Folk flest er imot tjenestedirektivet. Folk flest er imot innkjøpet av Joint Strike Fighter. Men det gir ledelsen i Arbeiderpartiet blanke i, tradisjonen tro, og en stakkars observatør må spørre seg: Hvilken infam glede får Aps toppfolk av stadig vekk å overkjøre sine egne velgere? Får de aldri lyst til å gjøre som Hugh Grant i Love Actually – skjelle ut amerikanerne for åpen scene, motta folkets hyllest og etterpå danse vilt til Pointer Sisters? Det påstås ofte at folk som melder seg inn i AUF og Arbeiderpartiet er utpreget «maktsøkende». Lite kunne vært mer feil: Om noe skiller Ap fra de andre partiene, må det være at medlemsmassen er spesielt innstilt på underkastelse, på servil håndlanging for den transnasjonale eliten.

De siste ukens hendelser fikk oss plutselig til å tenke på Melvilles langnovelle Bartleby, the Scrivener, om sekretæren skaper kaos på Wall Street idet han plutselig en dag nekter å verifisere noen juridiske dokumenter. Ifølge Giorgio Agamben er Bartlebys gåtefulle svar på sjefens henvendelse – «I would prefer not to» – en påminnelse om at «potensialitet» aldri bare er muligheten til å foreta seg det ene eller det andre, men også til ikke å foreta seg noe. Konjunktiven («I would») gjør det mulig å gjenoppdage livet som et vidstrakt rom av potensialer. I en ideell verden ville altså kommunikasjonen i jagerflysaken forløpt omtrent slik:

George W. Bush: Hey there, wanna buy our new plane?
Jens Stoltenberg: I would prefer not to.
Barack Obama: The times they are a-changin’. Please buy our new plane.
Stoltenberg: I would prefer not to.
Obama: Well. Fuck off, then.
Stoltenberg: I would prefer not to.

Så vant han altså. Så kan vi snart si President Obama, men enn så lenge Presedent–elect (påtroppende). Den første mørkhuda presidenten der borte. Også utfordrer og valgtaper John McCain sa fra vaken sin i Phoenix at han skjønner hva dette betyr for den afroamerikanske delen av befolkninga. Alle skjønner det. Og Flamme spør den britiske forfatter og høyskolelektor Nazneen Kahn-Østrem, etter en lang natt, hva hun tror dette betyr for verden, intet mindre, og henne selv.

NØH: Hva betyr det for verdens befolkning – tror du – at en mørkhudet mann nå innehar den viktigste politiske posisjonen på kloden?
NKØ: Det er faktisk banalt nok helt fantastisk for verden, det viser at svarte menn som alltid har vært på bunnen av hierarkiet nå har muligheten til å nå så høyt opp som det er mulig i vår verden, altså være president i Amerika. Det bør inspirere alle som er farget og føler seg undertrykket til å kjempe for sine drømmer. Alt ER mulig.

NØH: Hva betyr det for deg?
NKØ: Jeg gråt av glede. Selv om han kommer til å skuffe utenrikspolitisk, — vi må erkjenne at Demokratene er ganske «haukete» — er han definitivt et bevis på at USA er en fantastisk nasjon. Jeg håper dette vil få minoriteter i Europa til å løfte blikket og skjerpe ambisjonene, og få til en reell endring i et Europa som drukner i nasjonal nostalgi.

Ikke at vi helt kan tro det, men.

Vi har lenge mistenkt at det er noe muffens med flyplassenes sikkerhetssjekk. Ta denne greia med flytende væsker: Du har lov til å ta med deg til sammen én liter væske, bare den er fordelt i flasker/tuber på max 100 ml., som så plasseres i en gjennomsiktig plastikkpose. Poenget med posen? Kontrollørene skal se at du ikke har med deg f.eks. tennvæske. Men ingen sjekker innholdet i beholderne. Du kan klemme ut tannkremen og fylle tuben med flytende plutonium, om så behager deg: Du kommer uansett til å gli gjennom kontrollen som en kniv i varm Nugatti, for sikkerhetsfolka har ingen apparater å analysere tubeinnholdet med.

Er sikkerhetskontrollen altså det rene teater – regissert dels for at vi skal føle at vi blir «tatt vare på» av myndighetene, dels for å legitimere mer ytterliggående tiltak mot «terrortrusselen»? Jeffrey Goldberg, skribent i The Atlantic, ser ut til å være av den oppfatningen. I denne uhyre velskrevne artikkelen lister han opp alt han har klart å få med seg ombord på amerikanske fly de siste årene: «al-Qaeda T-shirts, Islamic Jihad flags, Hezbollah videotapes, inflatable Yasir Arafat dolls (…), pocketknives, matches from hotels in Beirut and Peshawar, dust masks, lengths of rope, cigarette lighters, nail clippers, eight-ounce tubes of toothpaste (in my front pocket), bottles of Fiji Water (which is foreign), and, of course, box cutters.» (Oppblåsbar Arafat? Burde ha et visst salgspotensial i den kvinnelige delen av kundegruppa til Al Quds.)

Det eneste Goldberg noensinne fikk konfiskert, var en Leatherman. Dette trigger ham til å trekke eksperimentene stadig lenger – i artikkelens sluttscene har han iført seg en Bin Laden-trøye, skvettet vann i ansiktet (for å illudere nervøsitet) og gjort seg klar til å borde et fly til Washington D.C. uten legitimasjon, bare utstyrt med et falskt boardingkort. Hvordan det gikk? Les selv.

I en situasjon der skattebetalerne stiller opp med store beløp, sa Siv Jensen til Dagbladet for et par dager siden. Hun snakka om den internasjonale finanskrisa — det stadig pågående børskrakket — og at det burde innføres bonusstopp til banksjefer situasjonen tatt i betraktning. De skal ikke få håve inn når skattebetalerne (aka folk flest) punger ut. Greit nok det.

Men, tenker Flamme her vi sitter, det er vel ikke slik at skattebetalerne stiller opp med store beløp for å fikse finanskrisa? Vi har i alle fall ikke fått noe rundskriv om kronerulling, men regner med å betale skatt til vanlig fastlagte tider og etter nøye utarbeida tabeller. Vi er ikke på vei til Stortinget via minibanken på Youngstorget. Det vet selvsagt partiformannen i FrP godt. Så hvorfor bruke en så bevisst misvisende formulering? Om ikke for å få oss til å tro at vi betaler fortløpende og fra egen lomme for det kaoset finansmarkedet har skapt? Vi sender en epost til Siv Jensen og tror du ikke — det skal hun ha — at hun tar seg tid til å svare?

SJ: Mer presist er det vel at lånekundene ender opp med å betale bankenes kostnader og jeg skal være flink til å korrigere ordbruken fremover.

John McCain sliter om dagen. Taper terreng. Taper poeng. Taper prosenter. Og det til «terroristen» Obama, av alle. Hva gjør man med sånt? Hvordan takler en livslang republikaner en sånn situasjon? Han ringer selvsagt alle republikaneres mor — eller far om du vil: Bruce Willis: bedre kjent som John McClane fra sin Die Hard–kvartett, og foretar en veldig komplisert operasjon hvis lillebror vi kjenner fra John Woos Face/Off: John McCain gjør en Body/Off og blir John McClaneCain («McClane with a Cain»). Så klart! Det var egentlig veldig oppe i dagen, spør du oss. Kun et spørsmål om tid. Men vi kan vel ikke annet enn ønske den gamle/unge kandidaten lykke til — særlig — i valgkampinnspurten, samt tillate oss en parafrase fra DH–film nummer to:

Helicopter Pilot: What’s the matter, cowboy, the campaign too rough?
McClaneCain: I don’t like to run.
Helicopter Pilot: Then, what are you doing here?
McClaneCain: I don’t like to lose either!

En av hovedsakene til NRK-TVs Morgennytt-sending sist mandag, fortalte at kommuner ledet av enten Høyre eller FrP-ordførere tar imot prosentmessig færre asylsøkere enn kommuner ledet av Ap, SV eller et hvilket som helst annet parti. I et tilhørende intervju uttalte Sandefjord-ordfører Bjørn Ole Gleditch (H) at forskjellen skyldes «naive sosialister» som ikke hører på hva «folk flest» mener kommunen har råd til. Og kanskje er det smått smålig å surne, men det er uansett det man gjør. Naiv betyr noe sånt som godtroende og enfoldig, og hva er så godtroende og enfoldig med å ville hjelpe folk — selv om det koster litt — i verdens såkalt rikeste land? Det blir til at man sender ordfører Gleditch en epost.

«God morgen, ordfører Gleditsch. Naive sosialister, uttalte du nylig i en NRK nyhetssak som gikk på prosentandeler og asylmottak, da det viser seg at kommuner styrt av FrP eller H-ordfører tar imot litt færre asylsøkere enn andre. Det jeg lurer på: hvem tenker du på når du sier naive sosialister? Hvem er sosialistene? Og: Å kalle noen godtroende og enfoldig (naiv) er ganske sterkt også i politisk sammenheng, har du andre eksempler på enfoldighet fra det du anser for å være norges sosialister? Mvh Nils-Øivind Haagensen, Flamme Forlag.»

Kvelden etter får man svar: «Hei! Jeg mener alle som ukritisk tar i mot anmodningen fra UDI, uten å vurdere om man er i stand til å gi en god integrering er relativt naive i mine øyne. Med vennlig hilsen, Bjørn Ole Gleditsch, ordfører.»

Og det første man legger merke til at sosialistene — som riktignok ikke lenger nevnes med navn — nå er blitt relativt naive. Ikke fullt så godtroende. Litt mindre enfoldig. Og det er jo gledelig. Men man blir fremdeles litt irritert av Gleditsch sin antydning om at de kommunene som tar imot flere asylsøkere enn hans, ikke har vurdert om de er i stand til å gi en god integrering. Hvor har han det fra?  Det andre er at Gleditsch rett og slett ikke har svart på det man har spurt om. Men det var kanskje naivt å tro noe annet?

Indie-segmentet skal normalt være et sikkert kort for demokratene. Republikanerne har riktignok gjort et hederlig forsøk med bloggen McCainBlogette.com, hvor McCains eldstedatter Meghan legger ut bilder av seg selv og de «lekre» venninnene sine, samt en «song of the day» som ikke alltid er dadrock à la Jimi Hendrix (her forleden postet hun The Ting Tings). Men nå kommer motoffensiven: Obamas folk har nettopp skrudd sammen denne reklamefilmen, hvor en instrumentalversjon av The Nationals «Fake Empire» akkompagnerer bilder av sivile amerikanere som holder opp skilt med HOPE og CHANGE. Klippene er attpåtil synkronisert med Bryan Devendorfs trommeslag, for maksimum emo-effekt.

Ikke ett indieøye er tørt! Kom ut av skapet du også – det er bare å printe ut og feste på ei sikkerhetsnål.

Der var han. Min litt trøtte generasjons store håp og drøm. Ikke på grunn av det han sier, kanskje, men på grunn av den velformulerte måten han sier det vi har så lyst å høre… Obama i sollyset, kanskje 20 meter unna. Obama i virkeligheten er helt lik Obama på bilde. Tennene er veldig hvite og han ser venlig, smart og samlet ut. Hånden som vinker i virkeligheten vinker akkurat som hånden på alle bildene, og han er forbløffende symmetrisk, den ene armen gjør nøyaktig det samme som den andre. Så snakket han! «Tusen takk tusen takk tusen takk!» osv. osv. «Tusen takk til… (lang liste navn)». En 15 år gammel tysk gutt et par svette skuldre foran meg ropte: «O–BA–MA». Som han hadde ropt gjentatte ganger en hel halvtime før mannen dukket opp. «Tusen takk tusen takk tusen takk,» sa Obama. «Du er mannen, Obama!» «Tusen takk Tyskland, Tusen takk Europa, tusen takk du som kom hit og hilste meg så fabelaktig velkommen.» «O–BA–MA!» Publikum var, skal sies, entusiastisk. Og 15–åringen var i himmelen. Så gikk talen omtrent sånn: «Jeg har kommet hit til Berlin som så mange andre av mine landsmenn for å bla bla bla, det var ikke veldig sannsynlig at det skulle bli meg, forresten. Mora mi kommer fra Kansas, hjertet av Amerrrrrrika….» Her begynte guttungen på igjen: «Kansas! Yeah!!» Obama kunne åpenbart ikke høre gutten og fortsatte, etter å ha trukket en perfekt pust, i et litt dypere toneleie, «og faren min var geitegjeter i Kenya». «Ja! Geiter!» ropte guttungen. Og ropet hans fant trolig et vindkast, og må ha rukket hele veien fram til øret til Obama, fordi, for en gangs skyld (og dette var eneste gangen), virket han aldri så vidt litt overrumplet. «Geiter!» Smilte han, og fortsatte.

(For to dager siden talte Barack Obama på Tiergarten i Berlin i hjertet av Europa. Flammes amerikaner i Berlin, Amelia Mira Saul, tok med seg penn og papir for å se ham. Hun tok med en kompis med kamera også, han heter Paul J. Thomas og han har altså tatt bildet over det Amelia har skrevet. Takk til begge.)

Så har USA omsider fått sin egen karikaturstrid. Til lykke! Det var uventet at oppsparket skulle komme fra The New Yorker, av alle, men ellers er saksgangen sørgelig forutsigelig.

Vi sitter på behørig avstand og tenker to ting: Tegningen er selvsagt ikke vondt ment. Men i Seinfeld-generasjonens politiske virkelighet er det uansett ikke sinnelaget det kommer an på. Folkene i The New Yorker har vel ønsket å utstille det «underliggende» i republikanernes argumentasjon; å utmale det skrekkscenariet McCain-fløyen så langt bare har spilt opp til med dulgte hentydninger. Og likevel fungerer tegningen som en håndsrekning til nettopp McCain: Når «det ekstreme standpunktet» er satt på prent, kan den republikanske leiren enkelt distansere seg fra det («totally inappropriate!»), og ufortrødent fortsette sin mer moderate svartmaling av Obama.

The New Yorker har altså handlet tåpelig (forutsatt at bladet støtter Obama). Men heller ikke Obama-teamet vet sitt eget beste. McCains hyklerske sympatierklæring kunne vært unngått hvis demokratene raskt hadde stukket hodene sammen og sendt ut følgende pressemelding: «HA HA. Dette var jævlig tatt på kornet. Vi håper på en mer renhårig valgkamp fra nå av, når høyrefløyens Obama-som-terrorist-kampanje er parkert der den hører hjemme: i departementet for lavkomikk.»