I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.

– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka.  Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 

– I forkant og i skrive-perioden (jeg skrev manuset først, tegnet til slutt) hørte jeg mye på den musikken jeg hørte på i den alderen og på den tida da handlingen i boka foregår. Dette for å huske meg selv som 17–18, og det virket veldig bra, det kom mye minner jeg trodde jeg aldri skulle plages med, he he. Deilig terapautisk og et hyggelig gjensyn med musikk som betydde veldig mye. Noen artister har jeg hørt på hele tiden, sånn som Bjørk eller PJ Harvey, siden de fremdeles lager nye ting, men da altså de tidlige tingene. Og grungen hadde ligget lenge i ro. Og så hadde jeg en veldig intens Ella (Fitzgerald)-periode akkurat da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg hørte på henne igjen fikk jeg veldig mange ideer. Så det var fruktbart. Jeg savner det å få en ny plate og elske den på en sånn måte at den plata, eller sangen, overtar hele stemningen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke blir like oppslukt av musikken nå, men det er unektelig en forskjell.

– Alf Prøysen har jeg også hørt mye på, selv om jeg ikke synes det er så fine innspillinger av sangene hans. Så det er kanskje rettere å si at jeg har sunget selv. Men jeg har stor respekt for Prøysen og for måten han forenkler og hverdagsliggjør viktige og sterke ting på, så vi nesten tror det er barneviser. Veldig inspirerende.

Noen skriver bedt om dagen. Noen på natta. Og noen igjen – de fleste? – på morgenen. Rett fra senga, via kaffetrakteren, til skrivebordet. Vi spurte derfor Aishath Afeef, fra Popsalongen i P3, om en spilleliste for forfattere og andre skrivende som nettopp har stått opp i gryotta for å skrive.  Hun skriver først: «Jeg har valgt ut noen låter jeg selv har hørt mye på om morgenen opp gjennom årene. Noen av låtene synes jeg bare har en en spesiell morgenstemning ved seg, mens andre åpenbart har ‘morgen’ som tema.  De fleste låtene er ganske rolige og nedpå, noe som er behagelig når man nettopp har våknet. I tillegg synes jeg det er inspirerende musikk, og dét er jo en bra start på dagen – og en fordel hvis man skal sette seg ned for å skrive!»

Bonita Applebum – A Tribe Called Quest
All to All – Broken Social Scene
God Morgen – DeLillos
Trois Gymnopédies – Erik Satie
Alley Cats – Hot Chip
It Was a Good Day – Ice Cube
Carey – Joni Mitchell
Rumpus – Karen O And The Kids
Millionaire – Kelis ft Andre 3000
David Vs. Goliath – Looptroop
Runnin’ – The Pharcyde
Sleeping Lessons – The Shins
On Production – Supersci
Ved Rondane – Edvard Grieg
Out Of Habit – Ani DiFranco
Dreams – Fleetwood Mac
Soulmwa Pas – Saïan Supa Crew
Siberian Breaks – MGMT
Be – Common
Got ‘Til It’s Gone – Janet Jackson ft. Q-Tip & Joni Mitchel

Så gjenstår bare å stille vekkerklokka på 05:30 og ikke bruke slumreknappen.

Hvordan leve når språket ikke kommer? Hvordan motkjempe skrivesperra? Det er kanskje umulig. Kanskje ikke umulig. Vi ga forfatter og musiker Anders Bortne jobben å lage ei spilleliste for skrivesperreofre, tjue låter å skru opp når ingenting annet funker – lista ble levert med resept:

Led Zeppelin: «Good Times, Bad Times»
John Lennon and the Plastic Ono Band: «Hold on»
Kraftwerk: «Neon Lights»
Kate Bush: «L’Amour Looks Something Like You»
Harry Nilsson: «Early In The Morning»
Lloyd Cole & The Commotions: «Are You Ready To Be Heartbroken?»
Iggy Pop & James Williamson: «No Sense Of Crime»
Magik Markers: «Bad Dream/Hartford’s Beat Suite»
Marianne Faithful: «Broken English»
Luna: «Bonnie & Clyde»
Mozart: Piano Concerto no 17
Bruce Springsteen: «Racing In The Street»
Talk Talk: «Have You Heard The News?»
kd lang: «Constant Craving»
Simple Minds: «Speed Your Love To Me»
Thalia Zedek: «1926»
Bob Dylan: «Red River Shore»
Preston School of Industry: «Caught In The Rain»
Rolling Stones: «Monkey Man»
the Cars: «Drive»

To doser, fire ganger om dagen, til det løsner. Reduser dosering etter behov.

Snart er det fellesferie og alle er på vei et sted. Hvor blir det, hvor skal dere? Det er kanskje ikke så farlig, bare det er bort herfra? Men hva vi hører på – på veien – kan være farlig, dét spiller en rolle. Ikke sant? Så vi ba derfor Maria Horvei i Lydverket om en sommerspillesliste for «boklesende turister», det var mandatet, og her er Marias utvalgte:

Peter and The Wolf: «Safe Travels»
Cat Stevens: «Wild World»
Jürgen Paape: «So weit wie noch nie»
Fleetwood Mac: «Everywhere»
Moddi: «Togsang»
Yeasayer: «2080»
Elton John: «Tiny Dancer»
Lupe Fiasco ft. Jill Scott: «Daydreamin’»
Fleet Foxes: «Mykonos»
All Saints: «Pure Shores»
Paul Kalkbrenner: «Sky and Sand»
Patrick Swayze ft. Wendy Fraser: «She’s like the wind»
Wild Beasts: «Albatross»
Bon Iver: «Perth»
Beach House: «Norway»
Air France: «No excuses»
Warren Zevon: «Studebaker»
Edward Sharpe and The Magnetic Zeros: «Home»

Spill shuffle eller spill streit – og vær ellers snill og grei.

Heimdal, California er en liten tykksak på 880 sider. Det sier seg selv at forfatteren må ha spilt i hjel en del plater underveis. John Erik Rileys soundtrack består derfor ikke av tre–fire låter, men av tretten album. Big is beautiful!

– Litterært soundtrack? Hm. Det er litt morsomt å bli spurt om det akkurat nå, ikke så lenge etter at Heimdal, California ble fullført. Ikke nødvendigvis fordi jeg nettopp er ferdig med en bok, between books så å si, men fordi akkurat denne romanen inneholder så mange henvisninger til og sitater fra moderne musikk. Det er noe jeg har gjort før, å henvise til/sitere fra sangtekster. Jeg gjorde det i Mølleland og Vandrehistorier, som var ikke lite inspirert av musikken til Aphex Twin, Autechre, Public Enemy og Company Flow. Og jeg gjorde det i Hemmelige tjenester, den vesle singelen jeg ga ut hos dere. Denne gangen, under arbeidet med Heimdal, California, var noe likevel annerledes. Til en viss grad tematiserer romanen overflod, både av goder og av avfall, og etter hvert begynte det å påvirke formen på romanen og dermed bruken av musikk. Mens jeg skrev, begynte derfor låtene jeg lyttet til, i likhet med så mye annet, å sive inn i teksten. Sangtekstene ble en del av prosjektet, de dukket opp stadig oftere, som løsrevne sitater, som speilbilder på det som skjedde i boka, som støyen som omgir oss mens vi holder på med vårt. Men selvsagt ikke uten visse begrensninger; den kulturelle tilhørigheten, klassetilhørigheten og interessene til hovedpersonene styrte hva som kunne siteres og hva som måtte velges bort. Derfor ble det mye indierock i romanen, mindre hiphop, electronica og metall. Jeg har ikke lenger tall på platene som nevnes eller siteres fra, men det passer kanskje å begynne med artistene som var viktige for akkurat denne teksten? Og bevege seg videre derfra? Her er 13 album, et for hver avdeling i romanen.

Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
– Det finnes mange låter og plater som henviser eksplisitt til California, men etter min mening få som i så stor grad forsøker å oppsummere delstaten som denne. Låta «Unfair» fra Crooked Rain, Crooked Rain er den mest åpenbare. I løpet av noen korte strofer forsøker låtskriver Stephen Malkmus å oppsummere den sammensatte og, for meg, evig fascinerende delstaten. Et utdrag: Down from Santa Rosa over the Bay, across the grapevine to L.A. We got deserts, we got trees, we got the hills of Beverley. Plass til politikk er det også. The South takes what the North delivers, synger Malkmus, en henvisning til de evinnelige «vannkrigene» mellom Nor- og SoCal. Og «the grapevine»? Ja, det er et uttrykk for et område cirka halvveis mellom San Francisco og LA, evt. for hele Highway 5. Hvilket svar du får, avhenger av hvem du snakker med. Eller hvilken bok du leser.

Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988)
– Et av de mest sublime øyeblikkene i rock finner man i de første sekundene av «Ocean Size». Den innledende gitarklimpringen avsluttes plutselig og det er stille et øyeblikk, like før Perry Farrell skriker TAKE FIRE og helvete bryter løs. Apokalypse nå.
—
—

Journey: Greatest Hits (1988)
– Det har alltid forundret meg at norske skildringer av ungdomstida så ofte henviser til åpenbart god musikk, det vil si: det musikkritikere og smaksdommere mener er godt. For sånn var det vel ikke i ungdomstida? Hørte vi ikke på crap alle sammen? Og om ikke crap, var ikke smaken ganske så eklektisk? Sånn hadde i alle fall jeg det. Og sånn har jeg det vel fortsatt. I en liten periode, fra jeg var 14 og 15, var Journey uansett det beste bandet i verden, før jeg skjøv dem fra meg og ga meg hen til Hüsker Dü, Black Flag og The Minutemen. Først mange senere, da jeg så en ikke ukjent episode av Sopranos som avsluttes med låta «Don’t Stop Believin’», våknet Journey-interessen fra dvalen. For Balder Mehamn, som fører pennen i mye av Heimdal, California, er Journey en kilde til apokryf kunnskap. Han leser tekstene deres slik fanden leser Bibelen. Eller mer presist: slik Jan Erik Vold leser Prøysen.

AFX (Aphex Twin): Hangable Auto Bulb (1995)
– Hvordan komponere en historie om en såkalt tv-kokk? En metode: Hør på låta «Children Talking» av AFX (bedre kjent som Aphex Twin), lytt til stemmen som sier «mashed potatoes» igjen og igjen. De gjentagende ordene vris og vrenges til det ugjenkjennelige. Blir til meningsløse lyder. Til ren musikk.
—
—

The Grateful Dead: Workingman’s Dead (1970)
– Deler av handlingen i romanen er lagt til en by som heter Heimdal, en norsk utpost ved California-kysten. Men det reelle bakteppet for hovedpersonen er den kaotiske overgangen mellom 60- og 70-tallet, tida da håpet til blomsterbarna ga vei for frykt og paranoia. (Perioden er kanskje skildret best i Joan Didions glitrende essay «The White Album».) Hva passer da bedre enn en plate gitt ut sommeren 1970, en kort måned før jeg ble født? Skal vi dømme ut fra rekkefølgen på låtene, visste Jerry Garcia og de andre at noe var i gjære. Albumet åpner riktignok med den inviterende, hyggelige, fortrøstningsfulle campside-fire-låta «Uncle John’s Band». Men det avsluttes også med låta om Casey Jones, en togfører høy på kokain, på vei mot en uviss fremtid. Alle veier fører uansett til undergangen. Trouble ahead, synger Jerry. Trouble behind.

of Montreal:
Hissing Fauna, Are You the Destroyer? (2007)
– «Heimdalsgate Like A Promethean Curse» heter en av låtene på dette (til tider) Oslo-inspirerte albumet. Og sånn er det å skrive noen ganger. Heimdal, California? A promethean curse!
—
—

Beck: Mutations (1998)
– Jeg har forsøkt, gjentatte ganger, å skrive om min forkjærlighet for denne funky, speisa scientologen, forklare hvorfor jeg liker tekstene hans så godt. Først da jeg var cirka halvveis i arbeidet med Heimdal, California skjønte jeg det. Beck synger om undergangen som en normaltilstand, noe vi forholder oss til hver dag; en undergangsfølelse som går i ring eller biter seg selv i halen; de paranoide forestillingene som hoper seg opp, og gjentar seg og gjentar seg, som ekko. Heimdal, California har i all hovedsak fått en svært positiv mottakelse. Et par kritikere har dog etterlyst den store forløsningen på slutten av romanen; de vil at verden skal gå under og gjenreises. Med fare for å virke bastant, tror jeg de har misforstått noe av fundamentet for romanen. Beck kommer kanskje nærmere. The end of the end, we live again, synger han på et av sporene. Oh, I grow weary of the end. Dermed uttrykker han noe av det samme som T.S. Eliot gjorde i «The Hollow Men», men kanskje med en noe mer lakonisk touch? Eller er han bare galgenhumoristisk? Melankolsk? Likeglad? With Beck, you never know.

Robyn: Body Talk (2010)
– Her har jeg ingenting intelligent eller innsiktsfullt å si, bare dette: Robyn gjør meg trist, samtidig som hun lindrer smerten. Ikke verst, bare det.
—
—
—
—

Liz Phair: Exile in Guyville (1993)
– Liz Phair er et merkelig kapittel i rockehistorien. Hun har vel strengt ikke laget noe ordentlig godt siden 1993. Men ingen kan ta fra henne debuten, som hører blant mine favoritter. En av hovedpersonene i Heimdal, California er sterkt inspirert av stemmen på Exile in Guyville, så mye at det grenser til det pinlige. Den, stemmen (eller stemmene?), kan være alt fra inderlig til pretensiøs, ironisk og deadpan. Den kan virke både tøff og sårbar, lynende intelligent og grenseløst dum. Man vet aldri helt hvor man har henne, hvilken posisjon hun skriver ut fra, hva desperasjonen hennes egentlig, til syvende og sist, bunner i. Det er noe produktivt forvirrende ved et slik utgangspunkt. Selv om følelsene som uttrykkes virker utvetydige, fremstår tekstene som bunnløse. Jeg blir aldri ferdig med dem.

Tom Petty and the Heartbreakers: Greatest Hits (1993)
– Hvem er den beste storytelleren i amerikansk rock? Noen vil sikkert svare Bruce Springsteen. Andre svarer nok Bob Dylan. Mulig det, mulig det. Selv har jeg alltid hatt en soft spot for Tom Petty. Kanskje henger det sammen med et av romanens mange obsessions: klassetilhørighet. Petty synger ofte om taperne i Los Angeles. Som enten reiste dit med en drøm. Eller som reiser derfra uten håp. De som blir utnyttet av drømmebyen eller har utnyttet andre og mistet seg selv underveis. Noe sånt? Låtene snek seg inn i manuset mens jeg skrev om Balders siste dager i Norge. Bruddstykker fra Petty-låter opptrer i en scene der man ikke kan forvente Pettys stemme. Må tilstå at jeg brukte dette grepet flere steder, med håp om samme effekt. For sånn er det oftere enn vi tror, når vi beveger oss gjennom verden. Vi går inn i heisen på en flyplass, for eksempel, og hører en låt av – la oss si – Sonic Youth, uvisst av hvilken grunn. Plutselig er den der bare.

The Mountain Goats: The Sunset Tree (2005)
– Låtskriveren og frontmannen i The Mountain Goats vokste (bl.a.) opp i San Luis Obispo, som ligger nord for L.A., et stykke unna der jeg (noen ganger) så for meg Heimdal. The Sunset Tree er nesten som Min kamp i miniatyr. Låtskriveren tar utgangspunkt i en tung barndom og forvandler det fæle til noe vakkert. Eller: noe styggpent. I’m gonna make it through this year if it kills me, synger John Darnielle i «This Year». Stemmen formidler et flyktig møte med en potensiell kjæreste, en følelse av frihet som varer noen korte timer før han må vende hjem til et hjem preget av vold, alkoholisme og trakassering. Og slik er vel hele albumet, det pendler mellom desperasjon og håp – sistnevnte representert ved de små tingene. Som et dataspill. Eller en liten platespiller av plast. Eller en baseballhanske som lukter av tigerbalsam.

Broadcast: The Noise Made by People (2000)
– The wind has come, synger nylig avdøde Trish Keenan, the invisible hum. Vi vet ikke alltid hvorfor vi gjør det vi gjør, og så gjør vi det likevel, trodde jeg hun mente å si til meg, mens jeg lyttet til stemmen hennes, satt og skrev.
—
—
—

Bon Iver: For Emma, Forever Ago (2007)
– Jeg tilbrakte tenårene i Wisconsin. Og det er her Bon Iver kommer fra. Historien bak plata er kjent. Låtskriveren fikk kreftdiagnose og slo opp med kjæresten sin med kort tids mellomrom, flyttet så til et hus nord i Wisconsin og skrev låter innimellom økter med tv-serien Northern Exposure. Vi har vel alle vært der, på hver vår måte, vi har alle måttet isolere oss selv fra omverdenen for å komme oss på bena igjen. I tilfellet Bon Iver var resultatet en demo (eller serie demoer) full av rusk og feil, men også sterkt preget av situasjonen den ble laget i. Jeg har en stor beundring for slike kunstverk, de som er skakke og uperfekte, som har tydelige avtrykk av det menneskelige, men likevel (eller antakelig nettopp derfor) har noe sublimt over seg. Bon Iver er god til å beskrive den flyktige tilværelsen som kjennetegner noen av menneskene i Heimdal, California. I have nothing that I can keep, synger han i låta «Wisconsin», ’cause every place I go I take another place with me. Hva skal man kalle dette? The postpostmodern blues?

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Beate Grimsrud, aktuell med den dobbelt Nordisk Råd-nominerte romanen En dåre fri (Cappelen Damm).

– Under arbeidet med En dåre fri kjørte jeg på reklameradiokanaler. Vekslet hver gang det kom reklame mellom kanalen Vinyl med 1960-, 70- og 80- tallshits – Bowie, Pink Floyd, Beatles, Smokie, Michael Jackson osv. – og så over på det aller hotteste: Lady Gaga, Yolanda Be Cools «We no speak americano», Robyns «Dancing on my own». Jeg hørte på hits fordi jeg ville skrive en hit. Men mest bare for å ha litt bakgrunnslyd. Jeg tror ikke musikken jeg lyttet til påvirket romanen noe videre.

– Blant de gamle hitsene dukker jo minner opp, og jeg kom til å tenke på et et tv-program jeg så for noen år siden der David Bowie ble intervjuet i Letterman, tror jeg det var. Bowie var en av mine idoler da jeg var ung. Musikk, klærne, den androgyne stilen. Han klarte å si i det intervjuet at Stardust-perioden bare var en pr-greie, og at klærne og sminken også var det. Han som har betydd så mye for så mange mer eller mindre kjønnsoverskridende og radikale mennesker. Så sa han at han var en mann, og derfor ikke skiftet bleier på babyen sin. Da sank hans stjerne hos meg betraktelig. Håper han forsnakket seg eller fikk ett drypp av demens.

– Når jeg gikk hjem fra arbeidsrommet, hørte jeg på Laurie Andersson – fordi hun er en kunstner, musiker og historieforteller. Nå har jeg en tøff tid foran meg: Mine favorittkanaler på radioen spiller bare julemusikk. Nå som jeg akkurat startet på en ny bok …

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Carl Frode Tiller, aktuell med romanen Innsirkling 2 (Aschehoug).

– Jeg hører aldri musikk mens jeg skriver, da vil jeg at det skal være så stille som mulig. Men jeg hører mye musikk ellers, og selv om ikke musikken påvirker skrivingen min i nevneverdig grad, for det tror jeg ikke at den gjør, så finnes det en sammenheng mellom musikken jeg hører på og litteraturen jeg skriver. For begge deler er naturligvis avtrykk av personligheten min på en eller annen måte, begge deler er knyttet til hvem jeg er, og til hvordan jeg har det til enhver tid, hva jeg er opptatt av og tenker på i ulike faser, osv, osv. Og i forlengelse av dette kan man kanskje si at det er en forbindelse mellom de litterære karakterene jeg skrev frem i Innsirkling 2 og den musikken jeg hørte på i samme periode.

Robert Wyatt: Alifib/Alife (fra Rock Bottom, 1974)
– Paula en gammel dame som sitter på Otterøya Bo- og servicesenter. Hun bærer på en stor sorg og kjenner en sterk trang til å lette på samvittigheten for en unnlatelsessynd hun begikk da hun var ung. I fjor hadde jeg en periode da jeg hørte mye på soloplatene til den gamle Soft Machine-trommisen Robert Wyatt, og på mange måter synes jeg «Alifib/Alifib», fra den fantastiske førsteplaten Rock Bottom, uttrykker mye av de samme følelsene som det Paula bærer på. Skjørheten i den nære og alltid like uttrykksfulle stemmen til Wyatt, denne stemmen som nesten alltid er på bristepunktet, stemmen som hele tiden truer med å bryte sammen, men som likevel ikke gjør det, og så flyten i musikken, det uforutsigbare i den, alle de små detaljene, og ikke minst det vakre, rene og svært så karakteristiske gitarspillet til Mike Oldfield, alt dette løfter frem mye av de samme følelsene og stemningene som jeg har forsøkt å løfte frem i Paula.

Deerhoof: Scream Team (fra The Runners Four, 2005)
– Tom Roger er en mann som i det lengste forsøker å gjøre det gode, men som altfor ofte blir tatt av det han selv kaller for dyret i seg, han er full av kjærlighet og omsorg, men likevel ender han stadig vekk opp med å mishandle dem han føler mest kjærlighet og omsorg for. Når jeg leser Tom Roger, kommer jeg til å tenke på The Runners Four (2005) av Deerhoof, et band jeg har hørt en god del på i de siste to årene, og som igjen får meg til å tenke på gode gamle Pixies, mest på grunn av måten de bruker kontraster på, tror jeg, den konstante vekslingen mellom det harde og det myke, det snille og stillferdige og nakne og enkle som plutselig eksploderer i rasende fuzzgitarer og energisk og aggressivt trommespill, for deretter å gli over i det snille og mer stillferdige igjen, ja ikke bare snilt og stillferdig forresten, hos Deerhoof blir det nesten herlig søtt og tyggegummiaktig av og til, eller «av og til» er ikke riktig begrep å bruke, egentlig er dette søte og tyggegummiaktige til stede hele tiden, først og fremst på grunn av den uskyldige og barnlige dame- eller kanskje heller jentestemmen til Satomi Matsuzaki. Men dyret er aldri langt unna, akkurat som hos Tom Roger.

Blind Willie Johnson: Let Your Light Shine On Me
(fra The Complete Blind Willie Johnson, Columbia Sessions, 1927–1930)
– Ole er en romantisk anlagt, konfliktsky og nokså tafatt bonde som hele tiden strekker seg altfor langt for å tilfredsstille menneskene han har rundt seg, og som undertrykker den lengselen, fortvilelsen og det sinnet som av den grunn bygger seg opp – med fatale konsekvenser. Ole har en musikksmak som ligger nokså fjernt fra min, han hører mest på svensktoppar og DDE, og det eneste bandet vi har felles tror jeg må være Creedence, selv om jeg for min del føler meg litt ferdig med dem også. Men selv om han sannsynligvis ikke ville ha likt den lengselsfulle bluesen og tidlig-gospelen til min gamle helt Blind Willie Johnson, synes jeg denne musikken passer godt til Oles personlighet, kanskje spesielt slik den kommer til uttrykk i gospelklassikeren «Let Your Light Shine On Me», en sang jeg hørte for første gang da jeg var femten år og satt inne på gutterommet til en venn av meg, og som gjorde et veldig inntrykk, mye på grunn av det svært overraskende bruddet som skjer omtrent midtveis i sangen, der botforen plutselig begynner å gå, og Johnsons vokal helt uten forvarsel går fra å være lengtende og klagende på en mild og frelsesarmeaktig måte, til å bli grov og rå og raspende. «Det høres ut som en gra vær» husker jeg en av foreldrene våre sa da vi spilte det for han, og det er godt mulig at han hadde rett i det, men god musikk både var og er det, og derfor plukker jeg med jevne mellomrom frem Blind Willie Johnson fra platesamlingen. Det gjorde jeg også mens skrev Ole, og kanskje finnes det noen forbindelser og likhetstrekk her også, i den såre lengselen, kanskje, i fortvilelsen og ikke minst i dette milde som helt plutselig glir over i noe som er alt annet enn mildt.

I føljetongen «Litterært soundtrack» avslører skjønnlitterære forfattere hvilke låter som snurret i bakgrunnen mens de arbeidet med sin siste bok. Denne gang er turen kommet til Maria Børja, aktuell med novellesamlingen Voksenting (Forlaget Oktober).

Steve Reich: Pulses (fra Music for 18 Musicians, 1978)
– Når jeg skriver, bør det best skje til musikk uten vokal, eventuelt til musikk med tekster jeg ikke skjønner. Hvis ikke sporer jeg av, og suges inn i låta. Veldig mange har fått med seg at jeg er en fæl høytsynger – jeg synger nesten alltid, til låter på anlegget eller til låter som bare snurrer i hodet, og noen ganger uten at jeg vet det selv. Men med en gang ordene er inni munnen min, er de selvsagt også oppi hodet og forstyrrer de ordene som er på vei ned i fingrene og tastaturet. Dermed skriver jeg best til instrumentalmusikk, og helst må den heller ikke være for fengende, for da blir det fristende å danse. Det er tilfeldigvis også dans som førte meg til Steve Reich: Nasjonalballetten danser mye av sitt moderne repertoar til musikk av Philip Glass, og noe til Reich. I tillegg til å være superspennende dansemusikk, er det også fantastisk skrivemusikk! Faren med verket Music for 18 Musicians er at det kan gi meg tårer i øynene, noe som heller ikke er helt heldig for skriving.

Bygdin: Gjendebu (fra Bygdin, 2009)
– Denne duoen har sitt utspring i 120 Days, som jeg for så vidt også har hørt på underveis i skrivinga av Voksenting, men for det første har de vokal på et språk jeg forstår, dessuten er de altfor dansevennlige. Bygdins musikk er mer meditativ, likevel står den aldri stille, og spesielt oppbygningen i denne låta har gitt meg et driv i skrivinga. Det var faktisk en Steve Reich-forbindelse som gjorde at jeg intervjuet Bygdin og fikk plata deres.

Puccini: Le villi (1884)
– Puccini går for å være en mjukis i operarepertoaret, men jeg har utviklet et aldri så lite kjærlighetsforhold til Puccini-boksen jeg fikk første gang jeg sluttet i Operaen. Særlig denne operaen hadde jeg aldri engang hørt om før, og den har noen linjer og buer som er utrolig vakre. «No ti scordar de me» med Renata Scotto er et høydepunkt, men jeg gir nok ikke meg selv helt lov til å sette arier på repeat. Dessuten ville jeg nok begynne å forsøke å forstå mer av italiensken da, og med én gang ville hele skrivemusikkvaliteten ved opera vært blåst.

Gillian Welch: Caleb Meyer (fra Hell Among the Yearlings, 1998)
– Dette er en fantastisk fengende countrylåt som har myket opp skriveskuldrene mine mer enn én gang. I tillegg har den en forbilledlig tekst: Hvordan si noe fælt uten å si at det var fælt, om ikke akkurat sånn? Den forteller om et overgrep uten at det kalles et overgrep – noe jeg også gjør i den siste novellen i Voksenting, der det som nok er en voldtekt beskrives som «Jeg våkner med en pikk inni kroppen». Voksenting inneholder faktisk også et direkte tekstrøveri fra Gillian Welch. En av jeg-personene mine sier et sted at hun vil gjøre godt, «men ikke ennå». Det er fra Welchs låt «Look at Miss Ohio», som må være en ganske utfrika miss der hun løper rundt med sin «rag top down». Hun er nok et forbilde for mange av jeg-personene i Voksenting.

Fever Ray: When I Grow Up (fra Fever Ray, 2009)
– Det er først nå jeg ser linken mellom tittelen på boka mi, Voksenting, og denne utrolig catchy og samtidig drømmende låta til Karin Dreijer Andersson. Når blir vi egentlig voksne? Den har et herlig driv, som om den suger meg framover mot noe jeg lengter etter. Hele plata virker sånn på meg, der dette er en av de mykere låtene – og kanskje en av de mer optimistiske? Når det er sagt, elsker jeg mørket til Fever Ray. Teksten snakker til meg, særlig i begynnelsen: «When I grow up I want to be a forester and run through the moss on high heels.» Ja! Ja! Ja! Det er sanselig og pynta, fysisk og voksent. Ja til skogen, til å ta vare på kroppens opplevelser av å løpe på mose. Men samtidig: Ja til høye hæler! Det fanger i grunnen opp noe av det jeg ønsker å si med Voksenting. Egentlig skriver hun altfor bra tekster til at jeg kan skrive til dem, men noen ganger er det også på tide å la skrivinga hvile og kroppen danse!

Hvilke toner akkompagnerer arbeidet på byggeplass? Foruten ulydene fra vinsjer, trykkluftbor og sementblandere? Tina Åmodt burde vite hva hun snakker om – hun har nettopp utgitt en samling Anleggsprosa (Kolon). Dette er hva hun lyttet til inne i Playmo-hjelmen mens det sto på som verst:

The Mountain Goats: In The Craters on the Moon
(fra Heretic Pride, 2008)
– John Darnielle skriver fantastiske låter. In the Craters on the Moon, som jeg nesten har hørt i hjel det siste året, demonstrerer det lett. Den er så heftig. Full av mørke og vitalisme. En intens låt av den typen som virkelig vokser og utretter noe. Som John Darnielle lager musikk, vil jeg skrive. For det er det vel sånn, ikke sant, at god musikk som god litteratur gir en fornemmelsen av at her står noe stort på spill. Og blir ikke verket skapt, går dét (hva det nå enn er) tapt.

Peaches: Fuck the Pain Away
(fra The Teaches of Peaches, 2000)
– Peaches’ supersexy electroclash er alt annet enn angstfylt og apatisk, altså akkurat det trengte da jeg holdt på med de siste språkvaskrundene av Anleggsprosa i vinter. Det føltes også ofte som å nærme seg slutten av et maraton, så jeg sprang likesågodt på tredemølle mellom arbeidsøktene. Peaches is power. Jeg satte henne på repeat og lagde et raveparty for motivasjonen. Kunne plutselig klare å både springe og skrive meg i mål. Renske hjernen for alt som ikke var klare budskap: Hold fokus! Hold ut! Ta valg! Fuck the pain away!

Electrelane: In Berlin (Fra No Shouts, No Calls, 2007)
In Berlin er det mykeste sporet på Electrelanes sisteplate, og så utrolig, utrolig fint. Handler om kjærlighet og uvær. Jeg hørte masse på det da jeg sommeren 2008 stod i solsteiken på en industribyggeplass og skalv og angret på valget av sommerjobb og ønsket at jeg kunne skrive på et helt annet manus enn korttekster om betongarbeid.

Michael Jackson: Man in the Mirror (fra Bad, 1987)
– På YouTube finnes det et klipp av Michael Jackson som i 1988 framfører «Man in the Mirror» på MTV Awards. Mokkasiner, blå kavai, noen bølgende hårlokker i pannen; Michael Jacskon er fantastisk i det klippet. Han er den største. Synger og danser seg selv i kne. I fjor vinter var vi en gjeng på Litterär Gestaltning som i mange uker satt og skreiv i samme rom (jepp, det går an). En gang for dagen kjørte vi musikalsk-avbrekk-med-MJ, og ble lykkelige. Hans innbitte tro på at mennesker kan bli bedre mennesker; start med deg selv … Du kan selvsagt le, men i så fall er sannsynligheten stor for at du går glipp av noe.

Boards of Canada: Roygbiv
(fra Music Has the Right to Children, 1998)
– Et av de få bandene jeg veit at jeg hører på mens jeg skriver, mitt egentlige litterære soundtrack er anslagsvis a) radio, b) stillhet, c) vokalløs elektronika. Hver Boards of Canada-låt er som en liten roadtrip, det er et sånt driv i dem, flyt, stille støy, som det rett og slett er digg å skrive til.

– Soundtrack mens jeg svarte på disse spørsmålene: Prince: «I Wanna Be Your Lover», Daft Punk: «Make Love», Kaada: «Across the Hardanger Mountain Plateau».

Eivind Buene er strengt tatt overkvalifisert for denne spalta. Han er utdannet komponist – og debuterer i disse dager med en roman betitlet Enmannsorkester. Burde han dermed utfordres til å liste opp sine litterære inspirasjonskilder i stedet? Eller topp 5 indreløpere i Adecco-ligaen? Vel, en spalte er en spalte. Her er musikken som hjalp Eivind å bytte kunstart:

Alban Berg: Violinkonzert (1935)
– Alban Bergs Violinkonsert fra 1935 spiller en viktig rolle i Enmannsorkester. Jeg hadde den på øret litt mer enn strengt tatt nødvendig – det gikk så langt at jeg satt og analyserte notene takt for takt, for å komme helt på innsiden av hva som skjer i musikken. I boken forbereder fiolinisten Johannes seg til en konsert med dette verket, og det er fet musikk vi snakker om, i de aller fleste betydninger av ordet. Svulmende og full av motsetninger. Konstruert og intuitiv, forvirrende og forførende, vakker og grusom, alt på én gang. Både den siste romantiske og den første moderne fiolinkonserten. I tillegg har verket en dramatisk tilblivelseshistorie med død, kjærlighet og lidenskap. (For mye å skrive om her, men jeg skriver om det i boken – he he.) Uansett: Alban Berg døde før han fikk høre musikken fremført, og jeg har alltid tenkt på Fiolinkonserten som et requiem.

Györgi Ligeti: Requiem (1963–65)
– Arbeidstittelen til det første utkastet av manuskriptet mitt var Zombieorkester. Etter å ha meditert litt over de siste årenes zombie-galore, fant jeg ut at det ikke gikk. Tittelen kom fra et mareritt hos dirgenten Tristan, og da jeg arbeidet med denne delen passet det fint med Ligetis Requiem for å komme i den rette mørke stemningen. Hvis du har sett Kubricks 2001, har du hørt Ligetis musikk. Eller The Shining, eller Eyes Wide Shut, eller hvilken som helst av Kubricks mest kjente filmer, egentlig. Ligeti er en av mine gamle modernist-helter, det var hans musikk som ga meg det første store samtidsmusikk-kicket. I Requiem kan man høre en slags proto-ambient klangflatemusikk, samtidig som verket er spekket med mye fin 60-tallsgalskap. Den nye innspillingen med Berlinfilharmonien er dødstøff, i ordets rette forstand. Løp og kjøp!

Franz Schubert: Winterreise (1827)
– Stort sett funker det dårlig for meg å lytte til musikk med tekst når jeg skriver, det blir som om noen hvisker meg i øret mens jeg forsøker å tenke. Men i arbeidet med Enmannsorkester ble det en god del Schubert-synging i øret mitt. Kanskje de tyske tekstene og den fremmede syngemåten skapte et distanserende filter, uansett var jeg nødt til å sjekke ut en god del Schubert-sanger som research. Det er vel ikke å røpe for mye at en av karakterene i boken får et Schubert-akkompagnert sammenbrudd, og at flere av situasjonene han havner i er hentet direkte fra Schuberts sanger. Så neste punkt på spillelisten er Winterreise, Schuberts siste store sangsyklus. Mørke og depressive saker, selv om den tidlig-romantiske stemningen i musikken innimellom dekker over hvor dystert det egentlig er. Det fine er at man kan tralle med etter en stund. Og da kan det jo bli litt artig med «Hum-di-dum, jeg tror jeg går og graver meg ned på nærmeste kirkegård, hei-hå.»

Ola M. Vangberg: Gud unde oss her at leve så
– Parallelt med arbeidet med Enmannsorkester skrev jeg et musikkverk basert på norsk folkemusikk. Jeg hørte meg gjennom en mengde opptak fra NRKs folkemusikkarkiv, og et av de fineste opptakene jeg kom over var fra 60-tallet med den da 92-årige Ola M. Vangberg. Av en eller annen grunn handler alle de fineste folkesangene om døden (eller om fjellet, men det er dypest sett samme sak). Og om jeg ikke har misforstått historien, kom Ola M. Vangberg fra en pietistisk tradisjon der det handlet mye om å glede seg til livet etter døden. Det var sang som gjaldt – fele, syndens og satans instrument, var selvsagt utelukket. Og i mange landsens menigheter hadde de heller ikke orgel, så det utviklet seg mange særegne sanguttrykk rundt omkring i avsidesliggende fjordarmer. Å høre Vangberg synge hensetter deg i en total folkloristisk limbo – jeg tipper mannen aldri i sitt liv så en muslim, men ornamentene høres ut som om de er spadd rett opp av arabisk ørkensand. Og kvarttone-intonasjonene er så vakre at dersom jeg kommer til himmelen når jeg dør, håper jeg Ola M. Vangberg vil synge meg i søvn hver kveld.

Donny Hathaway: Live at the Bitter End
– Denne hørte jeg ikke på under skrivingen, men så mye som mulig ellers. Stemmen, lyden i wurlitzeren, basspillet, publikum som synger i spontane gospelkoringer og tidvis overdøver musikerne – jeg tror dette er en av verdens fineste skiver. En helt vanlig kveld på nedre Manhattan tidlig på 70-tallet, på den lille klubben hvor datidens soul-storheter spilte. Jeg har hørt så mye på denne platen at det føles som om jeg var der den kvelden, selv om jeg strengt tatt ikke var født enda. Hvis du forbinder «You’ve got a friend» med dårlige sviskeversjoner, så sjekk ut hva Donny Hathaway og publikum får ut av låta. For ikke å snakke om «What’s going on», som rett og slett er bedre enn orginalversjonen til Marvin Gaye. Her snakker vi autentisk oppførelsespraksis, som det heter i klassiske musikkretser.