på stranden for å sole seg er t-a-p-e-r-e. Det er mange som har prøvd å si det før meg uten å lykkes. Bare fordi de er feige jævler. Beck prøvde litt å si det i en video en gang (men vanskelig å vite om det var Beck eller regissøren Michel Gondry som var hjernen bak dette, bare ville legge skylda over på noen andre). Husker ikke sangen, men Beck løper rundt på en strand ikledd dress, skremmer måker. Eller, det begynner med at han først sitter på et kontor – så flyttes kontoret ut på stranda. Så glemmes kontoret, og det er bare Beck, strand, måker. (Og noen barn. Skjønner ikke.)

Les mer » 

«Man kan knapt forestille seg mer provoserende litteratur i vår tid,» skrev DN-anmelder Bjørn Gabrielsen forleden om Kristian Lundbergs nye bok, Og alt skal være kjærlighet. Interessant nok siktet han ikke til forfatterens walraff-aktige avsløringer fra vikarbyråbransjen, men til den nye romanens lovprisning av kjærligheten. Begge aspekter ved forfatterskapet – både politikken og det personlig-eksistensielle – står på agendaen når Lundberg besøker Litteratur på Blå førstkommende tirsdag kl. 19.00. Han intervjues av Tina Åmodt, «den norske arbeiderlitteraturens unge håp», som i likhet med sin svenske kollega skriver prosa fra arbeidsplassen, med sand i skoa og aske i munnen. Kryss av i almanakken.

Hva er en bilkupé? En liten verden for seg, avsondret, trygg, usjenert – privat. Forskning viser at det ikke primært er billettpriser eller mangel på sitteplasser som holder folk unna trikk, buss og bane. Mange foretrekker faktisk å sture (alene) i en bilkø. Morgenrushet fryser tida og gir familiefar/-mor en dose etterlengtet privatliv. Slik bekreftes Gaston Bachelards gamle poeng fra La poétique de l’espace (1958): Mennesker trenger små, intime rom for å kunne dagdrømme, for å kunne huske. Det spatiale er av så stor betydning, mente Bachelard, at psykoanalysen snarest burde suppleres med en ny forskningsgren: «topoanalysen», den systematiske, psykologiske studien av det intime livs lokaliteter.

I går ble Nasjonal transportplan 2014–23 overlevert samferdselsministeren. Diverse fagetater foreslår – som forstandig er – å prioritere kollektivtransport i bynære strøk, på bekostning av klimafiendtlige veiprosjekter. (Bergenserne henger allerede med geipen, ser vi på Dagsrevyen: De vil gjerne opprettholde sin status som Europas mest luftforurensede by). Samtidig forteller plakatene i nabolagets videobutikk at Nicolas Winding Refns Drive er kommet på dvd. En god film, for all del, men også et problematisk forsøk på å relansere bilisme som filmdramaturgisk premiss. En representativ YouTube-kommentar: «This movie is the only reason I want a driver’s license. That, and … Burt Reynolds.» Just dét: Drive søker nostalgisk å forlene bilkjøringen – det å rulle rundt i en forplumrende metallboks, strukturelt underkastet den trafikale doxa (lyskryss, forbudsskilt, veimerking …) – med en nimbus av coolness, opprørskhet og melankoli light. Scorseeses taxisjåfør var, om ikke annet, en entydig tragisk skikkelse; Ryan Goslings navnløse sjåfør kunne kanskje stått på startstreken sammen med Burt Reynolds i The Cannonball Run.

Les mer » 

Hvem visste at internettadresser egentlig er poprefreng? Peter Broderick visste det. Det begynner her. Og det begynner hør.

Jeg tror jeg husker at Lars Saabye Christensen satt i Dagsrevystudio etter at han hadde fått Nordisk Råd for Halvbroren og jeg tror jeg husker at de snakka om forfattere og sirkus, at forfattere lager litt for lite sirkus om dagen, litt for lite larm & leven – og jeg tror Saabye Christensen nikka og var med på den, vi burde kanskje finne på litt mer, sa han, «så blir vi litt mindre ensomme etterpå». Fordi: skriving er ensomme greier. Skriving er et menneske med penn/papir/PC på et rom og that’s it. Nadime Gordimer sammenligna sågar forfatterlivet med livet til en fyrvokter. (Men det kan jo også bety at du sprer litt lys i mørket. Eller advarer dårligerevitende mot skjær og plutselig kyst.) Carl Sandburg sa: «Without great solitude no serious work is possible.» Og Picasso: «The art avocation requires time to see, to think, to learn, to practice, and to express, over and over.  The price the artist pays for this time is solitude.» Og Franz Kafka: «Skriving er pur isolasjon, å stige ned i et kaldt juv av enslighet.» Og Rainer Maria Rilke, som tar den enda et steg: «Jeg anser det følgende for å være det største ansvaret et menneske har ovenfor et annet: å vokte den andres ensomhet.» Når det er sagt: det fins et hav av bøker skrevet av mer enn en forfatter. Eller jaja, kanskje ikke et hav, men Jack Kerouac og William Burroughs fant på noe i lag en gang (And the hippos were boiled in their tanks). Og nevnte Saabye Christensen ga for knappe 20 år siden ut diktsamlinga Alexandrias aske, i samarbeid med Gro Dahle, Thorvald Steen og Paal Helge Haugen. Mens Gene Dalby og Cindy Haug samforfattet Elektrisk ereksjon for knappe 30 år siden. (En «sambok» kalte de det.) Og vår egen Bendik Wold skrev Det tredje venstre sammen med Magnus Marsdal. Og så videre. Men som regel sitter du hver for deg når du skriver. Du må kanskje det. Og ifølge Rilke igjen er det noe du må lære deg å leve med. Eller evt ikke leve med og heller finne på noe annet.

I et intervju fra 1994 får Stina Nordenstam spørsmålet: «Bryr du deg om hva kritikere sier om platene dine? Ville du latt dårlig kritikk påvirke deg?» Hun svarer: «Så absolutt. Men ikke sånn at jeg hadde begynt å synge annerledes. Jeg hadde antagelig … bare sluttet å synge.» Tredve år før det igjen, i 1964, spør Philip Larkin seg selv følgende (i intervju med John Betjeman): «Jeg lurer på om kritikerne er klar over at forfatteren som regel er enig med dem: og at det du skriver er så avhengig av hva slags menneske eller person du er, og hva slags miljø du lever i, at du ikke egentlig velger hva slags poesi du har lyst å skrive, du bare skriver de diktene du må skrive – og kan skrive.» Så har du Jonathan Franzen som visstnok ikke leser kritikk. Og Karl Ove Knausgård som «leser noen, men prøver å unngå det.» (til Fedrelandsvennen) Og Maria Mena som gir blanke: «Jeg leser ikke anmeldelser. Det som betyr noe for meg er hva fansen synes.» (til Dagbladet) Og gode gamle Madonna: «Kritikerne har avskrevet meg de siste 20 årene. Det er ikke noe nytt. Bryr jeg meg om hva de sier? Nei, og jeg leser ikke anmeldelser.» (til The Radio Times) Så hvordan vet hun at de har avskrevet henne, kunne man kanskje sagt. Menmen. Vi har alle vårt. Og noen av oss får kritikk. Og noen gir den. Og noen tar den. Hvor passer du inn?

Når vet du at du har fått til noe med en tekst? Spretter du opp og sier «ja, yes, si, claro!, sånn var det!, sånn må det være!»? Fins slike øyeblikk? Amerikanske Rick Moody (forfatter av blant annet The Ice Storm) svarte som følger i et intervju med Used Furniture Review:

RM: En tekst er aldri ferdig. Du stopper, bare. Noen ganger stopper du fordi du har kommet ned på de mikrokosmetiske plan (du skifter den til hvilken og så tilbake til den), og andre ganger fordi du har ei dødlinje. Men du slutter aldri å fikse på ting. Med Right Livelihoods for eksempel så gjorde jeg endringer helt opp til og inkludert det siste ombrekket. Og hvis noen av novellene fra den boka blir med i en antologi en dag, så kommer jeg sikkert til å forandre på dem igjen. Etterhvert som teksten blir eldre, blir riktignok forandringene stadig mindre, og det er sånn du skjønner at teksten blir bedre. Men du blir aldri ferdig. Fullendt fins ikke. Bare forsøksvise versjoner av en tekst mynta på spesifikke hensikter.

Som for eksempel bokutgivelser. 

Edith Wharton skrev visstnok mye til køys. Marcel Proust og Henrik Wergeland likeså. George Orwell skal ha fullført 1984 med pute i ryggen. Og  Mark Twain gikk om mulig enda mer god for å ta en kreativ horisontal: «Just try writing in bed sometime. I sit up with a pipe in my mouth and a board on my knees, and I scribble away. Thinking is easy work, and there isn’t much labor in moving your fingers sufficiently to get the words down.» Det samme kan sies om Arthur Conan Doyle, som for knappe 130 år siden skrev som følger i et brev til Mary Doyle: «I think if I went in exclusively for literature I should spend half my time in bed – my ideas really seems to flow better.» Og da Truman Capote, i 1957, ble spurt om han brukte skrivemaskin, svarte forfatteren: «I am a completely horizontal author. I can’t think unless I’m lying down, either in bed or stretched on a couch and with a cigarette and coffee handy.» Så derfor: hvis du ser en forfatter krype under dyna, ikke ta for gitt at han eller hun er ferdig for dagen.

I et intervju i New England Review kommer amerikanske Edith Pearlman med den kanskje litt karnevaleske påstanden om at skrivemaskinen går datamaskinen en høy gang som forfatterhjelpemiddel.

EP: Det går på det med revidering – og jeg gjør uttallige revideringer av manus, jeg stryker og skriver over og skriver ut på nytt – og at teksten liksom må gjøre seg kjent med meg igjen, hvert ord må godkjennes på nytt og på nytt. Den tankeløse sletteknappen, det slappe klipp og lim-grepet, ingen av dem fins på min gamle Hermes. Takk og lov. Datamaskinen er ikke til hjelp for en prosaforfatter. Fordi du må kunne være tålmodig, og du må kunne ta deg tid til å være kort.

Er hun helt på jordet? Hun er helt på jordet, ikke sant?

Todd Rundgren vet et og annet om trofasthet. Fra tidlig på 1970-tallet levde han i et «åpent forhold» med etterkrigstidas kanskje mest kjente groupie, Bebe Buell. Som frua uttrykker det i retrospekt: «Todd and I respected each other to keep our affairs discreet, and when one was over, we fell back into each other’s arms. Then it was make-up sex galore.» Idyllen varte til 1976 – samme år som Todd utga albumet Faithful. Året etter nedkom Buell med en datter, Liv, hvis kjødelige far var Aerosmith-vokalist Steven Tyler. Sistnevnte ble imidlertid vurdert som et så dårlig farsemne, ikke minst pga. omfattende rusproblemer, at Todd ble tilbakekalt til forholdet som reserve-pappa – et tilbud han spektakulært nok aksepterte. Vesle Liv var lykkelig uvitende om arrangementet fram til åtteårsalderen, men har i dag et nært og ukomplisert forhold til begge sine fedre (sies det).

Den nevnte plata, Faithful, er et kapittel for seg. A-sida inneholder covere av et knippe hits fra 1966, med The Yardbirds’ «Happenings Ten Years Time Ago» som betimelig betitlet førstekutt. Her fins også versjoner av The Beatles’ «Rain» og «Strawberry Fields», av The Beach Boys’ «Good Vibrations» og to kutt av Dylan og Hendrix. Skjønt «versjoner»: Rundgrens forsøk er nesten ikke til å skjelne fra originalene, som var han læresvenn i atelieret til en av de store renessansemalerne (eller bare aspirerende medlem av Nerdrum-kretsen her hjemme). Hver minste produksjonstekniske detalj i originalen blir kopiert, og Rundgrens vokal klinger Lennon-nasalt og Dylan-raspete akkurat på de riktige stedene.

Overfor sin egen diskografi har ikke Rundgren bestandig opptrådt like hengivent. På plata With a Twist spilte han inn noen av sine største hits i relativt fleskete bossa nova-versjoner. Når han i disse dager gjester Norge (Parkteatret i Oslo søndag og mandag, Rick’s i Bergen onsdag), er det med et solo-akustisk opplegg (piano og gitar, får en tro). Det blir neppe bossa nova, men sannsynligvis langt mindre originalnært enn da Rundgren covret sine egne helter i 1976.