Markus Midré er aktuell med Tunnel (Forlaget Oktober), et slags litterært motsvar til David Lynchs siste filmer. Her er med andre ord handlingssprang, retningsløse dialoger og fremmedgjøring en masse. Men hva hører man på under arbeidet med ei slik bok: Frijazz? Atonal musikk? Kjenningsmelodien til Twin Peaks? Les Midrés spilleliste nedenfor.

Ane Brun: The Treehouse Song (fra Changing of the Seasons, 2008)
– Jeg hører egentlig aldri på musikk når jeg jobber, da bør det helst være stille, men det kan være fint mellom slagene. Disse sangene spilte jeg masse mot slutten av skriveprosessen. Har aldri fattet noen spesiell interesse for Ane Brun tidligere, men fikk denne plata som en brent kopi, og den smøg seg umiddelbart inn. Vakre tekster, smektende melodier og finurlige arrangementer. Hun har dessuten en stemme av gull. Litt sånn jeg kan tenke meg å skrive selv.

Les mer » 

Vi har ikke fått med oss mer enn et lite utdrag, men fornemmer sterkt at Atle Sperre Hermansens Vikariatet er en av høstens beste debutromaner. Temaet angår alle oss som sitter og puster tørr kontorluft fra ni til fire. Men hva slags musikk setter man på for å skape et litterært inspirerende inneklima i Dilbert-kuba? Her er AS Hermansens spilleliste:

Kontoral ambiens: knipk knipk knipk
– Jeg tenderer nok mer mot forfattertypen som trenger största möjliga tystnad når jeg skriver, med mindre jeg skulle snuble over noe lydverk hvis rytme og/eller generelle feel på noe vis samstemmer med rytmen i det jeg forsøker å skrive og ikke avleder og/eller korrumperer denne rytmen, og/eller/men/for: En ikke ubetydelig del av kontorromanen Vikariatet er skrevet på kontoret; først i form av notater og observasjoner og tøvete innfall ute i vikariatenes konturløse kontorlandskaper, deretter samling og rydding og organisering og fullstendig omskriving på stipendiatkontoret i 3. etasje i Niels Treschows hus; gjennomgående til lyden av kontorlandskapets naturlig nervøse liv – den myke fingerhakkingen på tastaturene, den sukkende smattingen fra museknappene, printernes pipende sang, kopimaskinenes durende drømmer, telefonenes kodede utrop, kollegaers påminnelser, påkallelser og påberopelser, under det hele et svakt, svakt elektronisk sus, som en innendørs vind, lagt i ledning, til små, private soler, i ovale eller avlange glasspærer. Det er mulig denne bakgrunnslyden distraherte meg og forkludret boka og tekningen og/eller intuisjonen rundt den, men det er også mulig at å skrive om kontoret på kontoret var helt riktig.

Les mer » 

Henning Næss debuterte i fjor med diktsamlingen Før solen blir en skygge av seg selv, men foretar et kjapt sjangerskifte i og med høstens novellesamling Sure druer (Wigestrand forlag). Så vidt vi kan forstå sogner han fremdeles til retrogardismen – en litterær krets som ikke har altfor mange berøringspunkter med Flamme, for å si det mildt (skjønt vi deler deres frustrasjon over mye skandinavisk samtidspoesi). Men Henning er en gløgg fyr og en stødig skriftleverandør, og som sådan mer enn kvalifisert til å gi sitt besyv i føljetongen «Litterært soundtrack»:

Tom Waits: Used Songs 1973–1989 (album, 2001)
– Hvis whisky kunne synge, ville den sunget slik som dette. Tom Waits er nok en «maverick», men en svært så sosial sådan. Tom Waits musikk er langsom, seigtflytende, rytmisk treffsikker og fandenivoldsk. Spyttet kommer direkte ut av høyttalerne. Tekstene er nokså umulige å forstå. Jeg spiller ikke denne musikken mens jeg skriver, men mens jeg tenker på hva jeg skal skrive, eller på hvorfor jeg i det hele tatt prøver å skrive. På denne platen er jeg spesielt glad i «Jersey Girl», «Blue Valentines», «Ol 55.» og «A Sight For Sore Eyes». Tom Waits forener bluessangens seigflytende masse med pågående og hissig stemmebruk, gjerne med bruk av slips og engelsk lue, og synger om røyking, engler, om å møte fremmede kvinner på bar, om å spise egg og pølse, og om å «to be work hardly working», og om å «to be half drunk all the time». Tom Waits fører meg rett inn i den atmosfæren som driver nedover veggene på engelske puber, og utfordrer meg til «å få språket litt å lukte av levd liv», og levd liv er i dette tilfelle drukkent liv …

Les mer » 

«Litterært soundtrack» er ikke bare en føljetong, men også et stykke kultursosiologisk grunnforskning – en minutiøs avdekking av forholdet mellom litteratur og pop. Denne gang er det Ellen Grimsmo Foros, aktuell med Jordbok (Oktober), som stiller seg til tjeneste for vitenskapen. Dette hørte hun på mens hun skrev sin andre diktsamling:

Marvin Gaye: What’s Going On (album, 1971)
– Vinteren 2007 var kanskje en slags vinter. Sjøl om jeg hadde måttet dra til Sørkedalen for å se liggende snø. Og sjøl om dette ikke ble noe av fordi jeg da hadde måttet ha bil. Jeg skreiv i hvert fall dikt, om årstider som forsvinner, og beslektede eksistensialøkonomiske hendelser. I pausene dansa jeg til soulalbumet Marvin Gaye ga ut på Motown i 1971. Sangene har titler som «Inner city blues (make me wanna holler)» og «Mercy mercy me (the ecology)». Tekstene er så dynka i bekymring over sosiale og økologiske utfordringer at det grenser til forløsende. Grooven og harmoniene er så innsmigrende at det grenser til det smertefulle. Innimellom pipler gudskjærlighet fram, og kanskje guds kjærlighet også, hva vet jeg, i møte med dette eposet som sammen med Coltrane’s A Love Supreme er helt i tet når det gjelder sekulær musikalsk spiritualitet i ei nøden tid.

Les mer » 

Kristin Marie Berstad jobber til vanlig i bokhandel – en arbeidssituasjon som ikke uten videre lar seg kombinere med iPod-bruk og/eller fullt gitarøs fra PC-høyttalerne. Men så blir det kanskje desto mer musikk når hun sitter hjemme og skriver? Her er fem spor som sto på i bakgrunnen da debutromanen Tvang (Tiden Norsk Forlag) ble nedtegnet:

ABBA: The Visitors (fra The Visitors, 1981)
– Etter Mamma Mia-filmen forbinder vel de fleste ABBA-musikken med glatte, pene mennesker i sola på en gresk øy. Da sier jeg: Glem filmen og hør på The Visitors! Fotografiet på coveret sier alt om dette albumet; De fire medlemmene står spredt rundt i et mørkt rom uten å se på hverandre. På tittellåta, som er den første sangen, synger Frida: «My whole world is falling, going crazy/There is no escaping now, I’m crackin’ up». Det går mot slutten, ABBA oppløses og den glade disco-æraen er over. Det er ikke mange hits på dette albumet, men den er til gjengjeld så helhetlig. ABBA er fantastisk melodiøst.

Les mer » 

Hva slags musikk bør snurre i bakgrunnen når man skriver på en skrekkroman? KISS? Autechre? Jan Eggum? Vampire Weekend? Nikolaj Frobenius, aktuell med Jeg skal vise dere frykten (Gyldendal), oppklarer:

Lou Reed: The Raven (fra The Raven, 2003).
– Konseptalbum som dette er ikke alltid så bra, men her oppstår det søt og mørk og rasende musikk fra første støytone. «These are the stories of Edgar Allan Poe – not exactly the boy next door!» gneldrer Mr. Reed, og markerer straks skivas fortellerposisjon: en eksplosiv blanding av stor avstand og full identifikasjon. Reed & Poe kommer jo fra veldig forskjellige epoker og verdener og er ikke umidddelbart to temperamenter som du tenker skal smelte motstandsløst sammen. Poe var en høyaristokratisk southern gentleman med poetisk finfølelse og analytisk nådeløshet, mens Reed er den ultimate representanten for laid back urban coolness og springer ut av den utfrika avantgarden i New York mer enn 120 år senere. Det er i raseriet de møtes. Blind Rage. Poes snerrende aristokratiske forakt og Reeds direkte street-punch slår gnister når de tørner sammen – og flere av disse låtene er store overraskelser og vanvittig fengende lytting. Noen spor er temmelig litterære illustrasjoner til Poes tekster – andre er reine rockelyder, mens noe av materialet er klart eksperimentelt i landskapet mellom litteratur, kunst, performance og rock.

Les mer » 

I føljetongen «Litterært soundtrack», hvor forfattere lister opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok, er turen kommet til debutant Rune F. Hjemås – aktuell med prosasamlingen Eg er ikke redd, eg er ikke redd (Samlaget).

The Cure: The Same Deep Water As You (fra Disintegration, 1989).
– The Cure kommer alltid tilbake som en kilde til inspirasjon, fordi de 1) har holdt på så lenge (siden før jeg ble født!) at låtkatalogen man har å plukke fra er helt enorm, og 2) fordi de kan være så deppa som en gjeng klissvåte katter på en kirkegård, samtidig som de i neste låt igjen er glade som dansende, rosa plysjbjørner under en regnbue! «The Same Deep Water As You» knytter seg til en helt konkret tekst i boka, den aller siste jeg skrev, om et mystisk, skarpt lys på kveldshimmelen. Jeg satt på nattoget til Bergen og hørte denne 9:22 lange låta, og prøvde å fange inn litt av den stemningen som oppsto da langsomheten i musikken blandet seg med himmelen utenfor og bevegelsen i togsettet. Det var nok ikke første gang, og neppe heller siste, at en tekst jeg skriver blir til ut av et ønske om å skape en Cure-sang som ren tekst.

Les mer » 

Noen forfattere trenger största möjliga tystnad for å kunne skrive. Men vel så mange er avhengig av bakgrunnsmusikk – det være seg klassisk, jazz, listepop eller dundrende heavy metal. I denne spalta inviterer vi aktuelle forfattere til å liste opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok. Førstemann ut er Jan Kjærstad, som i disse dager slipper fra seg romanen Jeg er brødrene Walker (Aschehoug).

Elvis Costello: Man Out of Time (fra Imperial Bedroom, 1982).
– Romanen Jeg er brødrene Walker foregår i tidsrommet høsten 1983 til våren 1985. Selv om hovedpersonen er 15 år og musikk mildt sagt er vesentlig i den perioden av livet, har jeg villet dempe tilflukten til musikk i boka. Også fordi Odd Marius Walaker er og tenker annerledes enn de fleste. Hvis det først skulle være et soundtrack i historien, lette jeg etter noe som ikke var midt på treet og valgte til slutt Elvis Costello. Han og kompisen holder f.eks. Imperial Bedroom for å være et mesterverk på høyde med Sgt. Pepper’s. Ergo har jeg hørt en del på denne under skrivingen, og jeg kårer glatt «Man Out of Time» som selve låten på dette albumet. Det kunne nesten vært en alternativ tittel på romanen.

Les mer »