Sesongpremiere for kulturprogrammet Babel på svensk TV i går. Kristian Lundberg var selvskreven gjest.

Yarden-aktuelle Kristian Lundberg var gjest på Gomorron Sverige på søndag. Kolla!

Malapropos NRKs nye «kulturstripe» bringer vi her et klassisk stykke opplysningsfjernsyn fra 1990-tallet. Selv Per Haddal kan vel ikke nekte for at dette er infotainment av høy klasse; litt som gamle Magnus med Harald Mæle, med kunstfilosofisk visdom på kjøpet («you shouldn’t let poets lie to you!»).

At Björk later til å ha det meste av sin fjernsynsforståelse fra Willy Wonka, er mindre viktig i sammenhengen. NRK burde snarest gi henne en fast spalte i «Nasjonalgalleriet» – «Björk demonterer husholdningselektronikk». Gøyere enn Tommy Olsson og Pushwagner til sammen.

Det fins dem som husker ansikter, ikke navn, og det fins dem som husker navn, ikke ansikter og Flamme er av sistnevnte sort i dag. Vi har et ansikt — TV2 Nyhetskanalens anker søndag — men husker ikke navnet, men vi husker hvorfor vi har det her: fordi det, i løpet av et innslag om den etter sigende kommende utdanningsmilliarden, klarer å stille følgende spørsmål til — hvem var det?, en eller annen universitetsrektor?, husker ikke — uansett, TV2 får ordet:

TV2:— Men er det så viktig med mange studenter? Hvorfor må det tallet økes hele tiden?

Og man kunne sagt: hørt på maken? Og man kunne sagt: Greit nok at pengebruk bør problematiseres i nyhetsjournalistikken fra tid til annen, og greit at landet vi lever i er mer eller mindre delt på midten hva gjelder ideologisk forankring, men vi kan vel være enige om at en utdannet befolkning er en god ting, er å foretrekke, noe å strekke seg etter?

I dag er det ti år siden den første episoden av TV-serien The West Wing ble sendt på amerikansk fjernsyn (jeg husker ikke i farta når den premierte her hjemme, kanskje året etter?), en av etter hvert mange TV-serier som på mange måter har forandret eller skjøvet god TV i det vi kan kalle litterær retning. Med flertydighet og plotutvikling og tredimensjonale karakterer og alt det der. Mannen som skapte serien, og skrev hovedparten av episodene de fire, fem første åra, heter Aaron Sorkin, den samme som skapte og skrev Sports Night (en litt streitere sitcom, med episoder på 20-21 minutter, men allikevel med mange av de samme kvalitetene) og som etter The West Wing lanserte Studio 60 on the Sunset Strip som dessverre ble kansellert etter bare én sesong (men la oss ikke rippe opp i det nå, det kan fort bli stygt). The West Wing var det, eller Presidenten som den heter på norsk, hvis første episode (piloten) altså ble lufta for første gang — men langt fra den siste — den 22. september, 1999. Den hengivne Sorkin-fan vet riktignok at mannen også, i sin tid, skrev manuset til filmen The American President (1995), med Michael Douglas som president og alenepappa, og at det var som et resultat av den at serien ble til (det fins sågar hele scener og replikker som Sorkin tok med seg fra filmen til flere av de første episodene, for eksempel «A Proportional Response»). Sorkin har sagt om serien at han ville — som narrer og historieforteller i tusen år før ham — fortelle om lederne i landet, det være seg presidenter, konger, prinser og hoff. Og at den store fordelen med TV vis-á-vis film er at han på TV kan hoppe forbi den faktiske hendelsen handlingen omfatter (en tale, en debatt, en stemmegivning, et militært angrep, hva som helst), eller inn like etter, og sånn slippe unne den plagsomme begynnelsen og den plagsomme slutten. Jeg kunne, sier Sorkin, utelukkende konsentrere meg om det som virkelig teller: midtpartiet: vilkår og konsekvenser. Så pell dere hjem, kjære venner og uvenner og nøytrale, i alle fall de av dere som har et par sesonger stående på hylla, og kjør noen episoder fra midt i mellom. Det er der det alltid skjer. Også i reprise.

Et godt liv. Det gode liv. Et stadig tilbakevendene spørsmål. På bildet over er den lille rare advokaten John Cage (!) fra tv-serien Ally McBeal som snakker med nettopp Ally om fraværet av kjærester i livet sitt. Han er for sær, ingen vil ha ham og det er et savn. Men, legger han altså til, jeg lever et godt liv, et strålende liv, jeg elsker jobben min og jeg tjener veldig godt med penger. Så denne kjærestemangelen skal nok la seg svelge. Penger over kjærlighet, altså. Penger og arbeidslivslykke. Som kanskje er det motsatt av det mannen sier til kvinnen (eller én mann til éi kvinne) på side 38 av Geir Gulliksens nye roman Tjuendedagen: — Det var bra at jeg fant deg. Bra for meg, og bra for deg også. Tenk på hvor mange andre som kunne ha funnet deg. Som er fint. Som er hengivent. Som får en til å tenke at Cage bare kan beholde alle pengene, la meg finne en som er bra, en som det er bra at jeg finner, en som også for det bra av at jeg finner. Kjærlighet over penger og arbeidslivslykke igjen. Bare at mannen (denne ene mannen i boka, ikke alle menn også utenfor den) fortsetter å snakke: — Hvor mange andre har gjort det jeg gjør med deg nå? Spør han dama (denne ene dama, ikke…) og initierer følgende samtale på sengekanten: — Ingen, tror jeg. — Ingen? Du må ikke tulle med meg. — Noen, kanskje? — Noen? — To eller tre. — Har noen gjort sånn med deg? — Ikke akkurat sånn. — Har noen gjort sånn da? — Jeg vet ikke, husker ikke. — Jeg syns du burde huske det. Jeg syns du skal fortelle meg om det. — Om alt? Vil du høre om alle? — Ja, om hver eneste én. Alle du har vært naken sammen med. Men det haster ikke vi har god tid. Og vips er det romantiske funnet, den forsvunne skatten av en bra kjæreste, blitt til noe annet. Ideen om den ene er blitt til påminnelsen om de andre, de få andre eller mange andre. Den ene påkaller seg de andre, ser vi. Vil vite om dem. Vil være som dem. Vil gjøre det samme som dem. Eller nei, ikke nøyaktig det samme som, men være klar over at det han gjør ligner, om ikke overlapper, det andre har gjort før ham, og hva er det da som skiller dem ut? De to? Hun og han? Kjærlighet? Men i så fall er kjærligheten skilt fra begjæret, eller separert om ikke annet, vaska ut av det, slik man pleide å vaske bilder ut av kamerafilm før i tida. Så er kjærlighet en en bunke fremkalte bilder, dét og dét og dét blant tusenvis av andre. Ja? Dyrekjøpte bilder sett opp mot billig begjær? Og hva er det vi kaller ufremkalte bilder? Negativer. Mhm. Men hva var det vi ikke måtte miste av bildene og negativene? Vi måtte jo ikke miste noen av dem, men hvilke av de to var uerstattelig og hvilke lot seg kopiere? Noen som husker? Gulliksen skriver: Jeg tenker meg at du reiste deg fra sengen og sto på gulvet og kjente at det han hadde lagt igjen i deg, og som noen har kalt kjærlighetens innmat, siver sakte ut av deg, og at det fortsatt var varmt, og at det ble kaldere og tynnere mens du kjente etter, at det allerede var fortynnet, slik kjærlighetens innmat visstnok alltid blir vannaktig bare få sekunder etter at en mann har lagt den fra seg i en annen kropp.

Leste forleden i Dagbladet at høgskolelektor Geir Zakariassen ønsker seg mer reality-tv på norskpensum, gjerne på bekostning av f.eks. Ibsen. Slike serier kan nemlig «by på intellektuelle utfordringer og tematisere viktige problemstillinger» i vel så stor grad som de gamle «honnørtekstene».

Vi har tenkt det samme som Zakariassen. Skal Flamme komme på pensum, må det bli via tv-mediet. Derfor legger vi i disse dager siste hånd på sujettet til vår egen reality-serie. Arbeidstittelen er «Vår nye Flamme», og vi synes selv vi har snekret et nokså originalt konsept. Opplegget blir omtrent sånn: Tolv unge mennesker kjemper om en praktikantstilling ved Flamme Forlag. I hver episode får deltakerne en ny forlagsrelatert utfordring – stifting av boksingler (hvem er raskest?), salgstelefoner til bokhandler (hvem pusher flest bøker til Notabene Surnadal?), manusbehandling (hvem skriver flest refusjoner på en time?). Ved arbeidsdagens slutt blir en deltaker stemt ut. Her er regien viktig: Evalueringen av den enkelte deltakers innsats må være egnet til å framprovosere krampegråt, panikkangst, intern splid eller oppbrakte aviskronikker om «brutaliseringen av arbeidslivet». I den grad forlagssjefene Wold & Haagensen ikke ser seg i stand til å gi slike tilbakemeldinger selv, vil man hente inn gjestedommere fra andre forlag – fra toppen av hodet: f.eks. Bjørn Smith-Simonsen.

Utvelgelsen av deltakere blir altavgjørende for seriens suksess. For å signalisere at forlagsbransjen i prinsippet er «en mulighetenes arena», liberal og «open-minded», må alle minoriteter (muslimer, homofile, tjukkaser, lesere av «smal» litteratur) være representert. Vi akter selvsagt ikke å la noen av disse vinne. Talent og arbeidsinnsats er i det hele tatt uvesentlig; gjennomgående vil serien belønne de av deltakerne som utmerker seg med intrigemakeri, sommerlig påkledning og «interessante» politiske holdninger. Seere med god oppdragelse vil dermed sitte klistret til tv-skjermen uke etter uke, dirrende av moralsk panikk: «Det skal ikke være mulig.» Seere med dårlig oppdragelse vil også sitte klistret, men i en tilstand av indre jubel.

Hva tror dere? Dette må da bli god knall? Watch your back, mr. Ibsen. Påmelding til nyflamme@tvnorge.no innen 1. august – legg ved fargefoto.

Verden har sin egen rytme – kjent og trygg. Når denne manipuleres, reagerer folk følelsesmessig. Litt enkelt sagt: Slow motion får tårene til å renne; fast motion trigger lattermusklene. Det første har både Sportsrevyen og Wes Anderson lært seg å utnytte; i sistnevne disiplin er Benny Hill evig konge på haugen. De legendariske sluttscenene i The Benny Hill Show var uskyldig moro i en uskyldig tid – evt. hysterisk moro i en hysterisk tid, litt avhengig av hvordan man betrakter 70-tallets politiske klima.

At fortfilm-grepet også kan ha en mørkere, mer foruroligende effekt, innså vi ikke før vi snublet over The Benny Hillifier. Se bare hvilke underverker Benny Hill kan gjøre med Titanic! Det eneste som mangler er en skokk druknende toppløse blondiner.

Innrømmes: Vi har ikke orket å se Thomas Seltzers «Trygdekontoret» – ergo har vi heller ikke «rett til å uttale oss». Men dette forhindrer oss ikke fra å låne øre til andres synsing. Nedenfor gjengis Jeg!-redaktør Arne Borges notater til episode 6:8 i uredigert stand. Med fotnoter.

(Liten reklamespott: Jeg! og GUSTAF avholder felles slippfest under Novafest 24. april. Sted: Glassbaren, Chateau Neuf, ikke Sound of Mu som tidligere hevdet. Reklamespott slutt.)

Les mer » 

Skal vi si endelig? Ja, det skal vi. For nå er den endelig kommet på det norske kjøpemarkedet: Den femte og siste sesongen av David Simons tv-serie The Wire. Som for så vidt er en politiserie, men bare for så vidt: The Wire sikter nemlig høyere og — hvordan formulere seg? — går langt, langt utover det vante og velkjente detektimen-formularet fra andre serier som NYPD Blue, Beck og Derrick. Hver sesong har for eksempel sitt eget tematiske bakteppe — utdanningssystemet sist gang, det politiske før den igjen — og i denne femte og siste er det avisverden som er tildelt moderatorrollen. Og avisverden er ingen fremmed verden for Flamme Forlag. Snarere tvert imot. Med et knapt tiår bak seg i, for den ene, Klassekampen, for den andre, Klassekampen/ Morgenbladet. Men kan vi tenke oss gjengen på bildet over som en motspiller til skurkeaktige helter som Bunk, McNulty og Lester Freamon? Vi kan kanskje det? Bjørgulv Braanen er ikke helt ulik redaksjonsjef i Baltimore Sun Gus Haynes (spilt av Clark Johnson)? Jaja. Løp og kjøp i alle fall. Eller lei. Eller lån den av en kompis. Eller vent på at fingeren til NRK skal løsne. Det siste forslaget er det gjengen i The Wire ville kalt «the long con». Vi sees på hjørnet!