
Einar Økland har skifta merke.

Einar Økland har skifta merke.

Linn Strømsborg + Jarle Klepp = sant? Oh, yeah. Hvis du ikke tror oss, les.

Henry Chinaski lever i beste velgående i hjertet av Oslo.
Den amerikanske TV-komikeren (og forfatteren) Jon Stewart sa sist uke følgende om de ikke-eksisterende forskjeller på forlag og forleggere: «Jeg har aldri helt skjønt greia med at det skal være så stor forskjell på forlag. Det handler liksom bare om papir alt sammen. Og ord. Men noen er helt sånn: Nei, våre bøker lukter det jordbær av. Og jeg bare, åkei, whatever.» (i samtale med skuespiller og forfatter Patton Oswalt, 6/1/2011)
Hva er det som plager forfatteren mest, tror du, når han eller hun skriver? Jeg tipper tvilen. En fundamental tvil som kommer til uttrykk i spørsmål som: Hva er det jeg holder på med? Har dette virkelig noe for seg? Blir det bra? Blir det bare tull? Burde jeg sittet her? Skal jeg fortsette å skrive? Hvorfor er jeg ikke overbevist? De store forfatterne var helt sikkert overbeviste, så hvorfor er jeg ikke det? Men var de nå det? Eller har den samme fundamentale tvilen hjemsøkt enhver som har satt seg ned med fjærpenn, kulepenn, skrivemaskin, PC og forsøkt å skape noe? Gode gamle Anton Tsjekhov sa som følger for over et århundre siden, etter at Måsen hadde premiert i St. Petersburg: «The play flopped and was a complete disaster. The atmosphere in the theatre was strained … The cast’s performance was dreadful and stupid. The moral is: don’t write plays.» Det går til helvete uansett, later Anton til å mene, så man kan like godt la være. Men Anton lot jo ikke la være. Så kan man også like godt ikke la være. Opp til hver enkelt, egentlig.
Det går ikke mange sidene av Vendela Vidas nye roman The Lovers før norske menn gis det glatte lag, estetisk sett. Bokas hovedperson, Yvonne, sitter på Dalaman flyplass utenfor Dalaman, venter på skyss og husker hvordan sine medpassasjerer på flyet ned så ut: «No on the plane from Istanbul wore a head scarf. The turkish women, most of them young and wealthy, were dressed in jeans and sequined T-shirts and high-heeled sandals. The rest of the seats were occupied by British post-grads in sundresses. Turkish men in long shorts, and Norwegian girls with tight bright shirts and nondescript boyfriends.» (vår utheving) Så enkelt. To ord. Og alle norske menn med kjæreste er uinteressant og kjedelig. Nondescript betyr vanskelig eller umulig å beskrive, betyr uten særpreg, betyr intetsigende, beyr gjesp, betyr utbyttbar, betyr trærne i skogen, betyr grå, betyr støvete, betyr ‘så du noe? Nei, ingenting’. Men kom an da, Vendela. Så ille kan vi ikke være?
Verden faller ikke langt fra stammen, heter det kanskje ikke når vi snakker om forholdet mellom verden/virkeligheten og fiksjonen, men Jack White gjorde sin beste Anders Bortne og Et bra band-imitasjon forleden kveld i New York, da han, på en såkalt hemmelig konsert på et sted som heter Don Hill’s i Greenwich Street i New York, langet ut mot et åpenbart lite entusiastisk, selvopptatt publikum: «Fuck you, you hip motherfuckers! Why don’t you rock the fuck out? Maybe I should go grab those free drinks and shove them down your throats, you hip motherfuckers!» Et åpenbart ekko av Bortnes smått klassiske, om enn fiktive, utfall på Last Train i Tigerstaden: «HEI OSLOFITTER! Er dere lei av OSLOFITTEMUSIKKEN? Har dere venta på oss? Venta på litt kuk?»
Så ser du A.I. Artificial Intelligence på nytt. Spielbergfilmen fra på dagen ni år siden: 29. juni, 2001. Filmen som er tilegna Stanley Kubrick. Hvor guttungen Haley Joel Osment gjør alt han kan for å bli et levende menneske heller enn en robot. Og hvor en av ledetrådene han snubler over i jakta på regnbuens ende er et W. B. Yeats-refreng, fra diktet The Stolen Child (en tittel som åpenbart står godt til filmens fra- og bortrøvede helt): «Come away, O human child!/ To the waters and the wild/ With a faery hand in hand,/ For the world’s more full of weeping than you can understand.» Det er bare det, Steven, at dere har sitert Mr. Yeats feil. I filmen pryder dette refrenget døra inn til de mest intelligente menneskene, men her heter det, som vi ser på bildet, « … To the waters of the wild … » Jaja. Man kan ikke få til alt, heller. At verden for øvrig er dominert av gråt har vi, som alltid, få vansker med å gå med på.
Hva syns du? Ser han skummel ut? Farlig? Kan han ha noe mer enn et lærbelte om livet, tror du? Mark Oliver Everett, bedre kjent som Mr. E fra popgruppa Eels, ble i alle fall stoppa av politiet i Hyde Park i London forleden, fordi han, ifølge gutta i blått, mætsja beskrivelsen på en etterlyst terrorist. Misforståelsen ble riktignok raskt oppklart, men slå fast kan man at 2000-tallet er et tøft tall for skjeggete menn. Everett var på vei til et intervju og i dette sa han blant annet: «Det er ikke alle mannfolk med kort hår og langt skjegg som er terrorister. Noen av oss har bare lyst til å spille rock.» Peace out, Mark, og som du selv pleier å synge det innimellom:
And everybody knows these are rock hard times
I gotta make it through
These are rock hard times
I mange såkalte herrens år har VI KJEDER OSS fått pryde denne fasaden i skyggen av Oslo sentrum. Vi er mange som har gått forbi og nikket så vidt for oss selv. Jo, vi kjeder oss. Det går i det samme. Har vi tenkt. Men så har noen visst bedre. Takk og lov. Noen vet alltid bedre. Og noen har gitt kjedsomheten svar på tiltale. Faen heller, har noen sagt: VI HAR DET GØY. Det er sommer (for svingende), det er fotball (for noen av oss), det er litteratur (for alle), det er alltid litteratur (for alle), det er et glass hvitvin (hvis du vil) og det er spillelister som heter «sol, sommer, øl» og det er blå himmel og åpne dører og mindre klær. Vi har det gøy, altså. Visste du det?