Hvem våknet til nyheten om at Roger Federer ble vettskremt av et jordskjelv i California i går? Vi også. Men vi følte at nyhetsbyråsaken på NRK ikke mettet helt. Vi ville vite mer. Og tok kontakt med vår egen Federer– og tennisekspert Olav Løkken Reisop for å få litt mer kjøtt på beinet.

FF: Hvordan er Roger når han blir skremt?
OLR: Det er kanskje lite som tyder på det, den stoiske fremferden tatt i betraktning, men Roger er mye skremt, eller redd, først og fremst for familien sin, vil jeg tro, for han snakker beundringsverdig mye og fint om dem, en verdensener som setter familien først med andre ord, som kan dette med prioritering, ulikt hvordan enkelte nordmenn – for det er som regel menn som er verst rammet –, gjerne næringslivsledere, forlater kone og barn og setter ut i Marka, alene, under skyfri himmel, på en søndag, uten å forstå at en god familie er selvrealisering nok, eller mer, i det minste, enn merket i Birken. Men Roger vet. Jeg tror i hvert fall at han vet at familie og gode venner er alt. Kone, tvillingdøtre, foreldre og kamerater, at alle disse kommer foran seire i Grand slam, eller sagt på en annen måte, at uten disse menneskene er det helt uten betydning å vinne gull. Derfor er han redd, men derfor er han også rolig når han er redd, fordi han vet hva som betyr noe, hvem og hva som kommer i første rekke.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisopskjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde

Finale, symfoniens siste sats, avslutningen på en turnering som nå, i retrospekt, synes å ha vært styrt av gudene, og som derfor – for en gangs skyld kanskje også med rette – kan kalles episk; for til forskjell fra hvordan sportsjournalistene så å si uten unntak omtaler enhver kamp som fortoner seg jevn og langvarig som et epos, fremholder jeg at betegnelsen bør være forbeholdt en hel turnering, eller snarere Federers karriere sett under ett, hvor Wimbledon 2012 kan lignes med siste etappe av Odyssevs’ hjemreise tilbake til Ithaka, tilbake på tronen – og altså i Federers tilfelle: tilbake på Wimbledons hjemlige gressmatte, tilbake på toppen, som den utvilsomt beste spilleren gjennom tidene, den evige nummer én. Utover dette – og jeg ber om unnskyldning for den videre patetiske tonen, men det er umulig å være tilbakeholden lenger nå – kan trolig den mest åpenbare likheten mellom Odyssevs’ og Federers’ hjemreise hevdes å ha med hindringene å gjøre; for det skal neppe stor fantasi til for å forestille seg Djokovic som den enøyde Polyfemos, sterk, mektig, men ikke akkurat den største strategen (eller Nadal som en av de kannibalske laistrygonerne som slynger av gårde digre kampesteiner fra sin trygge post langs grunnlinjen, tennisens klippevegg), men kanskje aller mest skotten Murray som en av Penelopes beilere, en motstander som det viser seg enkelt å beseire i finalen (4–6, 7–5, 6–3, 6–4) straks Federer kaster Evmaios’ filler, spenner servens bue, og slik avslører sitt sanne, veldige jeg.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg lenge, at jeg har ventet, talt dager, skulet bort på kalenderen på kjøleskapsdøren, sett den røde ringen rundt datoen, fredag 6. juli, og tenkt at den er en renneløkke, en galge, en mulig dødsdag for Federers karriere. Kanskje. For selv om jeg har trodd, håpet og innbilt meg at 2012 er Federers år, har også denne konkurrerende forestillingen vært til stede i min bevissthet, liksom en forbudt tanke, tvangsmessig nærværende, eventuelt som et forsvar, som om jeg har sett det som nødvendig å ta høyde for alle utfall, være forberedt, anerkjenne muligheten for tap i en semifinale. Jeg har riktignok gruet meg til en eventuell finale også, men jeg har samtidig beroliget meg med at et finaletap ikke vil være ensbetydende med Federers endelikt, for en plass i finalen vil antagelig gjøre ham motivert, uansett utfall gi ham ytterligere inspirasjon med tanke på OL. Like fullt har jeg trodd at dersom han kommer så langt, vil han sikkert vinne; for å være tilbake på Centre Court, i en finale, med en evne til å prestere når det virkelig gjelder, etter drøye to år uten seier i en grand slam-turnering, og med utsikten til å slå alle rekorder (gå forbi Sampras og bli den spilleren gjennom tidene som har vært ranket som nummer én i flest uker), må gjøre ham like sulten på seier som tidlig i karrieren, ja, slik har jeg tenkt og kommet frem til at det er semifinalen som vil være Federers skjebnetime, at det er denne kampen – som etter all sannsynlighet, med tanke på hvordan spillerne er seedet, vil bli spilt mot Djokovic – som kommer til avgjøre resten av Federers karriere. Og i French Open, bare en snau måned tidligere, tapte Federer i strake sett mot Djokovic i semifinalen, og selv om det var på grus, og selv om jeg har tenkt at Federer har en plan, har jeg likevel fryktet at det er vært et dårlig omen for Wimbledon.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Foruten å fastslå at onsdagens kvartfinale mot Mikhail Youzhny bød på klassisk oppvisning av Federers nådeløse velde (6–1, 6–2, 6–2), er det lite ved resultatet som innbyr til (videre) spilleanalyse; ja, så typisk – jeg holdt på å si ordinær – var denne briljansen at prestasjonen nærmest gir utslag i stum begeistring og skrivesperre (men vær trygg: dette kommer til å bli den lengste opptegnelsen fra Wimbledon så langt). Til forskjell gjør mandagens kamp mot Xavier Malisse (7–6(1), 6–1, 4–6, 6–3) krav på en langt mer omfattende kommentar, eller kanskje heller bearbeidelse av inntrykket, altså i sjelelig forstand: behandling, debrifing, terapi. For dette var en kamp som utvilsomt satte spor, som forskrekket og nær sagt traumatiserte både Federer og tilhørere, men antagelig også like mye motstanderen, Malisse, som noe forbauset kunne iaktta hvordan Federers ryggproblemer var i ferd med å gjøre det til en sjelden enkel oppgave å skulle få bukt med mesteren på gresset.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Middle Sunday Wimbledon, tennissportens eneste hviledag, en dag blottet for spill, blottet for tennis, en dag hvor utøverne, så vel som gress og publikum, får mulighet til å restituere seg, hente seg ørlite grann inn igjen, før uke to – den virkelige høytiden – begynner; for til forskjell fra de andre grand slam-turneringene, hvor kampene spilles kontinuerlig og ingen dager er hellige, har All England Lawn Tennis and Croquet Club fastholdt tradisjonen om stillhet og kontemplasjon på turneringens midte(1), kanskje for å styrke Wimbledons posisjon som tennisens nullmeridian, at Wimbledon, både i tid og sted er denne sportens dreiningsakse (alternativt for at fiffen skal kunne hvile ut etter en uke med høyt sjampanjekonsum og gjøre seg klar for nytt inntak); uansett er det et kjærkomment avbrekk for å tenke igjennom de foregående kampene, virkelig la prestasjonene synke inn, vurdere Federers form, hans mentale styrke – som nok en gang viste seg å være avgjørende (kampen mot Benneteau) – og samtidig komme med et par utdypende kommentarer til disse opptegnelsenes noe skjeve betoning av Wimbledon. For det må innrømmes: Fokuset på Federer kan kanskje virke overdrevent stort, i hvert fall når jeg (ubeskjedent nok) tar sikte på å skrive om tennis per se, selve Spillet, og om det som ligger bakenfor poeng, settsifre og statistikker. Likevel er det nettopp derfor fokuset på Federer kan forsvares; for ikke bare er det å skrive om Federer, i egenskap av å være nåtidens største spiller, et godt utgangspunkt for å belyse en turnering, en sesong, eller en æra i tennisens historie, men fordi han også er tidenes – og dette påstår jeg helt uten å blunke – mest komplette utøver, den som i størst grad har tilført tennisen noe nytt, løftet spillet, motarbeidet ensidigheten, den rene, harde fysikk og den monotone utførelsen av sporten, er han også det beste utgangspunktet for å beskrive denne idrettens, denne kunstformens innerste vesen, og slik avdekke, håpefullt nok, større, allmenngyldige innsikter, ja, om … livet.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Men også i fjor trodde jeg at Federer hadde en plan, vel, jeg tror fortsatt at han hadde en plan, en plan som han var nær å realisere: Vinne French Open. Enda en gang. Motbevise dem som tvilte, onde tunger som ville ha det til at Federers seier fra 2009 var ren flaks,(1) og slik gjøre alle spådommer om fallende karriere til skamme. For etter å ha inngått samarbeid med Paul Annacone, Pete Sampras’ tidligere trener, føltes det nok som om alt var mulig. Og skulle han virkelig gjøre det umulige, fikk han satse på French Open, igjen vinne, samme hvem han møtte på veien. Slik må Federer og Annacone ha konspirert, om ikke av annen grunn enn å stoppe kjeften på alle disse sportsjournalistene som hadde spådd Federers fall helt siden 2008, da Federer mistet, antagelig som en direkte konsekvens av kyssesyke, noe av sin uovervinnelighet – denne (allerede nevnte) helt bestemte gløden man snakker om i tennis, den som gjør det umulig for motstanderen å tro at man kan vinne, en psykisk barriere vil noen hevde, et rent jedi trick, slik kanskje andre vil omtale kraften. (Det er verdt å merke seg at Federer, til tross for sykdommen, faktisk kom til semifinalen i Australian Open; med synlige leverflekker i ansiktet, og med en stamina som var langt fra den sedvanlige, maktet han likevel å holde nokså tritt med den unge Novak Djokovic (7–5, 6–3, 7–6) – og alle som har hatt kyssesyke vet hvor usannsynlig det virker.)

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Så har det begynt, Federers år, Federers turnering, og hans første kamp, mot den relativt ukjente Albert Ramos, ender – slik den bør – med de entydige sifrene: 6–1, 6–1, 6–1. Det er med andre ord lite som vitner om at det nylige finaletapet i Halle (Gerry Weber Open, en turnering som for øvrig også spilles på gress), mot Tommy Haas, har hatt noen innvirkning på Federers psyke.[1] Samtidig er det altfor tidlig å si hvordan han vil prestere mot for eksempel Nadal og Djokvic; Federer har det stort sett med å blåse de svakere spillerne av banen, kontant og hensynsløst, helt upåvirket av hvorvidt forrige kamp var et nederlag. Ja, brutalt, slik må det antagelig føles i møte med denne voldsomme overmakten; for Ramos, så vel som alle andre som har møtt Federer de siste årene, etter at (den nevnte) gløden av uovervinnelighet har avtatt noe i styrke, har nok trolig håpet, trodd, de også, at om de ikke akkurat har sjans til å vinne, så skal de i det minste gå fra kampen med en viss følelse av tilfredsstillelse – ett sett i sin favør kanskje – av å ha gitt den ubestridte ener (dagens ranking som nummer tre til tross) motstand. Men hva får de møte isteden? Kun et spill som avdekker alle deres svakheter, alle feil, lyter, mangler; hvert eneste lille sår rives åpent og blir stående å pulsere, stygt og verkende, i møte med Federer.

Les mer » 

Midt i EM-sluttspillet flesker vi til med en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Jeg har lenge trodd, eller kanskje heller innbilt meg, håpet, at Federer har hatt en hemmelig plan for år 2012, en slagplan, en hemmelig innsatsstyrke, et ess i ermet, et eller annet på lur som gjør det mulig for ham å gi seg på topp; jeg snakker selvfølgelig om å vinne Wimbledon enda en gang, og i tillegg ta OL-gull i single på den samme «hjemmebanen», på den samme plenen hvor han har vunnet seks ganger tidligere, Centre Court, tennisens nullmeridian (ergo Federers hjemmebane). Antagelig har jeg har valgt å tro dette fordi 2012 er et helt spesielt år for tennis – et så sjeldent år, en så sjelden anledning, et så stort utgangspunkt for begeistring og lykkerus, at Mayakalenderens spådom om verdens endelikt gjerne må gå i oppfyllelse så fremt det skjer etter Wimbledon og OL.

Les mer »