I essayet «Return to the Forest» skriver Alan Watts om det moderne menneskets fortvilte situasjon: på grunn av måten språket utvikler seg på, og hukommelsen utvikler seg som et resultat av språket, kan vi, til forskjell fra hine tider, faktisk tenke oss og se for oss hvordan livet skal bli, hva som skal skje med oss i framtida. Vi lever i konstant frykt og kronisk bekymring for alt som kan skje, skriver han, og glemmer øyeblikket, glemmer det som faktisk skjer. Og med det glemmer vi å leve. Glemmer å være spontane. Glemmer å være hoppende glade. Vi planlegger heller. Vi observerer og overvåker. Vi venter med å delta. Som ikke høres all verden ut, ikke sant? Men det blir bedre. Vi kommer nemlig til et bristepunkt, skriver Watts, da vi har fått nok av å leve sånn. Nå er vi leie, sier vi, av å bekymre oss hele tiden. Leie og slitne er vi. Av å bli fortalt hva vi skal se og føle og mene og oppføre oss. Nå vil vi finne ut hvem vi egentlig er. For noen skjer det tidlig i livet, for noen litt seinere, men det skjer, er poenget til Watts. Og når det skjer returnerer vi – mytologisk, om ikke faktisk – til skogen igjen. Til det enkle livet som bygger, rydder, jeger. Til en ordna verden. Til bare deg og en verden i orden.
Nok er nok, sier vi og flykter til skogen i vårt indre. Det er kanskje det psykologer kaller midtlivskrisa? Og jeg tenkte på det da jeg i går kveld måtte forklare for en kompis at Sir Elton John er verdt å høre på.
