SOLFÖRMÖRKELSE

När jag ska förklara någonting
tar det ofta emot
Att förklara vem jag är och varför
Jag minns en bild från barndomen
som jag ännu tycker om:
det är den 30 juni 1954
och solen gick i moln
Jag lär aldrig få se det igen
men saker och ting förändras
Det fanns en tid då jag kunde gråta
men ibland är minnet mycket kort
Vad som sker på himlavalvet
gör mig både lycklig och förtvivlad

– PETER LINDFORSS

AIR MAIL

kanskje var det til deg robert hadde skrevet
da han sykla gjennom snøværet på leiting etter
ei postkasse og kjente kaldt metall gjennom skosålene
men sjøl om kulda beit ville han kaste bort litt mer tid
kanskje oppdage hemmeligheter på veien
to jenter med hodene tett sammen to munner beveger seg
intenst som én
under en halvferdig himmel
og under snøen venter en grønn verden
en grønn klang livlig og stille

her i vinterlandskapet tre
svarte eiketrær forsteina
om et par måneder flommer grønsken
fra deres fingerferdige grovhet
inn i det grønne inn
under det grønne på nydelig kurvede veier
et papirark blåser langs veien
flagrer fritt til en bil kjører over det
først lyset fra lyktene motorlyden til slutt piggene i dekkene
å sykle er som å lese dikt tenker robert
og tørker seg under nesa med ponchoen
man leser og tramper
for å se hvor det bærer hen
jeg har sett mye i dag
og virkeligheten tærer på meg
men sommeren kommer til slutt
som et etterlengtet brev

– TERJE THORSEN

Aniaraprisen er en svensk forfatterskapspris og i år gikk den altså til Kristian Lundberg. Forfatteren er kanskje mest kjent for Yarden og Och allt ska vara kärlek. I juryens begrunnelse het det blant annet: «Lundbergs böcker facinerar genom sitt repetitiva men vackra språk som ger vardagsdetaljerna poetiskt liv. Beskrivningar av händelser och platser blir till allmängiltiga reflektioner som binder ihop nuet med det förflutna.» Som blir noe sånt som «Jævlig bra, Kristian» på norsk. Prisen, som deles ut av den svenske biblioteksforeninga, er på 50.000 SKR og en skulptur. Nice! Flamme gratulerer.

Flammes faste designteam Yokoland pleier å hente hjem heder og utmerkelser under tilstelningen Årets vakreste bøker. Nå tar de selv et skritt videre og ønsker velkommen til ekvivalenten The Most Beautiful Yokolandic Books 2010 (heretter: TMBYB). Her vil fem bøker gå av med seieren etter grundig og kompetent juryering, og alle påmeldte Yokoland-bøker stilles ut.

Når? På fredag. Hvor? Wizards flunkende nye lokaler i Toftes gate 62. Utstillingen varer i perioden kl. 17–19. Drikke serveres, musikk spilles og årets katalog vil være til salgs. Møt opp!

Samme kveld kl. 18 åpner for øvrig utstillingen The Most Beautiful Swiss Books 2010 i Grafills nye lokaler i Rosenkrantzgate 21 i Oslo. Tilfeldig? Neppe. Én ting er sikkert: Det blir mye vakre bøker i byen på fredag.

Enorme folkemengder møtte opp på Universitetsplassen da Grafill kåret «Årets vakreste bøker» i går kveld. Over 100.000 mennesker strømmet til med flagg og konfetti. Smilene på de gulljakkekledde vinnerne var stort da nasjonalsangen ble avspilt, og ble om mulig enda større da de fikk gullfargede kroner plassert på hodet til ære for fotografene. – Vi skulle bevise at nordmenn fortsatt kan lage folkefest, og det gjør vi så til de grader, kommenterte en opprømt Fabian Stang.

Vel. I virkeligheten ble prisutdelingen avholdt i noe mer smålåtne former, mellom Nasjonalbibliotekets lett støvete reoler på Solli plass, og ordføreren glimret med sitt fravær. Stor stas læll. Flammes faste designteam, Yokoland, kunne – nær sagt som vanlig – pakke med seg en anselig mengde medaljer og diplomer: ett gull for omslaget til Victoria Durnaks Stockholm sier (sammen med illustratør Bendik Kaltenborn), ett sølv for Paal Bjelke Andersens Dugnad, enda et sølv for pocketserien Gammel Flamme, og endatil et diplom for Rannveig Revhaugs roman IRL. Litt overraskende, nesten, at fjorårets storsatsning (i utlegg og arbeidsinnsats) Tatt av Norge ble forbigått – men det kan bero på at formgivingen ikke strengt tatt er «ny»; Yokoland har nedlagt en umåtelig innsats for å rekonstruere Robert A. Robinsons opprinnelige design fra 1957. Skal vi tolke det dithen at originalitetskravet stadig står sterkt, også i designkretser?

Om man ønsker å ta vinnerarbeidene i nærmere øyesyn, er det bare å innfinne seg i Nasjonalbibliotekets andre etasje – der vil bøkene stå/ligge utstilt fram til 16. april. Eller man kan kjøpe dem. Vi anbefaler selvsagt det siste.

Susanne Christensen ble i forrige uke utropt til «Årets kritiker 2011». Den eksilerte dansken er også Flamme-aktuell med Den ulne avantgarde, som slippes ca. medio mai. Boka samler Christensens viktigste 00-tallstekster mellom to permer (m. klaffer). Snart finnes det ingen unnskyldning, altså, for ikke å være opplest på kritikerskapet. I mellomtida:

FF: Gratulerer! Hva føler du nå?
SC: (via Google) Jeg føler meg som nummer én i verden. Nei, jeg føler meg ikke latterliggjort. Jeg føler jeg har det inne. Jeg føler meg veldig klar til å finne min biologiske mor. Jeg føler meg som en zombie. Jeg føler meg sterkere. Jeg føler avmakt. Det er klart jeg føler anger. Jeg føler stor glede. Jeg føler meg liten. Jeg føler meg annerledes. Jeg føler det ubehagelig. Jeg føler pressen har dratt det litt for langt. Jeg føler vi har kommet nærmere hverandre. Jeg føler meg så schizofren! Jeg føler meg ikke som Norges mest sexy kvinne. Jeg føler meg tom i hodet. Jeg føler meg mobbet, og er lei meg nesten hele tiden. Jeg føler andres smerte.

Foreningen les! har i dag lansert den nye nominasjonsjuryen til Ungdommens kritikerpris – en «profilert og erfaren» trio bestående av Ane Farsethås (f. 1973), Sindre Hovdenakk (f. 1964) og Leif Ekle (f. 1953). Flinke folk alle tre! Men la oss dvele litt ved fødselsårene. Den nye juryens snittalder ligger på 47,7 år. Prisen heter «Ungdommens kritikerpris». Er det noe som skurrer? Bare vi som hører det? Murr-murr? Skurr-skurr?

Det er ikke pent å aldersdiskriminere. Men Ungdommens kritikerpris har nettopp generasjonstenkning som premiss. Prisen forutsetter at den oppvoksende slekt har en annen litterær smak enn sine foreldre; ellers kunne de like gjerne stilt seg bak (de voksnes) Kritikerpris. Likevel: Realiteten er at den nasjonale juryen – bestående av skoleelever fra hele landet – blir satt til å vurdere et utvalg bøker plukket ut av folk som bokstavelig talt kunne vært foreldrene deres (hypotetisk også besteforeldrene, i noen tilfeller). Vi skjønner at nominasjonsjuryen må bestå av profesjonelle lesere. Men fins det virkelig ingen sådanne som ennå er i tjueåra? Nei? (Tips: Sjekk kolofonen i Klassekampens bokmagasin.)

På de forutgående års nominasjonslister fins det knapt en forfatter under tredve. Selvsagt har det å gjøre med nominasjonsjuryens sammensetning. Den hittil «verste» årgangen var 2007/2008: Da hadde nominasjonsjuryen en snittalder på 54, mens de nominerte forfatterne i snitt var 6,4 år yngre. For øvrig er det interessant å se at den nasjonale juryen – skoleelevene, altså – nesten gjennomgående utroper en av de yngste kandidatene til vinner. Det statistiske unntaket er prisutdelingen i 2006/2007, da Roy Jacobsen traff kidsa på hjemmebane med romanen Hoggerne. Men vi har selv observert Roy i saggebukse på Storosenteret, så den er for så vidt grei.

Way to go, girl.

Tone Huse er nominert til Brageprisen for boka Tøyengata, som utkom på Flamme i juni. Nominasjonene ble offentliggjort på Litteraturhuset i formiddag. Tone konkurrerer med tre noe eldre herrer – Jon Gangdal, Morten Strøksnes og Willy Pedersen – om prisen for årets beste sakprosautgivelse. En fjær i hatten for alle involverte, inkl. fotograf Carsten Aniksdal og etterordskriver Oddrun Sæter, men først og sist for Tone: Det hender ikke så ofte at en debutant blir nominert til Brageprisen.

FF: Gratulerer! Hva føler du nå?
TH: Jo takk! Jeg er i grunn ganske overrasket, og synes det er veldig gøy at boka er blitt så godt mottatt. Før lanseringen var jeg litt bekymret for at den skulle bli «forbigått i stillhet»; å bli nominert til Brageprisen er vel det stikk motsatte.

FF: Hvorfor er boka blitt nominert, tror du?
TH: Det er vanskelig å vite hva juryen har vektlagt. Men for meg har noe av det viktigste vært å gi et nytt blikk på hvordan bypolitikken kan gripe inn i et enkeltmenneskes liv – og la folk selv få fortelle disse historiene. Derfor er boka «intervjutung» – i Tøyengata er det ikke rådhuspolitikere som har definisjonsmakten, men de som lever med og i endringene gentrifisering fører med seg. Samtidig er jo Tøyengata en veldig spesiell gate, hvor mange av de innvandrergruppene som knyttes til integreringsdebatten er representert. En del av fordommene som får styre denne debatten gis et motsvar i boka; vi kommer tettere på «de andre» og opplever kanskje at de ikke er så veldig forskjellige fra «oss».

Les mer » 

Sorry, old man. Vi kunne ikke dy oss.