Sprengkulde, sier noen. Sibirkulde andre. Og kaldt er det om dagen. Og alle liker å snakke om det kalde. Også litteraturen. Bare med varme. Gary Snyder for eksempel:

THE NORTH COAST

Those picnics covered with sand
No money made them more gay
We passed over hills in the night
And walked along beaches by day.

Sage in the rain, or the sand
Spattered by new-falling rain.
That ocean was too cold to swim
But we did it again and again

Så var det istapptid igjen. En lise for lokalavisjournalister; a pain in the neck (sic) for alle oss andre. Vi leser på Dagbladet.no – formelt ingen lokalavis, men kanskje likevel – at «folk har glemt hvor farlige istappene er», hilsen en eller annen fyr i firmaet Trygge Gater. Men forholder det seg ikke egentlig stikk motsatt? Folk flest har neppe «glemt hvor farlige istappene er»; derimot synes det plausibelt at nasjonens gårdeiere og hushaier har fortrengt det. Dagbla’ er imidlertid mer opptatt av å skyve ansvaret over på sivile fotgjengere: «Ser man et skilt om at det er fare for ras, bør du velge et annet fortau. I tillegg bør folk være flinkere til å se opp når de er ute og går.» Premisset for formaningen er at gårdeieren på den andre siden av gata er et (mer) anstendig menneske, som enten har installert varmekabler i takrennene eller fjernet istappene pr. heisekran. Men hvor ofte er dét tilfellet? Og hvor gunstig er det for trafikkflyten at fotgjengere med barnevogn og/eller rullator stadig ser seg nødt til å krysse veien utenfor overgangsfeltene?

Trygge Gater er bare en av flere bedrifter som for tida tjener seg fete på den ulykksalige istapp-situasjonen, bl.a. ved å selge skilt med påskriften «fare for ras.no». Det slår oss at firmaet trolig kunne ha åpnet nye markeder med et ærligere skiltbudskap. Et par forslag fra toppen av hodet: «GÅRDEIER SOM BRYR SEG MIDT I RYGGEN DOTT NO», «JEG LOT ISTAPPENE HENGE, KANSKJE DU SKULLE PRØVE ET ANNET FORTAU DOTT NO», «ISTAPP I SKALLEN ELLER BYBUSS I BAKEN? NOTRE ÉTRE EST PRÉCISEMENT NOTRE CHOIX ORIGINEL, SKREV SARTRE DOTT NO».

Public Strain, den nye plata til kanadiske Women, er verdt å eie nesten bare for coveret. Omslagsbildet innfanger følelsen av å streve seg gjennom ei umåkt sentrumsgate i snødrev; fjonene som virrer hvitt og sinnssykt mellom fasadene, prikker mot jakkehetta, pisker mot ansiktshuden. Women kommer fra den gamle OL-byen Calgary, hvor normaltemperaturen for januar ligger på ni kalde – og Public Strain er da også en utpreget vinterplate, som stort sett oppholder seg ute i et frostblått, nedrimet landskap, men ikke uten en indre varme (i dypet av duffelcoaten, om du vil).

Ta f.eks. «Heat Distraction». Låta åpner hakkete, ugjestmildt, i en av våre oddeste taktarter (tretten åttendedeler). Det er litt som å gå ut av døra en sur vintermorgen: først bare bistert og jævlig. Det blåser, pistrer, snøen kravler innenfor skjerfet ditt, ned i nakken. Men du går på. Kaver deg fram over fonnene. Kjenner hjerte pumpe. Vi er nå ca. 2:40 ut i låta, hvor rytmen skifter, melodien retter seg ut, instrumentene finner hverandre: Plutselig er du varmere enn vinteren er kald. Herfra kommer snøflakene til å kjennes som kjærtegn.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Det falt nettopp snø fra himmelen. Fra skyene på himmelen. Over landet. Over Oslo. Over Hesselbergs gate i alle fall. Og utenfor butikkvinduene til Flamme Forlag. Og plutselig går det i julesanger, spekemat og tegnefilmer på kontoret. Litteraturen får pent vente noen minutter. For ingenting slår den første snøen. Som ikke er den første snøen, må den yngste av halvdelene tørt påpeke. Den gamle bryr seg ikke, sier den gamle. Det første er en følelse og det er sånn det føles. Så ta et bilde før alt smelter igjen.