Den amerikanske forfatteren J.D. Salinger døde onsdag i forrige uke, verdensberømt og verdensberykta for bøkene og et par av livsvalgene sine, her husker Anders Bortne en av sine favorittforfattere:

«Holder wouldn’t approve,» svarte J.D. Salinger når noe ikke føltes riktig. Datteren Margaret skrev at faren ofte omtalte karakterene sine som om de var virkelige.

Slik har jeg også hatt det med Salingers skikkelser, og særlig Holden Caulfield. Jeg lurer på hva han ville ment om situasjoner jeg befinner meg i: «Ville Holden ha smilt til fyren ved enden av bordet som ikke vil slutte å snakke om Apple-produkter?» «Holden ville aldri ha kjøpt denne dongeribuksa med broderi i baken.» «Hva mener han om at jeg søker på jobb i Aller-konsernet?» «Er det ok at jeg liker Hellstrøm Rydder Opp?»

Den trassige syttenåringen sitter på venstre skulder og dømmer det falske voksenlivet. Og spør: Var det slik vi hadde planlagt at du skulle bli?

Det er slitsomt. For noen ganger må en svikte syttenåringen. Noen ganger må en være voksen. En må spille med. Diskutere seiling med sjefen. Komme med gode innspill på avdelingsmøtet. Le høyt på dugnaden i bakgården. Si ting som: «Jeg liker spesielt godt billedserien med de svarte, nakne trærne.»

Var det derfor Salinger meldte seg ut av verden? Holden godkjente ikke?

Det er ikke mye vi vet om Salingers hverdagsliv de siste femti årene, men her følger en liten liste over småtinga Holden åpenbart godkjente:
— Favorittfilmen til Salinger var Hitchcocks 39 Steps – han var visstnok besatt av den.
— Favorittmaten var lam stekt på 70 grader og kalkunsmørbrød. Utover over det foretrakk han vegetarkost og organiske supper.
— Favorittperson var New Yorker-redaktør William Shawn. Salinger hatet stort sett alle mennesker.
— Favortittklærne var hovedsaklig friluftstøy og pressede jeans. Noen ganger gikk han i en skreddersydd engelsk ulljakke.
— Favorittkjøretøyet var en jeep med gardiner i sidevinduene. Han var en råkjører. Ifølge mennesker som satt på, kjørte han som om bilen ble beskutt.
— Favorittprogrammet var The Andy Griffith Show. Salinger så visstnok vanvittig mye TV, ofte med middagen på et brett foran seg.

God tur, JD. Holden godkjenner!

JIM CARROLL 1949 – 2009

Ved lesning av arbeidene til Jim Carroll er det fåfengt å sondere mellom mannen, myten og den streetwise dopmisbrukeren: gjorde han strøjobber for Warhol, var han løpergutt for Velvet Underground, kompisen til Ginsberg, elskeren til Patti Smith, og ikke minst, tror vi på hans selvbiografiske skildringer fra tidlige tenår i The Basketball Diaries?

Født med irske aner på Manhattan, fikk han status som tenåringslegende på bakgrunn av publiserte utdrag (bl.a. i The Paris Review) fra dagbøkene han skrev fra han var 12 til 16 år – den utbrente Jack Kerouac ga sitt bifall: «At 13 years of age, Jim Carroll writes better prose than 89 percent of the novelists working today …»

Carroll drømte om å etablere seg som poet, og debuterte med en tydelig Frank O’Hara-inspirert diktsamling, Organic Trains, utgitt av den 17 år gamle poeten selv i 1967. De snaut 500 eksemplarene inneholder 16 bråmodne dikt skrevet på lange, rastløse t-bane-turer på kryss & tvers gjennom New York City. I 1973 fikk 23 år gamle Carroll et litterært ry med den Pultizer-nominerte diktsamlingen Living At The Movies.

The Basketball Diaries ble utgitt samlet som bok i 1978, og i løpet av sin videre forfatterkarriere, som endte 60 år gammel ved skrivebordet fredag 11. september, steg Jim Carroll aldri helt ut av de beryktede dagbøkenes lange skygger – Så hva er det med disse dagbøkene? Tenåringen Carroll var en svært talentfull basketballspiller, og talentet skaffet ham stipend og privilegiet av å gå på katolsk privatskole på Manhattans fornemme Upper West Side. Parallelt med dette våknet hans gryende bevissthet om en mulig fremtid som forfatter, samt trangen til å jakte på rusopplevelser i New Yorks bakgater. Odysseen startet på Lower East Side, så opp til det nordlige «irske» Inwood, før han med dopmisbrukets taktfasthet seilte kjapt nedover til rennesteinen på Lower East igjen. Før fylte 16 hadde den sporty unggutten konvertert til fullblods gate-junkie og pissoar-prostituert, i dagbøkene skildret med humoristisk overmot og dødsforakt …

Boken tegner dessuten et skarpt tidsbilde av et USA som herjes av Den Store Kommunist- og Atombombefrykten, Vietnamkrig & Cubakrise – i en forsøksvis filmatisering av boken, med tittelen Netter i New York, er det politiske bakteppet dessverre økonomisert bort, og Leonardo Di Caprio’s gestaltning av Carroll blir til en sutrete gategutt som oppskriftsmessig havner på rett kjøl i passe tid før rulletekstene.

Det er nettopp poesien og språket i seg selv Carroll søker i dagbøkene; stadig kretser teksten rundt et ønske om og en vilje til å tre inn i språket, som utforskes i en flytende lyrisk prosa. Da undertegnede publiserte sin oversettelse av Basketballdagbøkene i 1996 (eget forlag, kun i pocket, revidert og «kanonisert» via Tiden Forlags serie med amerikanske «undergrunnsklassikere» i 2004), kommenterte en velvillig leser: «… joda, du ser ut til å ha funnet den rette tonen til oversettelsen rundt halvveis ut i boken …» Nja, vel, det er jo nettopp forfatterens voksende bevissthet rundt sin språklige modning som er dagbøkenes «hovedperson»; et dynamisk språk som utvikles side for side, parallelt med den purunge dikterens akselererende dophunger …

Carrolls betydning vil alltid assosieres med Basketballdagbøkene, og en generasjon amerikanske forfattere som også stod med ett bein i rock’n’roll: lyrikken på The Jim Carroll Bands første (av tre) album, Catholic Boy, er et destillat av dagbøkene, og som «overlevende & modnet» poet skapte Carroll seg et nytt publikum med sine fullsatte opplesninger.

En fremtidig lesning av hans arbeider vil kunne gi et videre perspektiv på nettopp poeten Carroll – enn så lenge slentrer han der, noen skritt bak Kerouac og Burroughs, som en slags stesønn av de urban-amerikanske prosa-pionerene i Beat-generasjonen, og for den del som en fjern fetter av Holden Caulfield fra J.D. Salingers The Catcher In The Rye, dog med en adskillig mørkere storbykulisse.

I kjølvannet av den norske førsteutgaven av Basketballdagbøkene fikk jeg audiens hos Carroll i hans Chelsea-krypinn, og i løpet av 2 timer med skurrende kassettopptak, ispedd Manhattans bølgende trafikkstøy, snakker han lenge og lidenskapelig om poetene John Ashbery og Ted Berrigan, og videre med entusiasme om et plateprosjekt i samarbeid med Lenny Kaye. Det var noe paradoksalt og gjenferd-aktig over fremtoningen; det glaserte blikket, den besynderlige blandingen av intens tilstedeværelse og sporadisk fjernhet; levd hardhet og årvåken sensibilitet; som en slags løsrevet flamme i et ellers omsluttende mørke … Med blikket rettet hinsides veggene og New York-natten vi befant oss i, resiterte han det korte diktet «What Burroughs told me», som dukket opp i samlingen Void Of Course i 1998, det siste som til nå er utgitt fra Carrolls hånd – Have you ever seen fjords? You want to see fjords before you die …

Per Ivar Martinsen, september 2009

INGER CHRISTENSEN — in memoarium
av Terje Dragseth, 12. januar 2009.

Meldinga om Inger Christensens (IC) død 2. januar, setter i gang en refleksjon om det å gå ut av tiden, som det heter, og man inntas av minner, gode og uforglemmelige minner om Inger og hele hennes vesens enkelhet og sårbare kompleksitet og menneskelighet, og som vi kan overleve i ved hennes geniale poesi, hennes romaner og skuespill, barnebøker, og ikke mins essays, som jeg gjerne vil framheve nedenunder. Hele ICs forfatterskap tydeliggjør en poetisk tenkning, at poesi er en måte å tenke og ikke minst — handle på, og som har gitt oss en poetisk praksis som er helt enestående i verdenslitteraturen, og det er ikke uten grunn hun i utenlandsk presse blir sammenlignet med både Blake, Dante og Novalis.

Utenlandsk presse viser ved hennes bortgang berømmelse i Europa, og hvor betydningsfull hun er for — i særdeleshet — det store tyske publikum, som hun hadde i sin hule hånd, og som medførte lange køer til hennes opplesninger. «Die Christensen», blei hun tittulert, under de mange seanser i det tyske. Hun leste med sin sære, tyste og suggererende musikalitet, både på tysk og dansk, og den noe uunseelige dame, viste seg å eie en fantastisk evne til å performe og beta et hvilket som helst publikum, med lytten og latter, noe vi var lykkelige vitner til under «Lyrisk søndag», Ny-Hellesund i juni i fjor, og under Bjørnsonfestivalen, hvor hun for et fulltallig publikum trollbandt oss med lesning av hele «Sommerfugledalen».

Hun blir hyllet med fyldige nekrologer i de store europeiske aviser. «Die Zeit» ved Susanne Mayer avslutter slik: «IC var datter av en jysk skredder. Hun var folkeskolelærer, som skrev sine dikt i øyenhøyde med Dante, Novalis og Blake». Hun blir i andre aviser kalt en «verdensforfatter», «rytmens magiker», Frankfurter Rundschau ved Ina Hartwig skriver: «Hennes forhold til verden (…) er drømmeaktig, gåtefult, sfærisk, og ikke minst vittig. IC fjærlette kosmologi virker så naturvitenskaplig som besjelet, så fiktig som virkelig, så søvngjengeraktig som klar: en fantastisk, ved sin enorme musikalitet påfallende språkbegavelse bærer dette verk».

Dikt- og debutsamlingen «LYS», kom i 1962, deretter «Græs» i 1963, og begge regnes som hovedverker i dansk poesi/litteraturhistore, og deretter den uforlignelige skapelsesberettning «DET» i 1969, og det apokalyptiske verk «Alfabet» i 1981. Disse bøker er vel omtalte og velkjente blant poesilesende, og skal ikke fremheves her, heller det at IC også var en blendende essayist, i samlingene «Del av labyrinten», 1982, og «Hemmelighedstilstanden», i 2000 (begge dansk Gyldendal). Hun skriver slik i «Del av labyrinten» (DAL): «Da jeg var 9 år, var verden også 9 år. Der var i hvert fald ikke nogen forskel på os, ikke nogen fjendtlighet, ingen afstand. Vi tumlede bare omkring fra solopgang til solnedgang, lige øre i kloden og kroppen.» Om ikke dette utsang viser en felles kroppslighet og umiddelbar sanselig forståelse for omgivelsene, les kosmos, så vet ikke jeg, og som dessuten peker inn mot hennes naturvitenskaplige kunnen og språkvitenskaplige referanser. Især står hun i sterk dialog og under inspirasjon med den danske språkforsker Viggo Brøndal, som hun ofte referer til. Lenger ute i siterte essay, skriver hun: «Da jeg blev 10 år, blev verden pludselig 10 millioner billioner år. (….) Måske var det den aften jeg for første gang så i en stjernekikkert». IC sier i et essay at hun ønsker å påvirke blindheden (se dikt gjendikt nedenfor), og som hun skriver: «Der er nogle få ganske få ting, det er værd at snakke om — og dem snakker vi ikke om. Dem kan vi ikke snakke om. F.eks. livet, døden og kærligheden». Men IC tør, selv samtale med Gud: «Gud er den samtale mennesket fører med universet, eller omvendt: den samtale universet fører med mennesket, for at komme til bevisthed om sig selv». (DAL. s.115).

I «Hemmelighedstilstanden» skriver hun usofistikert og tydelig om diktning og dikterkunsten, og hun kaller arbeidet med poesi, for en slags meditasjon over språket. Og mht. alskens forfatterstudier, skriver hun slik om det å vurdere egne dikt: «Når jeg skriver digte, kan jeg finde på at lade, som om det ikke er mig, men sproget selv, der skriver. Jeg lader, som om det er muligt at træde lidt tilbage som person og ligesom overvåge språget udefra, som om eg aldrig selv havde brugt det» (s.12). Og når hun siterer Novalis kan man bruke det som en inngang til hennes egen diktning: «Den ytre verden er en til en hemmeligetstilstand oppløftet indre verden». (Das Äussere ist ein in eiden Geheimniszustand erhobenes Innere»).

Hennes forhold til språkforskning og grammatikk: «Silke er et substantiv. Alle substantiver er meget ensomme» (s.23). Og om å vurdere hva som er et godt dikt: «Der findes ingen sikre metoder til at afgøre, om et digt er smukt eller banalt, godt eller dårligt. Det bedste man kan gøre i praksis, er at læse de mængder af digte, der er skrevet af andre; men også virkelig at læse de digte, man selv skriver, d.v.s. imens man skriver dem, hele tiden skrive dem om, indtil de til sidst kaster et eller andet lys tilbake, en eller anden indsigt, som om de var skrevet af andre, af en anden» (s. 38). Og: «At skrive digte er lige så meget af et mysterium. Ikke fordi der er noget mystisk eller højtideligt ved det. Eller noget religiøst. Det er så at sige et neutralt mysterium, givet på forhånd, fordi man i digtningen er nødt til at bruge sproget i hele dets uopløselige forbundethed med virkeligheden. Det er denne forbundethed, som er et mysterium. Det er den poesien må træde ind i.» (s. 40).

Med Ingers død er det gitt oss andre å ta lærdom av hennes poetiske praksis og viderføre denne bevissthetsforskning av språk og forhold til verdens/virkelighetsforståelse. Takk Inger, takk for din inderlige godhet, tillit og vennlighet, alltid når vi mødtes, alltid når vi skiltes, alltid, alltid, din. Ære og fred over Inger Christensens minne.

«Det klasseløse sprog» fra DAL, s. 36:

Jeg er ikke en formidler.
Jeg betragter ikke forfatteren som en formidler.
Jeg betragter derfor heller ikke hverken kanaler, arbejdspladser
eller fængsler som noget jeg behøver at tage stilling til.
Det er ikke min hensigt at være hverken formidler eller
producent af meninger og ideer,
hvis jeg imodmin hensigt bliver brugt eller misbrugt sådan,
vil jeg betragte det som en tilfældig bivirkning,
eller et nødvendigt onde.
Jeg betragter det altså ikke som forfatterens primære opgave
at påvirke meningsdannelsen,
ikke engangdet at påvirke bevidstheden opfatter jeg
som særlig centralt.
Jeg vil påvirke blindheden.
Menneskene skaber Historien i en forvirret blanding
af bevidsthed og blindhed.
Bevidstheden kender vi, den har sine variationer, det kan
godt være de bliver flere og flere og i praksis uoverskuelige,
men i princippet er bevidstheden den kendte faktor.
Men det er altid den ukendte faktor det er værd at påvirke.
Men blindheden kan ikke påvirkes ved at vi søger sandheden.
Tilfældigheden kan ikke påvirkes av meninger.
Terningkastet kan overhodet ikke påvirkes.
Men det er terningkastet der skal påvirkes.
Jeg betragter det som en forfatters opgave at konstruere en
kode der gør terningkastet læseligt.
At finde på en sandhed der gør tilfældigheden nødvendig
og forestille sig et tegnsystem der transmitterer blindheden,
kort sagt jeg betragter det som forfatterens opgave
at beskæftige sig med det umulige, det ufuldkomne, det der
ligger udenfor
forsøgsvis at bruge et sprog der ikke eksisteer, ikke endnu.
Dette ikke-eksisterende sprog kalder jeg det klasseløse sprog.
På samme måde som det ikke-eksisterende samfund af mange
kaldes det klasseløse samfund.

INGER CHRISTENSEN, fra Del af labyrinten, essays, Dansk Gyldendal.

— Terje Dragseth (c).