I en viss forstand er alle kunstverk tjuverier. Alle kunstnere hermer, siterer, klipper, limer, monterer – bevisst eller ubevisst. Betyr det at alle kunstverk også er pastisjer? Vel, forhåpentlig ikke. En pastisj er et forsøk på å skape (riktignok ved etterligning) et organisk verk. I så måte er pastisjen ute i et ganske annet ærend enn kollasjen, som monteres ut fra fragmenter. Pastisjer søker forsoning; kollasjer søker konfrontasjon.
Ariel Pink’s Haunted Graffiti har nettopp sluppet singelen «Round and Round». Med bandets nylige labelbytte (fra Paw Tracks til mer etablerte 4AD) følger også en viss oppstreiting av lydbildet, men det låter fortsatt passe drømmeaktig og radioforvrengt. Like fullt: pastisj eller kollasj? I dette lydlandskapet er grensene hårfine. Men Ariel Pink faller ned på riktig side – fordi han unngår å sammenføre de lånte elementene til en glatt syntese. I stedet holdes bruddstedet åpent. Låta underslår ikke at den er produsert; tvert imot betoner den sin egen kunstlethet.
«Collage is pieces of other things. Their edges don’t meet,» skriver/siterer David Shields i manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Like over påske utkommer bokas kollasj-kapittel som singel på Flamme. Ariel Pink & co. som «oppvarmingsband», altså? Noe sånt.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»
Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?
Den varmlandske impuls er i ferd med å spre seg. Denne gatemusikanten fra slummen i Bangkok har f.eks. et usedvanlig stødig grep om låta «Gress opp til knærne». Vi sendte nettopp et eksemplar av F°48 med luftpost til Thailand, men læringskurven er like fullt imponerende. Hvor lenge skal vi andre måtte vente på Rød Stær: Rock Band?
Lenge var Lund en større konsertby enn Oslo. Britiske og amerikanske band fulgte en godt opptråkka turnérute fra Amsterdam (Melkweg) via Malmö (KB) og Lund (Mejeriet) til Göteborg (Pusterviksbaren). Så snudde de og vendte nesa sørover igjen – med mindre manageren bestakk dem til å ta turen over den svenske taigaen for å besøke stivhattene borte i Stockholm. Men aldri Norges hovedstad. Da heller et direktefly Schipol–Flesland, for å snuse på den bergenske «scenen».
Disse uåra ser heldigvis ut til å være et tilbakelagt kapittel. I reisebilaget til The Guardian ble Oslo nylig omtalt som «Norway’s music and festival paradise», med guiding til Blå, The Villa, Funhouse, Mono, etc. etc. Vel og bra. Men som de sosialdemokratisk oppfostrede hengehuene vi er, med fokus på langsiktighet og framtidas pensjoner, må vi nesten spørre: Hvor lenge kommer velstanden til å vare? Er ikke denne oppturen basert f.eks. på et visst oppmøte på konsertene? Og en viss, ja, konsertkultur?
La oss f.eks. kontrastere The Guardians Oslo-hype med en selvopplevd historie fra Blå forrige fredag. På programmet: såkalt labelnight med Sincerely Yours fra GBG – platesnurring ved The Tough Alliance, minikonsert ved Avner. En liten attraksjon, skulle man tro. Dørene åpner elleve; omkring midnatt er det fortsatt bare fire–fem gjester i lokalet. Et visst tilsig deretter, men ikke av typiske konsertgjengere, snarere dansekåte (eller bare kåte) tjueåringer med inadekvat skotøy (i hvert fall m.t.p. dansing). Vi aner uråd. Rundt klokka ett bykser så Avner opp på scenen, vannkjemmet og drapert i en fantastisk cape, cirka à la Elvis anno Aloha from Hawaii (riktignok ikke småfeit). Han lar seg tilsynelatende ikke affisere av det elendige oppmøtet. Men hva gjør publikum? Går. Under førstelåta. For å røyke/prate. Noen vender riktignok tilbake, men da i et forsøk på å overdøve vokalisten med kakling.
Tjue poeng til Avner for å holde maska. Minus ti til Oslos «indie-publikum», som åpenbart var mindre nysgjerrig på Sincerely Yours’ nye signering enn på Skavlans musikalske fredagsgjest. Og minus sju til arrangørene på Blå, som var så opptatt av å selge rusbrus at de slapp inn folk som heller burde blitt henvist til kjelleren på Grand hotell.
For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?
«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.
De som sover, befinner seg i forskjellige verdener;
de som er våkne, befinner seg i en og samme verden.
(Heraklit)
«Hypnagogia» er betegnelsen på overgangsfasen mellom våkenhet og søvn. Et bredt spekter av sansefenomener er knyttet til denne bevissthetstilstanden, herunder ymse hallusinasjoner, innbilte lyder, en følelse av å falle (jf. uttrykket «å falle i søvn»), søvnparalyse (en midlertidig lammelse av kroppen), samt den såkalte tetris-effekten, som kan oppleves hvis man har utsatt hjernen for en repetitiv aktivitet like før leggetid.
Den hypnagoge fasen kan være både fascinerende og skremmende. Den er avgjørende for folk som ønsker å erfare bevisst drømming: Ved å manipulere innsovningsfasen kan man «våkne opp» i en grenseløs drømmeverden, så å si som «ren ånd». For folk som lider av narkolepsi og søvnparalyse, er hypnagogia derimot forbundet med uhyggelige opplevelser. Ordet «mareritt» har sitt opphav i en mytisk omskriving av søvnparalysen – man så for seg at en kvinnelig vette («mare») satte seg på den sovendes bryst, omtrent slik.
Det amerikanske bandet Eels, med Mark Everett i spissen, er i disse dager aktuell med plata End Times, ei konseptplate såkalt, selv om konseptet er gammalt og tynnslitt og lett gjenkjennelig for så alt for mange av oss: kjærlighetsbruddet, kjærlighetssorgen. Everett har mista dama si og vet ikke hva han skal ta seg til (annet enn spille inn noen låter). Han føler seg, sier han (ja, sier) i låta «Apple Trees», som en som har forsvunnet i mylderet, som en av mange millioner andre på planeten: «And I picked one tree that I could see about eight trees back in this one row in the middle. Just one in a billion. And that’s how I felt.» Den gamle følelsen av å ikke lenger være han eller hun eller den i øynene til en han eller hun eller den andre. Følelsen av å være hvem som helst. Enda et tre. Full av forskjeller som ingen lenger ser. Og vi husker alle Johan Harstads litterære nummer til ære for Buzz Aldrin, den evige toeren, forloveren, skyggen, nissen, hjulet, han hvis navn du husker men person du glemmer, pakket inn i mylderet. Og kanskje husker vi også at den østerrikske hertugen Franz Ferdinand ble drept den gang da av serbiske Gavrilo Princip (et navn som minner mistenkelig om Priklopil, Wolfgang Priklopil, villmannen som kidnappa Natascha Kampusch), men ikke at det lå syv andre mordere klar på forskjellige steder langs Ferdinands reiserute for dagen. Og tenk å være sjettemann som aldri fikk ta livet av Franz! Og tenk å være fetteren hans igjen. Eller naboen. Eller naboens nabo. Tenk at vi alle forsvinner i mylderet vi alle forsvinner i. Like greit at vi har popmusikere som Everett. Og like greit at vi ikke ser forskjell på trær.
For en tid tilbake gjorde vi leserne oppmerksom på platedesign-trenden «kitschy landskapsbilde m. forstyrrende grafisk element i neonfarger». Siden den gang har Fuck Buttons gjentatt designtrikset på sin andreplate, så vi føler at vi ikke var helt på jordet. Nå som 00-tallet ugjenkallelig er forbi, skal det likevel innrømmes at sirkelen nok var desenniets designtrend nr. én. Noen nevnt, mange glemt (med klokka fra venstre): Hot Chip – Made in the Dark, Joy Orbison – Hyph Mngo, Stereo – Yearbook 2, No Age – Losing Feeling, Owen Pallett – Heartland, Grouper – Dragging a Dead Deer Up a Hill.
Hvordan forklare denne interessen for det sirkulære? Skyldes det ganske enkelt at cd-er og vinylplater er runde? At sirkelen ligner en null, som i «nullnull-tallet»? At den for muslimer symboliserer «ubegrenset lys og guddommens kjerne» (=«snikislamisering»)? At Wilco helt på tampen av forrige tiår (mars, 1999) ga ut Summerteeth med ei gedigen tyggegummiboble på coveret? Vi heller mot Banksys konsise analyse: «Most things look better when you put them in a circle.»
Alle som er ørlite interessert pop og kapitalisme bør kaste et blikk på denne lista, som viser de mer eller mindre reelle salgstallene til Pitchforks «top 10 albums of 2009». Årets éner, «kvalitetsmessig», har ikke solgt mer enn 131.000 eksemplarer. Og nei, det mangler ingen nuller. Animal Collectives Merriweather Post Pavilion er omsatt i 131.000 – i et land med 308 millioner innbyggere. Siden januar i år. Til sammenligning har Jo Nesbøs kriminalroman Panserhjerte – «årets bestselger», iflg. en helsides annonse i gårsdagens Aftenposten – solgt 239.000 eksemplarer bare i Norge (4,8 millioner fastboende). Siden september i år.
Flere overraskelser: Dag Solstad (10.000) har bedre grep om massene enn Bradford Cox/Atlas Sound (9.500). Det fins et større marked for Karl Ove Knausgård (62.000) enn for Dirty Projectors (48.000). Og vår egen Linn Strømsborg (2.500) er fakta f. mer pop enn tUnE-YaRdS (2.100).
Hvem sa at skjønnlitteratur var «smalt»? Og popmusikk «bredt»? Mon tro hva dette vil ha å si for «hipsterens» selvbilde (hypotese: det vil svulme)? Så kan man riktignok innvende at musikkmarkedet er globalt, og at musikk dessuten spres digitalt, slik at mange flere i praksis «kjenner til» f.eks. Atlas Sounds (gode) andreplate Logos selv om de ikke har kjøpt den over disk. Men på den annen side: Vi «kjenner til» de tre første bindene av Min kamp også, og kjekler om dem i hytt og vær, selv om vi verken har kjøpt dem over disk eller lest ei linje i dem ennå. Tankevekkende, heh? Diskusjonen fortsetter i Farojournalen nr. 3/2011.
Tuaregene er et nomadisk, til dels slavedrivende gjeterfolk med tilhold i traktene lengst sør i Sahara. Axel Jensen besøkte dem tidlig på 1950-tallet, lå med en gift tuareg-kvinne og etterlot seg et villnis av komplikasjoner (uforglemmelig dokumentert i romanen Ikaros). «Tuareg» er også navnet på den første låta fra Tilbake til Varmland [sic], debutplata til Rød Stær, som utkommer som boksingel – eller burde vi si bok-EP – her på Flamme like over jul.
PS: Det er faktisk ikke benyttet slo-mo i denne videoen, ifølge bandet. Vi kan ikke komme på noen annen forklaring enn at klokkene i Varmland tikker litt saktere enn her hjemme. Det rimer også bra med vår generelle oppfatning av stedet.
Lenge var Lund en større konsertby enn Oslo. Britiske og amerikanske band fulgte en godt opptråkka turnérute fra Amsterdam (Melkweg) via Malmö (KB) og Lund (Mejeriet) til Göteborg (Pusterviksbaren). Så snudde de og vendte nesa sørover igjen – med mindre manageren bestakk dem til å ta turen over den svenske taigaen for å besøke stivhattene borte i Stockholm. Men aldri Norges hovedstad. Da heller et direktefly Schipol–Flesland, for å snuse på den bergenske «scenen».
