I juni-nummeret av The Believer ble det trykket en samtale mellom David Shields – du vet, forfatteren av vår boksingel Kollasj – og hans kollega Sarah Manguso, hvor sistnevnte kommer med følgende uttalelse:

«When I used to read a lot of poetry collections, I’d read the book ‘in order’, which is to say in order of length. I’d read the shortest poems first, then the slightly longer ones. I’d skip any that were more than two pages.»

Mhm! Besnærende. Låter gjenkjennelig. Eller? Vi sendte sitatet til tre norske poeter – Gunnar Wærness, Kristin Berget og Helge Rykkja – for deres (mer eller mindre) spontane respons. Har de selv benyttet seg av Mangusos metode? Fins det andre leserekkefølger å anbefale? Klikk deg videre for å se hva de svarte.

Les mer » 

I et brev til W.H. Auden datert 21. oktober 1937, og signert en 30 år gammel Louis Macneice, skriver LM: «I must say that what I especially admire in you is your unflagging curiosity about people and events. Poetry is related to the sermon and you have your capacity for preaching, but it is more closely related to conversation and you, my dear, if any, are a born gossip.» Fint, ikke sant? Og forfriskende, og på en måte beroligende, at en poet av Macneices kaliber kan karakterisere en poet av Audens kaliber som en fødte sladrehank, og at det er nettopp dét som gjør ham til en drivende god poet. Så bare spre det feite ryktet i kveld, det du egentlig vet ikke er sant, bare lyg i vei, spe på skrøna, så blir du også poet en vakker dag.

Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:

Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.

For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».

Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.

Les mer » 

Hans Petter Blad er «writer in residence» på Vespa, noen kvartaler sørøst for Flammekontoret. Fasilitetene er upåklaglige, skjønt skrivekammerset ville hatt godt av noe bedre aircondition (hallo, Jan Vardøen!). Det ble både hett og intimt – om ikke på samme måte som høstens litterære trend foreskriver – da han sist onsdag inviterte venner og kjente til opplesning fra boksingelen De bibliotafe.  Kveldens sidekick, Pål Gitmark Eriksen, valgte klokelig å lese fra bak disken i den noe luftigere kaféavdelingen.

HÖSTDIKT

Kom och sätt dig här
Lägg märke till att jag har
släckt ner och tänt ett ljus
Jag tycker om mörkret
Jag längtar alltid till hösten
Det är då livet börjar om
som en skolgång som aldrig tar slut

Hilsen poet og forlagskamerat Peter Lindforss som, ifølge poeten selv, er blitt en gammel mann som åpenbart kan å kle seg, men ikke å leve. Bare det at mange av oss lever også uten å kunne noe for det. Ikke sant, Peter? God høst så lenge!

Den britiske forfatteren Nick Laird skriver i spalta si i helgas Guardian om det han liker å kalle sakte språk, eller poesi om du vil, og at dette sakte språket er utrydningstrua, intet mindre, i en stadig hastigere (av så mange årsaker) verden: «Maybe it’s a mugs game, and a dying art, and old hat and so on, but I think there’s something admirable about trying to make thoughts and language into a poem.» Vi er stadig oftere og stadig lengre koblet til og lastet opp er Lairds poeng, og glemmer at vi også trenger det trege diktet. Innimellom all verdens nettinfo og streaming og mobilteksting. Og kanskje det? Her er i alle fall et av disse utsatte dikta som kanskje trenger beskyttelse, eller ny oppmerksomhet, et dikt om å dikte, signert samme Nick Laird:

POETRY

It’s a bit like looking through the big window
on the top deck of the number 47.

I’m watching you, and her, and all of them,
but through my own reflection.

Or opening my eyes when everyone’s praying.
The wave machine of my father’s breathing,

my mother’s limestone-fingered steeple,
my sister’s tiny fidgets, and me, moon-eyed, unforgetting.

And then the oak doors flapping slowly open to let us out,
like som great injured bird trying to take flight.

(Nick Laird, To a Fault, faber&faber, 2003)

Det har vært mye mas om de blodige sluttscenene i Lars von Triers Antichrist, som visstnok fikk Dagblad-journalist Gjermund Jappée til å BESVIME under pressevisningen i Cannes (selv om Jappée kjapt harpunerte sin egen vinkling ved å tilføye at han «bare hadde rukket å spise en bagett det siste døgnet»). Mon tro, da, hvordan den tapre kulturskribent ville ha reagert på 2 dikt om modernitet av Álvaro de Campos (alias Fernando Pessoa)? Knuste testikler er nemlig bare barnemat mot de pinslene Campos utmaler i «Triumfode» og «Maritim ode». I førstnevnte drømmer dikter-jeget om å bli kasta inn i fyrkjeler og tranchert av passerende tog; i sistnevnte fantaserer han om «å vere, i min passive kropp, alle kvinners kvinne/ som vart valdteken, drepen, lemlesta, skoren opp av piratane!».

Slikt bør selvsagt ikke leses på tom mage. Men hva betyr seksualvolden hos Campos? Og hvordan går det an å bli penetrert av selve, eh, moderniteten? Vi slo av en e-postprat med gjendikter Øystein Vidnes, som har grublet over slike spørsmål i en årrekke.

FF: Hvordan vil du karakterisere Campos’ seksualitet i disse diktene, Øystein?
ØV: Ja, kva skal vi kalle det? På den eine sida er det naturlegvis ei form for masochisme, men denne masochismen er meir enn berre seksuell. Campos skriv om ønskjet om å bli «opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg». Han vil at alt skal trenge gjennom han. Som han skriv mot slutten av «Triumfode»: «Tidsalderen min er stempla på alle fakturaene,/ Og eg føler at alle brev frå alle kontor/ Burde vere adresserte til meg». Han vil vere der det foregår, han vil vere sjølve staden der det foregår. Han lengtar etter identitet, kunne ein seie, ikkje «sin eigen» identitet, men alle sin identitet, alt sin identitet. Han lengtar bokstavleg talt etter å vere identisk med alt, og han dreg det endå lenger: For å oppfylle sin eigen lengt, skriv han, ville han «måtte vere Gud, Guden til ei motsett tru,/ Ein monstrøs og satanistisk Gud, ein Gud for ein blodets panteisme».

Les mer » 

… byr ikke på pimp, men poesi. I dette tilfelle et raust utdrag fra Flukten fra Europa, boksingel nr. tre i en foreløpig navnløs trilogi. Om bare alle tappekraner brakte den samme trøst og husvalelse. Skallebank fikk vi heller ikke.

hemmelig

det katten holder hemmelig
har ingen fortalt den
det katten holder hemmelig
er hemmelig

På Kapittelfestivalen sist torsdag spurte vi Jenny Hval og Bård Torgersen: Hvorfor er Bob Dylan en evig gjenganger når litteraturviterne tar for seg såkalt «sanglyrikk»? Vi ble enige om at dette dels er et generasjonsfenomen (hvite, grånende middelklassemenn på begge sider av bordet), dels har å gjøre med det estetiske uttrykket. Dylans tekster egner seg usedvanlig godt for nykritiske utlegninger. Her fins det masse livslede og fremmedgjøring å kose seg med, pluss et knivsodd litterære/religiøse referanser som sikrer den foreskrevne «flertydighet».

The New Yorker har nettopp publisert to nye dikt av Dylan, «17» og «21». En kommentator i Village Voice foreslår at titlene kanskje angir opphavsmannens alder i nedtegningsøyeblikket – noe som henger godt på greip, ettersom «21» er såpass mye bedre enn sin følgesvenn. «17» slutter med linjene «i really have nothing/ against/ marlon brando», og framstår som en litt for pratsom Brautigan-pastisj. Eventuelt en Dylan-pastisj. Eller hva sier ekspertisen? Vi vil anta at Erling Aadland allerede er på saken.