Semifinale mellom Chelsea og Barcelona i Champions League-sluttspillet og landsmøte i Høyre. Vi vet hva som skjedde onsdag kveld i førstnevnte: Chelsea røyk ut etter en kontroversiell opptreden av vår egen Tom Henning Øvrebø i dommerdrakta. Han overså flere sterke straffeappeller fra Chelsea og fikk, etter kampslutt, så ørene flagret av den ivorianske spissen Didier Drogba. Dagen etter unnskylder Drogba seg ovenfor en ventende verden, han var opprørt, sier han, men burde uansett ikke oppført seg som han gjorde, og tenker særlig på barna som så på. Hva de må ha tenkt. Vi på Flammekontoret er mer bekymra for hva eventuelt beduggede mannfolk på rundt de 30 kan ha fått seg til å gjøre etter å ha sett DD klikke på direkte fjernsyn. Men greit.
Foran landsmøtet til Høyre som åpner i dag blir nestleder Jan Tore Sanner intervjua på NRKs Morgennytt. Geir Helljesen runder av med spørsmålet: Hva er den éne tingen velgerne skal tenke på når de tenker på Høyre? Sanner nevner fem ting (veier, skoler, helse, arbeidsgiveravgift etc), men er mest opptatt av å stresse behovene til de små og mellomstore bedriftene i landet. Som ikke har fått noe statlig nødhjelp etter finanskrisa, sier han. Men som vi, om vi blir staten, skal være først til å hjelpe, sier han. Trygge arbeidsplassene. Til de små og mellomstore bedriftene. Ser du likheten? Er ikke de små og mellomstore bedriftene barna i den nasjonale og internasjonale økonomien? Er det ikke Drogbas tenker på barna-kort JTS spiller med sine små og mellomstore? Mon tro om ikke Høyres folkelighet og Høyres gølv ligger akkurat her, i det små og mellomstore. Og storstjernen Drogbas likeså. De små der hjemme. De minste. De mellomste. Tenk på barna, sier vi og kjøper oss litt fri. Litt uutholdelig uangripelig.
(Dagbladet.no): «Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske.»
Det er Erlend Røys (1943–2009), den kjente miljøforkjemperen og forfatteren, som sier dette i en kommentar fra det hinsidige. Dagbladets reporter kom i kontakt med Røys under en spiritistisk seanse på bakrommet til Human Rights Service tidligere denne uka.
Det er ikke mer enn to måneder siden Røys kollapset over en torskemiddag hjemme på Fagerborg. Nå befinner han seg etter eget utsagn «i himmerik». Der har han ikke tenkt å leve i stillhet.
– Sannheten er at hvis jeg ikke hadde vært død, kunne jeg ikke uttalt dette, sier Røys. Han er sterk kritisk til resten av venstresida, som han mener ikke evner å ta tak i problemet:
– Temaet innvandring er tabu i den norske offentligheten. Enhver form for islamkritikk blir forsøkt marginalisert. Det føles utrolig mye lettere å kritisere islam fra den andre siden.
– Du hevder at standpunktet ditt blir uglesett, men verdens suverene supermakt er åpenbart enig med deg?
– Bush var ikke særlig populær, var han? Men det var riktig å gå til krig mot islam. Først når muslimene dør, våger de å innrømme at de er enige med oss. Jeg har fått mange muslimske venner her oppe.
– Men hvorfor skal dagens mennesker lytte til de døde? – Husk: Det er de beste som dør. Dessuten er vi flere enn dere.
(Takk til alle engasjerte deltagere i Erlend Røys-debatten så langt i dag! Dette er tydelig et emne som engasjerer. På grunn av manglende kapasitet til å moderere debattene i ettermiddag stenger vi dem for dagen, men fortsetter diskusjonen med og blant dere lesere i morgen. Mvh. vaktsjef/db.no)
Norli er kan hende på konkursens rand, men Finansminister Kristin Halvorsen flørter med Flamme. Vi er seife, folkens! Og synger som Bowie en gang sang:
Kri-Kri-Kri-Kri-Kristin
Halvorsen er fin
Kri-Kri-Kristin
Hun er finansministeren min
I dag: forlagssjef for dokumentar i CappelenDamm og en av litteraturens mektigste unge kvinner (selv i nisselue), Ida Berntsen forteller om de viktigste julegaveopplevelsene fra den gang da — og det hun ønsker seg mest i år. Det er ikke lett å pakke inn, kan vi love.
NB! Opptaket ble gjort i Flammes bakgård og det høres av en aller grunn ut som om det er storm i kastene, men det høres langt verre ut enn det var. Fredelig jul!
Folk flest er imot tjenestedirektivet. Folk flest er imot innkjøpet av Joint Strike Fighter. Men det gir ledelsen i Arbeiderpartiet blanke i, tradisjonen tro, og en stakkars observatør må spørre seg: Hvilken infam glede får Aps toppfolk av stadig vekk å overkjøre sine egne velgere? Får de aldri lyst til å gjøre som Hugh Grant i Love Actually – skjelle ut amerikanerne for åpen scene, motta folkets hyllest og etterpå danse vilt til Pointer Sisters? Det påstås ofte at folk som melder seg inn i AUF og Arbeiderpartiet er utpreget «maktsøkende». Lite kunne vært mer feil: Om noe skiller Ap fra de andre partiene, må det være at medlemsmassen er spesielt innstilt på underkastelse, på servil håndlanging for den transnasjonale eliten.
De siste ukens hendelser fikk oss plutselig til å tenke på Melvilles langnovelle Bartleby, the Scrivener, om sekretæren skaper kaos på Wall Street idet han plutselig en dag nekter å verifisere noen juridiske dokumenter. Ifølge Giorgio Agamben er Bartlebys gåtefulle svar på sjefens henvendelse – «I would prefer not to» – en påminnelse om at «potensialitet» aldri bare er muligheten til å foreta seg det ene eller det andre, men også til ikke å foreta seg noe. Konjunktiven («I would») gjør det mulig å gjenoppdage livet som et vidstrakt rom av potensialer. I en ideell verden ville altså kommunikasjonen i jagerflysaken forløpt omtrent slik:
George W. Bush: Hey there, wanna buy our new plane? Jens Stoltenberg: I would prefer not to. Barack Obama: The times they are a-changin’. Please buy our new plane. Stoltenberg: I would prefer not to. Obama: Well. Fuck off, then. Stoltenberg: I would prefer not to.
Så vant han altså. Så kan vi snart si President Obama, men enn så lenge Presedent–elect (påtroppende). Den første mørkhuda presidenten der borte. Også utfordrer og valgtaper John McCain sa fra vaken sin i Phoenix at han skjønner hva dette betyr for den afroamerikanske delen av befolkninga. Alle skjønner det. Og Flamme spør den britiske forfatter og høyskolelektor Nazneen Kahn-Østrem, etter en lang natt, hva hun tror dette betyr for verden, intet mindre, og henne selv.
NØH: Hva betyr det for verdens befolkning – tror du – at en mørkhudet mann nå innehar den viktigste politiske posisjonen på kloden? NKØ: Det er faktisk banalt nok helt fantastisk for verden, det viser at svarte menn som alltid har vært på bunnen av hierarkiet nå har muligheten til å nå så høyt opp som det er mulig i vår verden, altså være president i Amerika. Det bør inspirere alle som er farget og føler seg undertrykket til å kjempe for sine drømmer. Alt ER mulig.
NØH: Hva betyr det for deg? NKØ: Jeg gråt av glede. Selv om han kommer til å skuffe utenrikspolitisk, — vi må erkjenne at Demokratene er ganske «haukete» — er han definitivt et bevis på at USA er en fantastisk nasjon. Jeg håper dette vil få minoriteter i Europa til å løfte blikket og skjerpe ambisjonene, og få til en reell endring i et Europa som drukner i nasjonal nostalgi.
Vi har lenge mistenkt at det er noe muffens med flyplassenes sikkerhetssjekk. Ta denne greia med flytende væsker: Du har lov til å ta med deg til sammen én liter væske, bare den er fordelt i flasker/tuber på max 100 ml., som så plasseres i en gjennomsiktig plastikkpose. Poenget med posen? Kontrollørene skal se at du ikke har med deg f.eks. tennvæske. Men ingen sjekker innholdet i beholderne. Du kan klemme ut tannkremen og fylle tuben med flytende plutonium, om så behager deg: Du kommer uansett til å gli gjennom kontrollen som en kniv i varm Nugatti, for sikkerhetsfolka har ingen apparater å analysere tubeinnholdet med.
Er sikkerhetskontrollen altså det rene teater – regissert dels for at vi skal føle at vi blir «tatt vare på» av myndighetene, dels for å legitimere mer ytterliggående tiltak mot «terrortrusselen»? Jeffrey Goldberg, skribent i The Atlantic, ser ut til å være av den oppfatningen. I denne uhyre velskrevne artikkelen lister han opp alt han har klart å få med seg ombord på amerikanske fly de siste årene: «al-Qaeda T-shirts, Islamic Jihad flags, Hezbollah videotapes, inflatable Yasir Arafat dolls (…), pocketknives, matches from hotels in Beirut and Peshawar, dust masks, lengths of rope, cigarette lighters, nail clippers, eight-ounce tubes of toothpaste (in my front pocket), bottles of Fiji Water (which is foreign), and, of course, box cutters.» (Oppblåsbar Arafat? Burde ha et visst salgspotensial i den kvinnelige delen av kundegruppa til Al Quds.)
Det eneste Goldberg noensinne fikk konfiskert, var en Leatherman. Dette trigger ham til å trekke eksperimentene stadig lenger – i artikkelens sluttscene har han iført seg en Bin Laden-trøye, skvettet vann i ansiktet (for å illudere nervøsitet) og gjort seg klar til å borde et fly til Washington D.C. uten legitimasjon, bare utstyrt med et falskt boardingkort. Hvordan det gikk? Les selv.
I en situasjon der skattebetalerne stiller opp med store beløp, sa Siv Jensen til Dagbladet for et par dager siden. Hun snakka om den internasjonale finanskrisa — det stadig pågående børskrakket — og at det burde innføres bonusstopp til banksjefer situasjonen tatt i betraktning. De skal ikke få håve inn når skattebetalerne (aka folk flest) punger ut. Greit nok det.
Men, tenker Flamme her vi sitter, det er vel ikke slik at skattebetalerne stiller opp med store beløp for å fikse finanskrisa? Vi har i alle fall ikke fått noe rundskriv om kronerulling, men regner med å betale skatt til vanlig fastlagte tider og etter nøye utarbeida tabeller. Vi er ikke på vei til Stortinget via minibanken på Youngstorget. Det vet selvsagt partiformannen i FrP godt. Så hvorfor bruke en så bevisst misvisende formulering? Om ikke for å få oss til å tro at vi betaler fortløpende og fra egen lomme for det kaoset finansmarkedet har skapt? Vi sender en epost til Siv Jensen og tror du ikke — det skal hun ha — at hun tar seg tid til å svare?
SJ: Mer presist er det vel at lånekundene ender opp med å betale bankenes kostnader og jeg skal være flink til å korrigere ordbruken fremover.
John McCain sliter om dagen. Taper terreng. Taper poeng. Taper prosenter. Og det til «terroristen» Obama, av alle. Hva gjør man med sånt? Hvordan takler en livslang republikaner en sånn situasjon? Han ringer selvsagt alle republikaneres mor — eller far om du vil: Bruce Willis: bedre kjent som John McClane fra sin Die Hard–kvartett, og foretar en veldig komplisert operasjon hvis lillebror vi kjenner fra John Woos Face/Off: John McCain gjør en Body/Off og blir John McClaneCain («McClane with a Cain»). Så klart! Det var egentlig veldig oppe i dagen, spør du oss. Kun et spørsmål om tid. Men vi kan vel ikke annet enn ønske den gamle/unge kandidaten lykke til — særlig — i valgkampinnspurten, samt tillate oss en parafrase fra DH–film nummer to:
Helicopter Pilot: What’s the matter, cowboy, the campaign too rough? McClaneCain: I don’t like to run. Helicopter Pilot: Then, what are you doing here? McClaneCain: I don’t like to lose either!
(Dagbladet.no): «Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske.»
