I føljetongen «Litterært soundtrack», hvor forfattere lister opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok, er turen kommet til debutant Rune F. Hjemås – aktuell med prosasamlingen Eg er ikke redd, eg er ikke redd (Samlaget).
The Cure: The Same Deep Water As You (fra Disintegration, 1989).
– The Cure kommer alltid tilbake som en kilde til inspirasjon, fordi de 1) har holdt på så lenge (siden før jeg ble født!) at låtkatalogen man har å plukke fra er helt enorm, og 2) fordi de kan være så deppa som en gjeng klissvåte katter på en kirkegård, samtidig som de i neste låt igjen er glade som dansende, rosa plysjbjørner under en regnbue! «The Same Deep Water As You» knytter seg til en helt konkret tekst i boka, den aller siste jeg skrev, om et mystisk, skarpt lys på kveldshimmelen. Jeg satt på nattoget til Bergen og hørte denne 9:22 lange låta, og prøvde å fange inn litt av den stemningen som oppsto da langsomheten i musikken blandet seg med himmelen utenfor og bevegelsen i togsettet. Det var nok ikke første gang, og neppe heller siste, at en tekst jeg skriver blir til ut av et ønske om å skape en Cure-sang som ren tekst.
Max Richter: On The Nature Of Daylight (fra The Blue Notebooks, 2004).
– Musikk virker inn på, og kan spores opp i, tekstene mine på flere måter: Du har den typen musikk som kan knyttes til helt konkrete setninger og ord i boken, og så er det den som viser seg på en mer abstrakt måte, som en stemning, mellom og bak og rundt linjene. Max Richter tilhører den siste gruppen. The Blue Notebooks (forøvrig oppkalt etter Franz Kafkas blå Octavo-notatbøker) er et lite mesterverk som har overlevd alle rundene med opprydning i iTunes-biblioteket opp gjennom årene. Jeg tror det er noe med detaljene – lyden av en skrivemaskin, en klokke som tikker – som gjør at plata helt fra begynnelsen av folder seg ut rundt meg og blir til et sånt litt Tomas Espedal-aktig skriverom. Sjangermessig er The Blue Notebooks vanskelig å plassere, men for de som trenger knagger, kan jeg nevne Philip Glass, Arvo Pärt og de mer ambiente greiene til Brian Eno. «On The Nature Of Daylight» er kanskje det streiteste klassiske stykket på plata; en vaskeekte strykekvartett som på et syklisk og vakkert vis maler frem førsteklasses melankoli, litt i samme gata som mer kjente emobomber som «Canon» av Pachelbel og Barbers «Adagio», men mer nedstrippa og nært.
Eleni Karaindrou: Elegy for Rosa (fra Music for Films, 1991).
– EK er en gresk pianist og komponist som, ifølge Internett, er mest kjent for å ha laget musikk til landsmannen Theo Angelopoulos filmer. Dette sier ikke meg så mye, men jeg tror det kan være fruktbart å høre på musikk fra filmer man ikke har sett, eller engang vet noe som helst om. I alle fall opplevde jeg det sånn første gang jeg hørte denne plata – det var noe meditativt og nesten hypnotisk over den kompakte bassen som plutselig bare lå og dirret i lufta, jeg ble, unnskyld uttrykket, trollbundet, og postkortaktige stillbilder begynte å røre på seg inni hodet mitt. En av tekstene i Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd tar utgangspunkt i et bilde av en flue på vinduet, og jeg husker veldig godt at denne teksten ble til med musikken til Karaindrou i bakgrunnen. Det var en av disse kveldene hvor det eneste som finnes er deg, musikken, telysene, byen som blinker i det fjerne, papiret, bokstavene, og tanken på hvor fint det hadde vært hvis livet bare var sånn som dette bestandig.
Jan Johansson: Kvällar i Moskvas förstäder (fra Jazz på ryska, 1967).
– Jeg tror mange forfattere (i denne spalten, etter hvert?) vil vise seg å dele min erfaring om at piano nesten alltid ender opp som det foretrukne instrumentet for bakgrunnsmusikk. I denne sammenhengen er det mange som burde bli nevnt – helt opplagt kvalifiserer folk som Debussy, Mendelssohn, Satie, Grieg, Chopin, etc. etc. med glans. Når jeg likevel velger å trekke frem Jan Johansson, er det fordi han på sitt beste greier å kombinere alt dette fine, pianopoetiske med en nerve fra jazzen, som gjør at det hele både kan svinge skikkelig iblant, og iblant være så blått som det bare kan bli i de mest innrøyka jazzbulene når det regner utenfor og alle damene er borte.
tim: 11 etasjer (fra Lübeck, 2007).
- Jeg hørte mye på tim da jeg skrev Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, fordi jeg ville at det skulle være en urban bok, og det er få band som greier å formidle følelsen av å bo i en by som Oslo så presist som tim. tim gjør meg rett og slett dritglad i denne byen, slik også deLillos kan gjøre det, men uten sistnevntes evige nostalgi. Hos tim er ikke tiern gul, for å si det sånn. Siste del av boka mi har overskriften «21 etasjer», og låta «11 etasjer» var vel en av grunnene til at jeg hang meg litt opp i dette med etasjer, både som et konkret arkitektonisk fenomen, og som et symbol på ulike nivåer, høydeforskjeller. At det i delen «21 etasjer» også er 21 tekster, var i utgangspunktet bare en lek med tall, og det var ikke før etter at boken hadde kommet, det slo meg at man på amerikansk også kan bruke ordet «story» om «etasje». Stilig, eller?