Arkiv for kategorien "Priser"

Årets vakreste bok

Flamme Forlags utgave av Robert Bly og Tomas Tranströmers Air Mail. Brev 1964–1990 – designet av Aslak Gurholt Rønsen, typografert av Jørn Aagaard – ble i går kåret av Grafill til «årets vakreste bok». Vi er smått svimle av stolthet. Noen fun facts om vinnerboka, mens vi summer oss:

  • Smussomslaget til Air Mail er laget av kraftpapir, altså godt, gammeldags gråpapir, pakkepapir, husholdningspapir, kall det hva du vil – trolig den rimeligste papirtypen som er anvendt på noen av de innsendte bøkene til årets konkurranse.
  • Ikke to smussomslag er identiske. Det skyldes at fire små stickers – én rød (med forlagets logotype), én hvit (med strekkoden) og to blå (med boktittelen) er klistret på omslaget manuelt, uten nøyaktige regler for plassering.
  • Baksideteksten er den lengste på noen Flamme-bok noensinne.
  • Boka er den andre i Flammes historie som mangler et brennende ryggikon, skjønt «vingene» på den blå stickeren kan tenkes som ildtunger.
  • Avsnittsinnrykkene i baksideteksten er kanskje i overkant lange? Og ryggteksten kunne vært større?

Ja, dette er sånt vi tenker på i seierens stund. Bær over med oss. Og mens vi er i ramblende takketale-modus, la oss ikke glemme å sende en hilsen til Girts Balodis og hans team ved Livonia Print i Latvia, som alltid tar våre formgiveres påhitt på strak arm. Man kunne foreslå å trykke en bok på tobakkspapir, eller valset stål, og Girts ville ikke fortrekke en mine. (Og bemerk at dette ikke er et mikrotrykkeri spesialisert på kunst- og fotobøker el.l., men et digert, kommersielt trykkeri med flere norske storforlag på kundelista.)

Takk, alle. Samtlige prisvinnende bøker står utstilt ved Grafill (Rosenkrantz gate 21) og i andre etasje på Nasjonalbiblioteket (Solli plass) fram til henholdvis 30. og 12. april. Og du – Air Mail kommer sikkert i pocket etter hvert, men den prisbelønnede førsteutgaven fins det bare drøyt 200 eksemplarer igjen av. Bestill før det går tomt!

– Inspirasjon til å jobbe enda hardere

Foto: Heidi Furre

Agnes Banach mottok i går Kritikerprisen for sin oversettelse av Witold Gombrowicz’ Dagboken 1953–1958. Prisvinneren ble hyllet in absentia, da hun for tida oppholder seg utenlands, fullt beskjeftiget med fornorskingen av Dagbokens bind 2 (som etter planen skal utkomme i september). Agnes tilhører altså – for å si det med Gombrowicz – den typen mennesker som straffes av skjebnen ikke for sine synder, men for sine dyder. Mens vi andre feiret seieren med champagne, satt Agnes og svettet over manuskriptet sitt. Men glad og kry, det er hun like fullt.

FF: Gratulerer, Agnes! Hva føler du nå?
AB: Prisen betyr mye! Jeg er takknemlig og stolt over å ha fått muligheten til å oversette en forfatter av uvanlig mange gode setninger, og vet at det er først og fremst takket være Gombrowicz’ fabelaktige formuleringer jeg nå får denne prisen. Som tidligere danser vet jeg også at man aldri er bedre enn sin siste forestilling, og prisen er derfor en stor inspirasjon til å jobbe enda hardere for å bli en bedre oversetter.

FF: I juryformann Geir Kjell Anderslands ellers hyggelige pristale beskylder han deg også for å være «kokett». Noen kommentar til dét?
AB: He he. «Kokett», tja, vet nå ikke helt – jeg føler vel fortsatt at mitt talent ikke er i nærheten av Gombrowicz’, men jeg skal følge Anderslands råd og heller ha prestasjonsangst enn å tvile på mitt nå «dokumenterte» oversettertalent. Talen var forresten utrolig hyggelig lesning; jeg er veldig stolt og litt overveldet!

Monica Isakstuen kan få Gullsekken

Monica kan vinne Gullsekken

Innenfor det man kaller Den kulturelle skolesekken, hvis mål det er å eksponere norske skoleelever for norsk kunst og kunstnere, ligger den årlige prisutdelinga Gullsekken, hvor en skole og en produksjon (som de kaller det) vinner. Det er ikke så lett å forstå kriteriene fra Gullsekkens hjemmesider, men det later til å være den eller de som best har nådd ut til skolekidsa våres. Og her er Monica Isakstuen nominert for fjoråret, med sitt å-skrive-dikt-etter nyhetene-kurs. Hvor hun har vist de unge at det går an å vende seg mot verden i deres første forsøk på å skape noe. Forfatteren selv er stolt over nominasjonen og utdyper dette sånn til forlaget:

MI: Da jeg meldte inn dette opplegget for DKS, var jeg veldig usikker på om det ble kult nok. Som i ordets rette forstand. Dikt, lissom. Nyheter. Og én jente i fire timer, rett opp og ned i et klasserom, foran femten- til nittenåringer. Mange av produksjonene er jo så visuelle og multimediale og alt det der, mens min er på en måte ganske … analog. Dessuten visste jeg ikke om jeg kom til å like å ha med videregående elever å gjøre. Tenk om de ville bue meg ut. Tenk om jeg ville begynne å grine. Men nei. Det gikk strålende, og jeg elsket hver klasse (nesten, hø hø) som jeg møtte. De skrev jo som bare det! Selv om halvparten sukket tungt når jeg kom inn i rommet tidlig på dagen, skjedde det alltid en slags forvandling etter den første halve timen. Hadde jeg ikke likt så godt å skrive, tror jeg nesten jeg ville gått for læreryrket. Men altså: dere spør hvordan det føles. Det føles fantastisk. Jeg hadde ingen andre forventninger enn å overleve, men så har det vist seg at både elevene og jeg har fått utrolig mye ut av dette. Om det blir gullsekk til slutt er ikke så viktig. Jeg kommer til å lesse ned nye elever med kurset mitt uansett.

FF gratulerer – og krysser fingre.

Gratulerer, Mette!

Mette Karlsvik ble i går tidens første mottaker av Stig Sæterbakkens minnepris. Prisen er på hele 100.000, og går til et forfatterskap «med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter», fortrinnsvis forfattere med to til fire skjønnlitterære titler på nakken. I norsk sammenheng er dette (så vidt vi kan se?) den første litterære prisen som går til «halvetablerte» forfatterskap; forfattere som verken er debutanter eller fullt ut innlemmet i den nasjonale kanon, men som strever med den vanskelige tredje- og fjerde-boka. Symbolsk og økonomisk havner disse ofte i skyggen av eldre, mer etablerte forfattere – så prisen fyller definitivt et hull i det norske boksystemet. 

Ekstra gøy at prisen går til Karlsvik. Hun får den for sine skjønnlitterære bøker, men vi tillater oss å minne om eksistensen av dokumentarboka Post oske. Dagar og netter i Reykjavik, som utkom her på Flamme vinteren 2011. Boka er saklig i innhold, grensekryssende i form – og gir nok aller størst utbytte om den konsumeres med en romanleser-bevissthet, dvs. med blikk for symboler, allusjoner og assosiative forbindelser. Ta f.eks. kapittel 15, «Atlanterhavet», som nok er den beste prosapassasjen utgitt i noen Flamme-bok hittil: Her vever Karlsvik sammen Islands historie med sin egen biografi, på en måte som kaster et forklarelsens lys over begge. Vi kan ikke huske å ha sett noe lignende i den norske bokheim. Klikk deg videre for utdrag, eller slå opp på side 347 i det eksemplaret som står/burde stå i hylla bak deg.

Les mer » 

Till Tomas Tranströmer

SOLFÖRMÖRKELSE

När jag ska förklara någonting
tar det ofta emot
Att förklara vem jag är och varför
Jag minns en bild från barndomen
som jag ännu tycker om:
det är den 30 juni 1954
och solen gick i moln
Jag lär aldrig få se det igen
men saker och ting förändras
Det fanns en tid då jag kunde gråta
men ibland är minnet mycket kort
Vad som sker på himlavalvet
gör mig både lycklig och förtvivlad

PETER LINDFORSS

en hilsen til tomas tranströmer

AIR MAIL

kanskje var det til deg robert hadde skrevet
da han sykla gjennom snøværet på leiting etter
ei postkasse og kjente kaldt metall gjennom skosålene
men sjøl om kulda beit ville han kaste bort litt mer tid
kanskje oppdage hemmeligheter på veien
to jenter med hodene tett sammen to munner beveger seg
intenst som én
under en halvferdig himmel
og under snøen venter en grønn verden
en grønn klang livlig og stille

her i vinterlandskapet tre
svarte eiketrær forsteina
om et par måneder flommer grønsken
fra deres fingerferdige grovhet
inn i det grønne inn
under det grønne på nydelig kurvede veier
et papirark blåser langs veien
flagrer fritt til en bil kjører over det
først lyset fra lyktene motorlyden til slutt piggene i dekkene
å sykle er som å lese dikt tenker robert
og tørker seg under nesa med ponchoen
man leser og tramper
for å se hvor det bærer hen
jeg har sett mye i dag
og virkeligheten tærer på meg
men sommeren kommer til slutt
som et etterlengtet brev

– TERJE THORSEN

Kristian Lundberg fikk Aniaraprisen

Aniaraprisen er en svensk forfatterskapspris og i år gikk den altså til Kristian Lundberg. Forfatteren er kanskje mest kjent for Yarden og Och allt ska vara kärlek. I juryens begrunnelse het det blant annet: «Lundbergs böcker facinerar genom sitt repetitiva men vackra språk som ger vardagsdetaljerna poetiskt liv. Beskrivningar av händelser och platser blir till allmängiltiga reflektioner som binder ihop nuet med det förflutna.» Som blir noe sånt som «Jævlig bra, Kristian» på norsk. Prisen, som deles ut av den svenske biblioteksforeninga, er på 50.000 SKR og en skulptur. Nice! Flamme gratulerer.

Yokolandic

Flammes faste designteam Yokoland pleier å hente hjem heder og utmerkelser under tilstelningen Årets vakreste bøker. Nå tar de selv et skritt videre og ønsker velkommen til ekvivalenten The Most Beautiful Yokolandic Books 2010 (heretter: TMBYB). Her vil fem bøker gå av med seieren etter grundig og kompetent juryering, og alle påmeldte Yokoland-bøker stilles ut.

Når? På fredag. Hvor? Wizards flunkende nye lokaler i Toftes gate 62. Utstillingen varer i perioden kl. 17–19. Drikke serveres, musikk spilles og årets katalog vil være til salgs. Møt opp!

Samme kveld kl. 18 åpner for øvrig utstillingen The Most Beautiful Swiss Books 2010 i Grafills nye lokaler i Rosenkrantzgate 21 i Oslo. Tilfeldig? Neppe. Én ting er sikkert: Det blir mye vakre bøker i byen på fredag.

Gull og glitter

Enorme folkemengder møtte opp på Universitetsplassen da Grafill kåret «Årets vakreste bøker» i går kveld. Over 100.000 mennesker strømmet til med flagg og konfetti. Smilene på de gulljakkekledde vinnerne var stort da nasjonalsangen ble avspilt, og ble om mulig enda større da de fikk gullfargede kroner plassert på hodet til ære for fotografene. – Vi skulle bevise at nordmenn fortsatt kan lage folkefest, og det gjør vi så til de grader, kommenterte en opprømt Fabian Stang.

Vel. I virkeligheten ble prisutdelingen avholdt i noe mer smålåtne former, mellom Nasjonalbibliotekets lett støvete reoler på Solli plass, og ordføreren glimret med sitt fravær. Stor stas læll. Flammes faste designteam, Yokoland, kunne – nær sagt som vanlig – pakke med seg en anselig mengde medaljer og diplomer: ett gull for omslaget til Victoria Durnaks Stockholm sier (sammen med illustratør Bendik Kaltenborn), ett sølv for Paal Bjelke Andersens Dugnad, enda et sølv for pocketserien Gammel Flamme, og endatil et diplom for Rannveig Revhaugs roman IRL. Litt overraskende, nesten, at fjorårets storsatsning (i utlegg og arbeidsinnsats) Tatt av Norge ble forbigått – men det kan bero på at formgivingen ikke strengt tatt er «ny»; Yokoland har nedlagt en umåtelig innsats for å rekonstruere Robert A. Robinsons opprinnelige design fra 1957. Skal vi tolke det dithen at originalitetskravet stadig står sterkt, også i designkretser?

Om man ønsker å ta vinnerarbeidene i nærmere øyesyn, er det bare å innfinne seg i Nasjonalbibliotekets andre etasje – der vil bøkene stå/ligge utstilt fram til 16. april. Eller man kan kjøpe dem. Vi anbefaler selvsagt det siste.

– Jeg føler meg som nummer én i verden

Susanne Christensen ble i forrige uke utropt til «Årets kritiker 2011». Den eksilerte dansken er også Flamme-aktuell med Den ulne avantgarde, som slippes ca. medio mai. Boka samler Christensens viktigste 00-tallstekster mellom to permer (m. klaffer). Snart finnes det ingen unnskyldning, altså, for ikke å være opplest på kritikerskapet. I mellomtida:

FF: Gratulerer! Hva føler du nå?
SC: (via Google) Jeg føler meg som nummer én i verden. Nei, jeg føler meg ikke latterliggjort. Jeg føler jeg har det inne. Jeg føler meg veldig klar til å finne min biologiske mor. Jeg føler meg som en zombie. Jeg føler meg sterkere. Jeg føler avmakt. Det er klart jeg føler anger. Jeg føler stor glede. Jeg føler meg liten. Jeg føler meg annerledes. Jeg føler det ubehagelig. Jeg føler pressen har dratt det litt for langt. Jeg føler vi har kommet nærmere hverandre. Jeg føler meg så schizofren! Jeg føler meg ikke som Norges mest sexy kvinne. Jeg føler meg tom i hodet. Jeg føler meg mobbet, og er lei meg nesten hele tiden. Jeg føler andres smerte.