«Det handler hele tiden om å se, om ikke å gi seg. Å gå hele veien for å finne inn til noe som er sant,» skriver Margreth Olin i boka Engelen, som er manuset til filmen, samt en introduksjon, samt en kronikk, om hvordan den planlagte dokumentarfilmen Pias verden ble fiksjonsfilmen Engelen, og hvordan en pasientgruppe er blitt fratatt alle rettigheter og all verdighet: de rusavhengige. Flamme treffer Olin på Isabellas på Alexander Kiellands plass, et brunt sted, et vannhull, med dårlig lys, tappekran og vegetaromeletter. Et sted som gir deg både en følelse av stillstand og at absolutt alt i hele verden flyr av gårde som ville hester over alle hauger.

NØH: Engelen er en veldig ladd film, for å si det sånn, hvor enkelt var det å kontrollere det man på idrettsspråket kaller tenningsivået når du skjøt den? Eller: hvor vanskelig er det å bevare den emosjonelle sannheten i et såpass teknisk, repetitivt og ikke minst kollektivt arbeidsredskap som en filminnspilling?
MO: Det var flere ting som var spesielt med prosessen som til slutt ble Engelen. For det første at det tok så lang tid. Da Pia ble rusfri trengte hun først og fremst ro, ikke en dokumentar, livet hennes var for skjørt, så jeg la ned filmen. Men det fantes hele tiden pådrivere som ville at jeg allikevel skulle gjøre noe med historien, fiksjonalisere den, lage fiksjonsfilm, Thomas (Robsahm), Pia, Pias mamma, og da handlet det mer om å finne et grep som kunne gjøre fiksjonsfilmen til noe annet enn nest best, jeg måtte på mange måter starte på nytt. Jeg skapte fiktive karakterer og dét ga meg muligheten til også å fortelle en familiehistorie, som dokumentaren av åpenbare årsaker ikke hadde tillatt. Men for å komme til spørsmålet ditt: arbeidet med Engelen har krevd tenning i perioder. Det har tross alt tatt meg ti år, og med tenning mener jeg da en dyp konsentrasjon, et rom i deg selv å gå til, hvor språket til filmen finnes på en måte som er vanskelig å uttrykke. Dette rommet kan det være veldig krevende å kommunisere. Jeg måtte hegne om det når produksjonen tok til. Jeg måtte beskytte det og meg fra alt maskineriet og teknikken rundt. Som blant annet førte til at jeg ikke lunsja med resten av apparatet. Det er så mye å administrere på et filmsett, det er så mange hensyn, i tillegg til den alltid tilstedeværende tvilen: var det sånn jeg ville fortelle dette? Er dette uttrykket det beste? Det rette? Jeg måtte beskytte det jeg visste inni meg.

«Det er slik jeg tenker. Jeg lager min åttende film, og jeg er debutant. Jeg spiser ikke, sover ikke. Men jeg elsker det jeg gjør.» (Olin i Engelen)

MO: Jeg var på litteraturhuset og hørte på scenesamtalen mellom Karl Ove Knausgård og Tore Renberg forleden. Det var veldig bra. De sa noe veldig grunnleggende og sant om å skrive, om at når du går inn i det personlige, så må du ikke bare gå inn i det, men gjennom det, og først der finner du, på den andre sida, litteraturen. Det er et veldig godt bilde. Man må ut på den andre sida hvor det fins noe nesten språkløst som er skapelse. Som er enklere når du sitter for deg selv og skriver, men verre når det skal formidles på et filmsett, det blir en veldig skjør prosess: Forstår alle hvor jeg vil? En regissør må sørge for seg selv, det er et ensomt yrke.

NØH: I bokas forord sier moren din til deg at hun alltid har vært redd for at også du skulle bli rusmisbruker, på grunn av den enorme følsomheten din, og at hun ser deg i Pia; var denne gjenkjennelsen fra din og moren din sin side, den åpenbare empatien du har ovenfor Pia, den kunstneriske nøkkelen, så og si,som gjorde det mulig for deg å lage fiksjon av det?
MO: Følsomheten min er årsaken til jeg lager film i det hele tatt. Den var et større problem da jeg var liten, eller opplevd som et problem, jeg husker læreren min sa om meg: «Det går fint med Margreth, men hun har et veldig sterkt blikk på seg selv». Kanskje for sterkt til et barn å være. Men skal du kunne se andre må du først se deg selv, og Engelen handler først og fremst om å se andre, se en annen, som ingen andre ser. I voksen alder har jeg prøvd å se på følsomheten som et arbeidsredskap. Det går ikke an å lage en film som Engelen, eller Ungdommens råskap, hvis du ikke vet på forhånd at det kommer til å koste mye. Stefan Jarl, den svenske regissøren, sier at en film aldri blir bedre enn relasjonen den hviler på. Tilliten til og metoden en regissør bruker må gi skuespillerne en følelse av frihet og trygghet. Så trygge at de tør spørre dumme spørsmål. Det kan skje fantastiske ting når den tryggheten oppstår. Jeg hadde aldri klart å lage Ungdommens råskap om ikke de ungdommene stolte på meg.

NØH: Men må alt kunstnerisk arbeid være en kamp? Må alle sannheter være vanskelige? Eller bare velger du vanskelige sannheter med viten og vilje?
MO: Nei, man kan tenke seg at jeg skriver en roman, eller som jeg allerede har skrevet: forordet til Engelen, og da er det ikke snakk om hardt arbeid på samme måte. Da går det mer på disiplin, som noen har mer av enn andre. Når du skriver er det harde arbeidet gjort på forhånd: Du har følte deg fram og tenkt deg ut til det du vil fortelle, alt du mangler er grepet. Så fort du finner det: skriv! Det er snakk om en bevisst måte å forholde seg til livet på, en tanke om at ingenting av det du erfarer er forgjeves, selv når du har det for jævlig.
NØH: For jævlig, ja, men hva med erfaringer fra da man har det som ingenting, tomt, pregløst, vanlig?
MO: Jens Bjørneboe sa at kunstens oppgave er å fange livets almenne skjønnhet, grusomhet og komikk, og klarer man det blir man også berørt av det lette livet, som du snakker om. I Engelen manglet jeg komikken. Men det var ingen komikk i det materialet. Må finne det neste gang.

NØH: Engelen, boka, åpner med et dikt av Henrik S. Holck hvor refrenget er: «jeg har forandret verden», er det også ditt mål?
MO: Ja! Ikke i en fredsprissammenheng, skal sies, stakkars Obama, men svaret er ja. Jeg tror og har alltid trodd at filmen kan være bestemmende og retningsforandrende for enkeltindividet. Kunsten, ikke bare filmen. Jeg tror den kan skape de kanskje viktigste bevegelsene i et samfunn. En bevegelse som ikke bare forandrer liv og meninger, tanker og lover. Dette handler om de viktige valga i livet. Før trodde jeg kanskje at man kunne lære folk å ta valg, men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg også skjønt at det må skje innenfra en selv: et menneske må komme fram til sin erkjennelse på egen hånd og handle deretter. Men på veien dit kan kunsten innvirke på deg. Jeg tror veldig mange har lest ei bok eller sett en film og ikke fått sove etterpå, eller kasta opp, eller ringt noen midt på natta, eller gått tilbake til eksen, eller sagt opp jobben og gått en ny vei. Derfor er kunsten så viktig. Derfor trenger vi historiefortellere. Hvis Gud satte mennesket på jordet og så at det var godt, må Gud ha sett ned en gang til og merka at vi mangla historiefortellere og så må Gud ha satt også disse på jorda, for at vil skal orke å leve.
NØH: Gud satte deg til jorda, mener du?
MO: Det var ikke det jeg sa! (Smil) Men om jeg er det, så er alle det og da er kanskje dét godt. Jeg er bare veldig glad i historiefortelling. Jeg leste for den første datteren min hver kveld. Jeg leste helt til hun sa at jeg ikke trengte å lese lengre. Hun hadde lært seg det selv ved å se og høre på meg. Hun er 18 år nå og har allerede lest flere bøker enn meg.

Det er vanskelig å ikke dele Olins kjærlighet. La det bli fortellinger! La det bli fortalt! Så får vi det bedre. Så får vi det litt bedre.

NØH: «Jeg befinner meg i et klassesamfunn jeg ikke visste eksisterte,» skriver du også i Engelen, men at du lever i et klassesamfunn har du sikkert visst hele livet, hva var det du oppdaga i arbeidet med denne filmene spesielt, som overraska deg?
MO: Det går på den behandlingen som rusavhengige har får i Norge. Det er bevegelse på dette feltet nå, endring i holdning til det bedre, men de har vært en sykdomsgruppe helt uten pasientrettigheter. Systemet har ikke evnet å hjelpe. Du har deg selv å takke, het det lenge. Fiks deg selv! Vi vil ikke engang ta i det. Det er uttrykk for forakt som jeg ikke kan tåle, og som også har gjort sitt til at rusmisbrukere har fått en veldig høy terskel på å søke legehjelp. De er som regel døden nær før så skjer. Det er nesten som om de er et eget folkeferd. Studier viser at såkalte «vonde barndommer», hvor barn blir utsatt eller eksponert for vold og rus og lignende, gir førti ganger større sjanse for at barnet utvikler selvskading, spiseforstyrrelser, eller rusmisbruk. Men der selvskadende og spiseforstyrrede blir behandlet, blir rusmisbrukere kriminalisert. Fengsla. Dette er et samfunnsproblem vi åpenbart ikke klarer å løse politisk. Men vi må prøve bedre. Vi må ta i det. Et rusfritt samfunn er ikke mulig. Prostitusjon vil alltid eksistere. Vi har alle ulike forutsetninger for å takle det som skjer i livene våre.

Da vi kom hit ble Margreth Olin nok en gang avbrutt av en stamkunde. Han ville snakke om gamle dager og sterke filmer. Ølen i en hånd, balansen på vei ut av kroppen, men en glød i stemmen og ansiktet. Fordi Olin sitter her i dag. På stedet hans. På bordet bak. Hun som har laget Engelen. Og Ungdommens råskap. Og Dei mjuke hendene. Hva med en film om mannsrolla, spør han, og melder seg til frivillig tjeneste. Hva med en film om brune kafeer, spør han, og melder seg til frivillig tjeneste. Og sakte men sikkert tar verden over intervjuet. Olin smiler og svarer.