I et brev til W.H. Auden datert 21. oktober 1937, og signert en 30 år gammel Louis Macneice, skriver LM: «I must say that what I especially admire in you is your unflagging curiosity about people and events. Poetry is related to the sermon and you have your capacity for preaching, but it is more closely related to conversation and you, my dear, if any, are a born gossip.» Fint, ikke sant? Og forfriskende, og på en måte beroligende, at en poet av Macneices kaliber kan karakterisere en poet av Audens kaliber som en fødte sladrehank, og at det er nettopp dét som gjør ham til en drivende god poet. Så bare spre det feite ryktet i kveld, det du egentlig vet ikke er sant, bare lyg i vei, spe på skrøna, så blir du også poet en vakker dag.

For en knapp måned siden ble det tredje bindet av Haruki Murakamis nye storverk 1Q84 lagt ut for salg i Japan og ifølge rapporter opplevde den populære forfatteren kundekøer på J.K. Rowling-nivå. I Tokyo før soloppgang den 19. april, foran Maruzen bokhandel, befant for eksempel Kiyoshi Takahashi seg, en 52 år gammel økonom og selverklært Murakamijunkie: «Jeg har lest alle romanene hans. Jeg er avhengig.» I samme køa står Natsuko Nomur, 33 år gammel, hun er glad for at det tredje bindet endelig er ute og sier at bøkene til Murakami har hjulpet henne nulle ut det gamle livet og se på verden med nye øyne. Litt som Neo i The Matrix.

I et intervju på ABC-sidene fikk Flammedebutant Victoria Durnak det alltid morsomme spørsmålet om hvilken bok hun ville tatt med seg — bare én, så klart — dersom bokhylla brant.

VD: En liten håndlaget bok fra bestevenninna mi, Jeg samler. Alt annet finnes på Amazon.

Og er ikke det en fin og beroligende tanke, folkens? At alt vi har, som ikke bestevenninene våre har laget, fins også andre steder? Det blir tatt vare på av verden. Slik at om noe skulle skje, så lar det seg erstatte. Slapp bare av!

«And I act like I have faith⁄ and like that faith never ends⁄ But I really just have friends,» synger Dar Williams i låta My Friends, og i den ånda: dette bildet av gamle venner som hjalp hverandre å flytte i helga (ikke så mye meg, som de andre, skal sies, jeg kom til maten og ølen), gamle venner på Årvoll like utafor Oslo, gamle venner i god regi. Og ser du grillen der i bildekanten? Den har Morten og Tommy nettopp skrudd sammen. Og vi har spist litt usunn mat. Og vi drikker litt usunn drikke. Og her tar tre av oss seg en sigg i den litt kalde kveldslufta. Usunt det også. Vi gjør ikke alt etter boka her på jorda. Kanskje like greit. Og flere steder og mange ganger har jeg påstått at litterær kvalitet er synonymt med vennskap, med det velkjente og fortrolige som ligger i vennskapet, og at vi bare har plass til et visst antall viktige forfattere, et visst antall uerstattelige bøker i de individuelle kanonene våre, på samme måte som vi bare har plass til så mange gamle venner i de like individuelle livene våre.

Så setter du deg altså ned med ei ny bok av en gammel kjenning, eller ei ny bok av en ung fersking og hvilke forhåpninger gjør du deg? Blir det fest? Blir det fryd? Eller blir det en mare? Femten sider og så rett i veggen med den? Noe midt i mellom, kanskje? Forfatter og én gang nobelprisvinner I.B. Singer bikket verken mot festen eller middelveien i møte med ny litteratur, og var åpenbart ikke lett å behage som leser. Her fra en samtale med Philip Roth (i boka Shop Talk):

I.B. Singer: I must tell you, like many another writer I approach a book of fiction always with some kind of doubts; since the majority of writers are not really good writers, I assume when I am sent a book that it’s going to be not too good a book.

Hvis Flamme skulle finne på å øke antall redaktører i nærmeste framtid, så ville neppe denne elskelige musikeren toppet lista vår. I et intervju med Time Magazine svarer nemlig Van the Man følgende på spørsmålet om det fins noen nye artister der ute som han liker: nei, nei, nei … overhodet ikke, hehehe,nei … ingen, ingen, ingen … fordi alt er blitt gjort allerde, alt er blitt gjort allerede.

Flamme liker kollektivtrafikk. To redaktører og ingen førerkort sier vel sitt? Så flere trikker, flere baner, flere busser, flere steder, er utelukkende til det beste og av det gode. Men altså: «fra ca kl. 04:00!». En spøk, sant? Vi kan faktisk tenke oss bedre steder å henge langt på natt enn kollektive holdeplasser og ikke vite når. Så kom an, Oslo Sporveier, vi kan bedre enn det her.

I fjor blei britiske Canongate kåra til årets forlag der borte på fotballøya, og i helgas Guardian snakker Canongate-redaktør Dan Franklin om både dette og hint hva gjelder forleggeri og kjente forfattere. Blant annet får han spørsmål om våte forlagslunsjer på posje kafeer, hva skjedde med dem?

Franklin: I dag går vi heller på Pizzaekspressen over gata her. Forlagslunsjen har egentlig vært død i lang tid. Da Tony Whitmore pensjonerte seg fra Whitmore nylig hadde han vært der i førti år og han gjorde de våte lunsjene sammen med Kingsley Amis. To whisky før de setter seg, to flasker rødvin ved bordet og så rett på Calvadosen, men vi gjør det ikke sånn lenger.

Snakk for deg selv, Dan!

Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.

De er unge gutter med veldig mye penger, det er derfor de finner på så mye tull, og det burde de ikke, som forbilder for unge mennesker, gjøre. Noe sånt sa nettopp Fabio Capello, treneren for det engelske fotballandslaget, om spillerne i de engelske, tyske, italienske, spanske seriene. Men kom an, da, Fabio. Forbilder? Disse gutta? Hvem er det vel der ute i vinterkalde Norge som i sin eksistensielle krise spør seg: Hva ville John Terry gjort? Hvordan ville Craig Bellamy reagert? Det hender vi heier på dem, sant nok, og de har så absolutt en rolle å spille i de kanskje litt grå ni-til-fem-liva våre, men, tross alt, når fløyta går og lyset slås på, fins det også andre ting, fins det faktiske forbilder, menn og kvinner som har litt mer å vise til enn åtte nuller på kontoen, tattiser og fire feite biler i oppkjørselen. Hvem trenger vel fire feite biler?