Britta Perssons «Turquoise Voice» er egentlig en poplyrisk oppdatering av Brechts velkjente læredikt «Herberget». Du vet: «Dette forandrer ikke verden./ Dette forandrer ikke forholdene mellom menneskene./ Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.» Hos Persson er oppmerksomheten tidstypisk flyttet fra fattigdoms- til miljøproblematikk:

’Cos love doesn’t stop pollution.
Love doesn’t solve the problem.
Love doesn’t make waiting rooms cosier.
But …

… og så kommer det mest oppløftende refrenget du har hørt i (v)år. Brecht med kongas og maracas. Balearic Brecht! Nå mangler vi bare at sola titter fram igjen.

Forfattere liker å flotte seg med musikk og musikere i bøkene sine. Det visste vi. Det er ingen hemmelighet. Men hvordan er det andre veien? Vi hører med Hilde Marie Kjersem som er plateaktuell med den fine If we make it to the future (drikk et kaldt glass eller varm kopp til «My man» og dagen blir garantert bedre) om slektskapet bok og plate. Kan det skrevne ord hjelpe HMK komponere?

FF: Hva liker du å lese?
HMK: Jeg leser mest skjønnlitteratur, men også dokumentarer og faglitteratur. Sistnevnte kategori bør helst ikke være om eget fag, jeg bare elsker å tro at jeg lærer noe og blir klokere. Når det kommer til skjønnlitteratur stiller jeg kanskje større krav til persongalleriet og dybden i karakterene enn til selve handlingen, selv om disse jo avhenger av hverandre. Men atlså, jeg er ikke kjempefan av krimlitteratur. Det hender ofte at jeg slutter å lese noe hvis jeg syns karakteren er banal eller konstruert på en romantiserende måte om å være sånn eller slik. Jeg har en veldig bestemt oppfatning av at den kloke aldri avslører hvor klok han er, den som har opplevd noe vondt vil aldri kunne klare å forklare hvor vondt han faktisk har det, og at disse sidene ved mennesker bare kan forstås når du blir kjent med dem, eller i en bok kunne leses mellom linjene. Det jeg kanskje liker best er mørke historier, men med en tilsynelatende humoristisk distanse til det mørke. Jeg mener ikke haha-humor; gi den mannen et show på Latter-humor, mer en slags selvironi og manglende selvhøytidelighet.

Les mer » 

Flamme-forfatter Ole-Petter Arneberg aspirerer til å bli «den nye Kim Hiorthøy», dvs. et renessansemenneske i sneakers og gråmelert t-skjorte. Ved siden av skriverier, fanzinemakeri og eksperimenter uti den interaktive skjermpoesi sysler han med improvisasjonsmusikk i bandet Feilkontroll, som torsdag kveld – dvs. tonite! – spiller sammen med Mett, Cpt. Credible og en hemmelig headliner på Revolver. Feilkontroll er for øvrig aktuelle med låta (tør vi si: singelen?) «Dracula screams», og i den anledning spør vi …

FF: Hvordan skriver man en sånn låt?
OPA: Det begynte med at vi valgte ut en lied til operasangerinnen vår, Torunn Avelsgaard Lien. Vi falt for en av Tsjaikovskij, fra op. 6, som handler om at man ikke skal tro at noe er forsvunnet selv om det tilsynelatende virker sånn; at alt vender tilbake. Tsjaikovskij bruker sola og havet som motiver i lieden, men vi tror at det til syvende og sist dreier seg om kjærligheten, som kan virke å forsvinne iblant, bare for å dukke opp med større kraft. Den middelalderske viben er fra NES-spillet Shadowgate, hvor introduksjonsmelodien er strukket ut, og så jobbet vi inn Hanan Bens violinspill og Torbjørn P. Larssens gitarlyder. Vi valgte å forlate lieden underveis i sangen og vende all energi mot et slags dødsskrik, og da fant vi også tittelen vår, «Dracula screams». Den handler om å knivstikke/drepe seinmiddelalderens framvoksende kapitalisme, her personifisert av Dracula.

Bedritne mandager er én ting; dem er vi forberedt på. Men en bedriten fredag? Å fytti. Da er det bare å si som Linda Thompson gjør i denne låta: Møt meg nede på stasjonen, ikke vær sein. JEG TRENGER Å SLØSE BORT NOEN PENGER, OG JEG GIDDER FAEN IKKE VENTE. Vakrere hyllest til konsumsamfunnet har vi aldri hørt. God helg!

Hvorfor tenke, når du går forbi en vilt fremmed, at den fremmede behøver hjelp, fra deg? At han eller hun  ikke kan leve om ikke du – helt plutselig – intervenerer; at de er dypt, dypt ulykkelige, og at det er ditt ansvar å gjenopprette gleden i livene deres, evt overta ulykken, og leve i det svimle og uoversiktelige i deres sted.

Les mer » 

Så står Thomas Dybdahl på ei lita Bylarm-scene og snakker om hvor godt det har vært å komme seg ut, og ut betyr til utlandet, fordi der kan han være underdog igjen, sier han, en (nesten) ukjent igjen, sier han, en artist det går an å oppdage igjen, og beskytte, slik fans beskytter når de har oppdaga noe lite men stort, og heie på ham og følge ham i alt det lille han gjør, på veien mot noe (forhåpentligvis) ordentlig stort, sier han, og jeg står helt der framme, jeg står aldri helt er framme, men nå gjør jeg det, og jeg tenker: nei, jeg tenker: du ikke må dra ut, Thomas, du må bli hjemme nå, nå må du bli hjemme igjen, og jeg rekker hånda i været, som i et klasserom, og Thomas blir stille og journalisten blir stille og ser vår vei, ser på alle oss her ute og vi sier …

Les mer » 

Er det vanskelig å skrive sanger? Hvem lurer ikke på det? Og en dag i New York, skriver Mike Scott i sin nye selvbiografi, går han gatelangs med sin kanadiske kjæreste (en skotte og en kanadier arm i arm i New York, altså) da hun spør: Du, Mike, er det vanskelig? Fasitsvaret er: ja, nei, jeg vet ikke, det forandrer seg fra låt til låt, skriver Scott, men tror ikke det er det jenta hans vil høre. Så han sier: Vanskelig, nei. Det er kjempelett. Isipisi. Jeg kan skrive en sang for deg nå, hvis du vil. Så finner han fram pennen, river en hvit konvolutt i to, ser opp nattehimmelen som er dominert av en feit måne og skriver først: THE WHOLE OF THE MOON (i store bokstaver). Så punsjlinja: I saw the crescent, you saw the whole of the moon. Gir det til jenta og sier: Ser du? Null prob. Jenta sier: Ja, det var en fengende setning. Og Scott tenker: Ja, var det ikke det? Og en melodi begynner å rulle i hodet og han skjønner at han må til gitaren sin. Umiddelbart! Nå!! Han legger hånda på ryggen til jenta og øker tempoet merkbart, men ikke merkbart, i retning hotellet. Senere samme kveld vet du hva som har skjedd. Takk og lov. 

«I hodet mitt gjør musikken akkurat som den vil,» heter det helt i begynnelsen av Mike Scotts Adventures of a waterboy (2012). Han er ni år gammel og sitter på en toetasjes buss i Edinburgh, 1968. Lange akkorder fra radioen – og fra ham selv – fyller skolten. Og det eneste instrumentet han foreløpig har på seg, er føttene, som han tramper takten med hele veien hjem. Men så stopper plutselig bussen på et sted den ikke pleier å stoppe. Og den unge Scott hører noen trampe opp trappa til øvre dekk. Sekunder senere henger en stor mann over ham og ber ham kutte ut den jævla trampinga. Bussjåføren. Som har sittet rett under ham og forsøkt manøvrer bussen i det ustanselige bråket til guttungen. Som blir redd. Og sier unnskyld. Og sitter stille resten av veien. Men, skriver Scott, det var ikke bråk, og det var ikke tramping. Problemet var selvsagt at sjåføren ikke hørte musikken i hodet som føttene akkompagnerte. Hadde han bare gjort det. Hadde han bare skjønt hva jeg hadde inni meg. Men føtter som tramper takten avslører sjeldent sånn. På lik linje med plystring i skolegården og tromming påpultlokket, finner han ut omtrent på samme tida. Og uten å være klar over det selv, fortsetter den voksne, begynte jeg allerede da å jobbe med måter å dele innsida mi med verden. Åpne hodet. Sile sjela. Trampe og plystre og tromme i alles selskap. Et liv av musikk. Knappe tjue år seinere sitter han i studio og forbereder innspillinga av This is the Sea. I en liten snutt som ikke kommer med på førsteutgava, synger han: «I don’t want to talk about wings, I just want to fly.» Og godt er det.

I oktober slapp Peter Broderick sin nye og veldig vokalbaserte plate These Walls of Mine, hvorpå det viser seg at poppoeten som fenomen lever i beste velgående også i post-Morrissey-generasjoner av musikere. Heldigvis. Da vi snakka md PB i fjor (i anledning itstartshear) understreket hans litteraturen viktighet for musikken sin og at han leser overalt: «Jeg kan lese hvor som helst, tror jeg. Det er litt avhengig av humøret, åpnebart, eller kanskje jeg bare har turnert og reist så mye at det å være underveis er det samme som å være hjemme.» Her er en av låtene/tekstene fra den nye plata, i Flammes oversettelse:

forsøksvis løsning på sjelas mysterium

først har du ei sjel som er våken når du sover
så har du ei sjel som sover når du er våken
så har du kanskje ei sjel som er våken når du er våken
men til slutt har du ei sjel som sover når du sover

jeg elsker ord som høres sanne ut
helt sant, helt sant, helt sant
jeg elsker ord som høres sanne ut
helt sant, helt sant, helt sant

først har du ei sjel som er våken når du sover
så har du ei sjel som sover når du er våken
så har du kanskje ei sjel som er våken når du er våken
så til slutt har du ei sjel som sover når du sover

- Peter Broderick, 2012

Older than my old man now heter den nye plata til Loudon Wainwright III. Ei god plate. Ei trist plate. Om død og forgjengelighet. Om alderdom og familieliv. Spøkelser. Frykt. The great unknown. Og som du sikkert skjønner: du blir ikke nødvendigvis oppesen av å høre på den. Men du må nok høre på den. Så bra som den er. Men du må også spørre deg: Hvorfor har LWIII laga ei sånn plate? Han som så ofte har fått deg til å glemme det mørke og triste og uunngåelige? Han som så ofte har vært din mann på fest? Er det, som Paul Pearson spør i dette intervjuet, egenterapi? (Er det et ord?) Er det noe som skal hjelpe mot eller enn fortsatt løpe fra? Er det sånn det er, Loudon?

LWIII: Øøø, altså, om låtene på noe vis er terapeutiske? (Latter) Svaret er nok nei. Å skrive sanger løser egentlig ingenting. Det rydder ikke opp i familielivet og det holder ikke døden på avstand, eller frykt av noe slag. Men disse tinga skjer jo med meg, det roter rundt i topplokket, det er kildematerialet mitt. Du kan kanskje si at å fange dette rotet og disse hendelsene i en tre minutter lang låt er en morsom øvelse, og det er det jeg lever av. Jeg har mine praktiske grunner også. Men det har ikke hjulpet og det gjør ikke ting bedre, ikke som jeg har lagt merke til. 

Som var det vi visste. At ingenting egentlig hjelper. Og alle lider. Men noen synger fine sanger. Det er kanskje noe.