Audun Mortensen fortsetter sin opprulling av norske litteraters hemmelige inntog i popkulturen.

Et YouTube-kuratert gjenhør med «Upon This Tidal Wave of Young Blood» (2005), sistesporet på debutalbumet til Clap Your Hands Say Yeah, påminner om at Blood Orange ikke representerer et unikt kontaktpunkt mellom norsk litterær kanon og «best new music». Vokalist Alec Ounsworth skriker tydeligvis «Kjærstad» foruroligende 30 ganger, i sangen som ifølge kritikerne omhandlet Mary-Kate og Ashley Olsen.

Produktplassering iscenesatt av Aschehougs markedskoordinator? Er det ikke betenkelig at Kjærstad, i et lanseringsintervju for Kongen av Europa (2005) – åtte uker etter CYHSYs albumutgivelse – kan opplyse om at «[protagonisten] Alf tar i lange passasjer av livet sin tilflukt til populærmusikken. Som en sann romantiker vet han at det av og til – og uforståelig – kan ligge like stor visdom i en popsang på 2 minutter og 37 sekunder som i hele Store Norske leksikon til sammen»?

Et sekunds kjærlighet? Holder dét? I popen, ja. Det fins vel ingen sjanger som degger mer for det eteriske, det spontane, det omskiftelige – og med en viss legitimitet, ettersom popen selv er en flyktig kunstart. Det står i statuttene. Til å skildre de varige, stabile relasjoner velger man seg fortrinnsvis et større format, type roman eller tv-serie. Popen er det vankelmodige hjertets medium – det hjertet som plutselig, idet et tilfeldig ansikt passerer i 31-bussens midtgang, kjenner seg gjennomlyst av sol, en uventet oppklaring, i ett sekund – to sekunder – poff!, før himmelen overtrekkes av skyer, sjåføren bremser litt for hardt og en fyr i krøllete dress dusjer sine nærmeste medpassasjerer med 3 x 2 dl cortado. (Men det var verdt det, var det ikke?)

Nite Jewel lager pop for dette ene sekundet, samt for skjortevasken etterpå. Lydbildet er tørt, flatt, minimalistisk – litt à la Saint Etienne i den perioden de jobbet med Sean O’Hagan og To Rococo Rot. Er årtusenskiftets sound tilbake allerede? I neste uke: chillwave-revival.

Audun Mortensen har sett den nye musikkvideoen til Blood Orange, og rapporterer:

… fikk bekreftet at Dev Hynes* leser samme moteblogger som Solstad.
*som medlem av henholdsvis Test Icicles (2004–06), Lightspeed Champion (2007–10) og Blood Orange (2010–12).

Hva skal vi si? Forbløffende.

Jerome Alexander heter den unge engelskmannen bak Message To Bears, eller rettere sagt: mannen som er Message To Bears. Han har gitt ut tre album siden 2007 og hans foreløpig siste, Folding Leaves, ble sluppet i januar i år. Det er en nydelg liten plate, en sånn som får deg til å tenke at du er med i en film, at verden spiller deg inn mens du hører på.

NØH: Kanskje du kan begynne med hvor og hvordan du ble musiker?
JA: Da jeg var syv år gammel, sånn cirka, bestemte jeg meg for å lære meg å spille gitar, og gikk til en musikklærer i området som også er en gammel venn av familien. Hendene mine viste seg å være litt i minste laget, riktignok, så jeg begynte i stedet med samplere, synthezisere og alt annet med tangenter. Jeg tok et trommekurs da jeg var 12 og et par år etter det lærte jeg meg selv å spille gitar med en gammel firespors og et gratis dataprogram. Og flaks for meg så hadde foreldrene mine et flygel jeg kunne vokse opp med. Message To Bears ble til i 2007 da jeg spilte inn noen låter som jeg tenkte at andre burde høre.  

Les mer » 

Jeg er piano, synger Peter Broderick på den første låta på den nye plata si: http://www.itstartshear.com, og han innrømmer på nettsidene sine at han ikke vet hva det han synger betyr, nødvendigvis, bare at det høres fint ut. Og det gjør jo det, jeg er piano, det høres fint ut. Og kanskje betyr det noe sånt som: jeg er rolig? Vi tok kontakt med den unge amerikaneren for å sjekke hva mer han slenger ut av seg bare for fonetikkens skyld.

NØH: Da jeg først begynte å høre på platene dine og før jeg rakk å google deg, trodde jeg du skulle være eldre enn du er. Musikken antyder liksom det. Er det noe du har hørt før?
PB:Hele livet! Helt siden gymnaset har jeg stort sett vært sammen med folk som er eldre enn meg, og helt siden den gang har folk trodd at jeg har vært eldre enn det jeg er, og jeg tipper at det kan ha smitta musikken min også. Jeg tar det som et kompliment, fordi jeg fortsatt føler meg så ung, men den dagen kommer nok da jeg skulle ønske at folk tror jeg er yngre enn jeg er.

NØH: «… and all things that feel right must be grounded in some kind of truth, right?,» synger du i I am piano, og det er en fin tanke, åpenbart, men er det en du virkelig tror på? Det fins jo dem som forsøker å rettferdiggjøre onde handlinger.
PB: Ja, det fins helt klart en grense. Jeg vil gjerne tro på den tanken, men jeg tror også på at sannheten ikke alltid er god, eller: God, noen ganger er den bare sann. Og på den måten må også noe som føles sant, på godt eller ondt, være forbundet med sannheten.

Les mer » 

Hvem visste at internettadresser egentlig er poprefreng? Peter Broderick visste det. Det begynner her. Og det begynner hør.

Todd Rundgren vet et og annet om trofasthet. Fra tidlig på 1970-tallet levde han i et «åpent forhold» med etterkrigstidas kanskje mest kjente groupie, Bebe Buell. Som frua uttrykker det i retrospekt: «Todd and I respected each other to keep our affairs discreet, and when one was over, we fell back into each other’s arms. Then it was make-up sex galore.» Idyllen varte til 1976 – samme år som Todd utga albumet Faithful. Året etter nedkom Buell med en datter, Liv, hvis kjødelige far var Aerosmith-vokalist Steven Tyler. Sistnevnte ble imidlertid vurdert som et så dårlig farsemne, ikke minst pga. omfattende rusproblemer, at Todd ble tilbakekalt til forholdet som reserve-pappa – et tilbud han spektakulært nok aksepterte. Vesle Liv var lykkelig uvitende om arrangementet fram til åtteårsalderen, men har i dag et nært og ukomplisert forhold til begge sine fedre (sies det).

Den nevnte plata, Faithful, er et kapittel for seg. A-sida inneholder covere av et knippe hits fra 1966, med The Yardbirds’ «Happenings Ten Years Time Ago» som betimelig betitlet førstekutt. Her fins også versjoner av The Beatles’ «Rain» og «Strawberry Fields», av The Beach Boys’ «Good Vibrations» og to kutt av Dylan og Hendrix. Skjønt «versjoner»: Rundgrens forsøk er nesten ikke til å skjelne fra originalene, som var han læresvenn i atelieret til en av de store renessansemalerne (eller bare aspirerende medlem av Nerdrum-kretsen her hjemme). Hver minste produksjonstekniske detalj i originalen blir kopiert, og Rundgrens vokal klinger Lennon-nasalt og Dylan-raspete akkurat på de riktige stedene.

Overfor sin egen diskografi har ikke Rundgren bestandig opptrådt like hengivent. På plata With a Twist spilte han inn noen av sine største hits i relativt fleskete bossa nova-versjoner. Når han i disse dager gjester Norge (Parkteatret i Oslo søndag og mandag, Rick’s i Bergen onsdag), er det med et solo-akustisk opplegg (piano og gitar, får en tro). Det blir neppe bossa nova, men sannsynligvis langt mindre originalnært enn da Rundgren covret sine egne helter i 1976.

«Distant Music he would call the picture if he were a painter.» Det er Gabriel Conroy, hovedperson i James Joyce-novellen «The Dead», som tenker dette. Han betrakter sin kone Gretta mens hun står i en trapp, «leaning on the banisters, listening to something» – tonene fra en irsk folkemelodi avsunget i det fjerne. Avstanden mellom mann og kone, og sistnevntes sorg over en avdød ungdomskjæreste, oversettes her til et trekantdrama sansene imellom: Gabriels øye i entreen – Grettas øre på trappeavsatsen – tenorens munn i etasjen over (bak en stengt dør).

Gabriel hører ikke musikken selv – han sanser den gjennom øyet. Julia Holters nye låt «Marienbad», basert på Alain Resnais og Alain Robbe-Grillets nybølgeklassiker I fjor i Marienbad (1961), innebærer en tilsvarende sanseutveksling: Vi hører Julia Holter se filmen. Altså ikke «distant music», snarere «distant movie»: Alain Resnais’ duvende kameraføring – Julia Holters øye på lerretet – lytterens øre foran høyttalerne. «As if the very ear were far away …/ far away from this numb, barren decor …»

I spalten «Litterært soundtrack» spør vi forfattere om hva de lyttet til under arbeidet med sin nyeste bok. Denne gangen spør vi en kunstner om musikken til arbeidet med siste verk. Marthe Ramm Fortun har reist Norge på langs i det siste, fra Høstustillingen i Oslo til galleriet Kurant i Tromsø. Musikken var med på veien. Hun er heller ikke fremmed for historiene bak platene. 

SHH: Hei Marthe, hva lyttet du til under arbeidet med høstens performance Baronessen?
MRF: Jeg jobbet til Vashti Bunyans plate Just Another Diamond Day (1970). Den har en særegen stemning, og er både introvert og oppløftende. Jeg er like opptatt av historien bak plata; Vashti ble oppdaget i 1965 av Rolling Stones’ guru Andrew Loog Oldham. I tidens ånd ble hun beskrevet som en ny Marianne Faithful, og satt til å spille coverlåter av Jagger/Richards. Men Vashti var ingen muse, hun skrev sine egne sanger. Med eksentrisk og tilspisset musikkstil var hun ikke særlig salgbar. Det hjalp heller ikke at hun bosatte seg i buskene utenfor Ravensbourgh College of Art før hun reiste gjennom England med hest og kjerre for å bo i hippiekollektivet til Donavan på Isle of Sky.

Vashti forsvant helt til 2000-tallet, da Just Another Diamond Day ble nyutgitt og beskrevet som en av de viktigste britiske platene noensinne.  Den har en grunntone som er perfekt å jobbe til når man må døgne på atelieret og trenger å være et annet sted enn i den trøtte kroppen sin. Platen er helt klart europeisk. Her er motstand, potetpest, tåke, tristesse, barnerim, vårsol, heksebål, regnbuer og transcendens. Samtidig er den så sær at den fremstår som veldig moderne. Den uavhengigheten hun formidler i musikken sin minner meg om Baronesse Elsa Von Freytag Loringhoven  (1874-1927), som min performance  ved Høstutstillingen var inspirert av. Hun var en høyst original og uredd kunstner som laget fantastiske arbeider, men til forskjell fra Vashti fikk hun aldri oppleve en renessanse av kunstnerskapet sitt.

Les mer » 

Det sies at november er trist, men seinsommeren – slutten av juli, brorparten av august – er sannelig ikke mye bedre. Og nå tenker vi ikke på de formørkende hendelser sist fredag (for et øyeblikks skyld). Nei, seinsommeren generelt: Se bare hvor beksvarte julikveldene er. Rent faktisk er de neppe mørkere enn i slutten av mai, men likevel – følelsen av at sommeren er på hell, at regnet er våtere, at skyggene er lengre, gress og blader ikke fullt så irrgrønne som i juni – en skrekkelig erkjennelse. Legg til alle drømmene, forventningene, bygget opp gjennom et helt år: Sommeren er så kort, her i nord; det er nesten så den ikke eksisterer i det hele tatt. Juni vanligvis kjølig og våt, men da kan vi i det minste trøste oss med juli. Så opprinner juli, og vi lengter vi bare tilbake til de lyse, uskyldige junikveldene. I neste øyeblikk skriver vi oktober – og de første gløggflaskene settes ut i butikkhyllene. God jul og grått nytt hår!

The Fiery Furnaces har en sang, «Here Comes the Summer», som oppsummerer denne sørgelige runddansen på forbilledlig vis (enda bandet bor i Brooklyn, ikke Norge). Perspektivet er lagt til årets første sommerkveld: Et «jeg» og et «du» rekapitulerer året som gikk, og innser at de har lengtet etter dette øyeblikket i samfulle tolv måneder. Svart regn mot snuta (mars). Bekmørke klokka seks om ettermiddagen (desember). Gjennombløtt løv under skosålene (oktober). Og så den gnagende følelsen av at sommeren var over, før den egentlig hadde begynt: July the third we stayed up late – remember? And thought how long we’d have to wait – remember? It’ll be so long until it’s soon. It’ll be so long until it’s June.