Brødre i samme band? Aldri noen god idé. Calgary-bandet Women har ligget brakk siden slutten av oktober, da vokalist-bror Pat gjøv løs på bassist-bror Matt med bare nevene. Eller var det omvendt? Skyldspørsmålet får mora deres avgjøre. Det bidro neppe til julehyggen i familien Reimer at sammenstøtet fant sted offentlig, dvs. under en konsert, og at Victoria, British Columbia har usedvanlig høy tetthet av smarttelefoner.

Nå kan det se ut som brødrene er forsonet. Ironisk nok har bandets nye låt – nylig sluppet på en splittsingel med Cold Pumas, Fair Ohs og Friendo – fått tittelen «Bullfight». Stilistisk er dette noe av det mjukeste Women har spilt inn; kanskje et symptom på at bandmedlemmene har røykt vel mye «fredspipe»?

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Turn EP fra 2003 er så fet – i bokstavelig forstand – at jeg bestandig sliter med å få den ut av cd-skuffen. Den klistrer seg fast i spillerens gane, så å si. Ikke at det gjør så mye: Det er aldri galt å gi Turn EP en ekstra snurr. Produsjonen er ufrivillig grøtete, som om plata ble spilt inn på språklaben ved Greveskogen videregående (i et langfriminutt?). Men Anders N. Tjores melodier er nesten usårlige – det skal en uvanlig drita Phil Spector til for å skusle dem bort.

Sju år har rent forbi siden Turns fikk ølglass til å klirre på 3B og Posepilten under By:larm i Trondheim. Bandmedlemmer har kommet og gått. Besetningen er supplert med to herrer på de forskjelligste tre- og messingblåsere. Lillebroren til Inga Marte Thorkildsen, er han forsatt med? På trommer, var det sånn? Den som overlever nyttårsaften, får se: 10. januar slippes debutplata Out (altså: Turns Out – comprende?) på VME. En helt fersk smakebit ble nylig lagt ut på bandets MySpace-side: «The Hours pt. II». Skal 2011 bli året da «norsk pop» ikke lenger var et oksymoron?

«Ledda mine svell/ og huda mi blir fylt av mørke flekkar/ men neglene sit att// og innimellom syng og trallar eg.» Jo visst: Sonja Åkesson synger og traller fortsatt, drøye år tretti år etter sin bortgang, denne gang kanalisert (om ikke i spiritistisk forstand) av en håndfull kvinnelige svenske musikere. På plata Sonja Åkesson tolkad av … bidrar bl.a. Anna Järvinen, Britta Persson, Annika Norlin og Frida Hyvönen med nyskrevet musikk til gamle Åkesson-vers. Fem låter kan streames her – tekster og fotografier beskues best her. Bare ett av diktene i vårt eget (norske!) Åkesson-utvalg fra 2009 er representert («Öron»), men dette er ikke tid og sted for nasjonalsjåvinisme. La oss heller fryde oss over Hyvönens medrivende versjon av den konkretistiske klassikeren «Neeijjj», hvor hun nesten overgår opphavskvinnen i vitalistisk åkking (en originalinnlesning ligger ute på Spotify, om du vil sammenligne). Anbefales varmt til kvinner i barsel. En mulig hit ved skandinaviske fødestuer i vinter?

Les mer » 

Young love. Never lasts.

Public Strain, den nye plata til kanadiske Women, er verdt å eie nesten bare for coveret. Omslagsbildet innfanger følelsen av å streve seg gjennom ei umåkt sentrumsgate i snødrev; fjonene som virrer hvitt og sinnssykt mellom fasadene, prikker mot jakkehetta, pisker mot ansiktshuden. Women kommer fra den gamle OL-byen Calgary, hvor normaltemperaturen for januar ligger på ni kalde – og Public Strain er da også en utpreget vinterplate, som stort sett oppholder seg ute i et frostblått, nedrimet landskap, men ikke uten en indre varme (i dypet av duffelcoaten, om du vil).

Ta f.eks. «Heat Distraction». Låta åpner hakkete, ugjestmildt, i en av våre oddeste taktarter (tretten åttendedeler). Det er litt som å gå ut av døra en sur vintermorgen: først bare bistert og jævlig. Det blåser, pistrer, snøen kravler innenfor skjerfet ditt, ned i nakken. Men du går på. Kaver deg fram over fonnene. Kjenner hjerte pumpe. Vi er nå ca. 2:40 ut i låta, hvor rytmen skifter, melodien retter seg ut, instrumentene finner hverandre: Plutselig er du varmere enn vinteren er kald. Herfra kommer snøflakene til å kjennes som kjærtegn.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Vi kjenner vel Steve Coogan først og fremst fra TV-serien «I’m Alan Partridge», og filmer som Tristram Shandy og 24 hour party people — men snart skal vi også kjenne ham fra en ny BBC2–serie, «The Trip», hvor han, som i Tristram, spiller mot Rob Brydon. Og i et slags lanseringsintervju med The Guardian nylig, sa Coogan følgende om populærkultur:

SC: Jeg følger ikke med på hva som skjer i populærkulturen. Rob syns sikkert det er tapervirksomhet, fordi det gjør det vanskeligere å kommunisere med folk flest. Og det kan sikkert ha sine fordeler å følge med, men jeg tror at hvis du lar deg oppsluke av populærkulturen, så begynner hjernen din å råtne. Og på mange måter foretrekker jeg å holde fantasien min adskilt, la den leve litt på siden av alt.

Folkens, jeg kommer med nyheter
Jeg må få be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å … falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Joachim Nielsen, 1991

NØH: Du, Strøms, på lørdag fyller Flea fra Red Hot Chili Peppers 48 år, ikke rundt tall, men runde tall er jo forrige fredag, så hva med en liten hilsen til flammesida?

Linn Strømsborg: Hva pleier man å skrive som en hilsen til rockere som fyller 48 og som i tillegg ikke lenger spiller i bandet jeg liker så godt, fordi de er oppløst? Blir han glad for at vi prater om fortida? Som da jeg hoppa ut av gummistøvlene mine og min daværende kjæreste var redd for å drukne i gjørma mens vi så dem på Roskilde i 2007, konserten som alle syntes var ræva, mens jeg, 200 meter unna scenen, fikk servert den ene favorittlåta etter den andre, helt til jeg, som sagt, hoppa ut av gummistøvlene, veiva med armene til Parallell universe-riffet, elsket dem selv om de ikke spilte Under the bridge, den er jo gammal uansett, tenkte jeg. Skal jeg hilse og si hurra for deg og bassriffene jeg prøvde å lære meg da jeg var 14, hurra for deg klokka to om natta på MTV med videoen til Around the world og meg selv som 14-åring og Californication-skiva som jeg hørte ihjel på den blå discmanen min, til og fra skolen, til og fra farmor, til og fra sentrum, til og fra overalt — bare fordi den 16 år gamle broren til venninna mi digga den, og han lukta så godt og var så morsom, så jeg gikk på Hysj! Hysj! og kjøpte den, og så var jeg fan. Jeg veit ikke jeg, Nilsen, hva sier man til en som fyller 48? Grændis med dagen, din gamle ørn, sett på den gamle skiva deres og ta’rei en sving om. Nei, haha, faen, jeg veit ikke, jeg, ass.

Kanskje vi kan gjøre som vi en gang gjorde, drikke et eller annet voksent og skattesynge whatIgotIgottogiveittoyourmama, whatIgotIgottogiveittoyourpapa og så videre?

Ryan McGinleys snapshots av halvnakne hipstere har gitt ham en gunstig posisjon i grenselandet mellom mote-, pop- og kunstfoto. I et tiår hvor mye fotografi konvergerte mot en urban moteblogg-estetikk, valgte McGinley å skrelle klærne av byungdommen, kjøre dem ut på landsbygda og f.eks. installere dem i et høyt tre, eller la dem omfavnes av en svartbjørn. Asfaltunger på o-fagsekskursjon, altså. Uttrykket har for lengst smittet over på chillwave-platecovere (exhibit 1) og American Apparels skandaleombruste moteannonser (exhibit 2). McGinley har også laget to nesten identiske annonsekampanjer for Levi’s og Wrangler, så der i gården er ordreboka full.

Det siste året har gutten begynt å lage kortfilm. I debuten «Entrance Romance», som ble sluppet i vinter, moret han seg med å kaste gullfiskboller på supermodell Carolyn Murphy. Nå har han laget en slags stereo-musikkvideo for Girls og Smith Westerns. Han overrasker med uventet stort fokus på bekledning, bl.a. Chris Owens’ paljettbestrødde sokker. Verdt et klikk.

Mangler du konversasjonsmateriale til øl-/mat-/toalettkøene på Øyafestivalen? I beit for en gløgg replikk å smette inn mens Spiral Stairs stemmer gitaren? Ta en tur innom Discographies, hvor en anonym kritiker oppsummerer banddiskografier på 140 tegn. Endelig en sjel som bruker Twitter til noe matnyttig! Sånn kan f.eks. Bob Dylans livsverk oppsummeres: «1 Woody; 2, 3 ambition; 4 pot; 5–7 speed; 8–9 pot; 10–11 AJ Weberman; 12–16 booze; 17–19 Jesus; 20–27 pot; 28 death; 29–32 pot.» Og Joni Mitchell: «1–5 many bad boyfriends, many chords; 6–9,16 Jazz Odyssey!; 10–13 ‘take that, Rickie Lee Jones!’; 14–15 quietly enjoyable.»

Presisjonsnivået på Discographies er vanskelig å matche, men her er et forslag suget av eget bryst: «Blur: 1 Vi er et band, 2–4 Vi er et britisk band, 5–6 Vi er et amerikansk band også!, 7 … og et afrikansk.» Okei, kanskje G+. Noen som vil prøve seg på norske skjønnlitterære forfatterskap? Vi tør ikke selv; kjenner altfor mange nålevende forfattere (og de som er døde, har det med å hjemsøke oss om natta).