Det ble i liten grad påaktet der og da, men lanseringsfesten for Audun Mortensens Roman var faktisk lagt til 52-årsjubileet for den amerikanske utgivelsen av Vladimir Nabokovs Lolita. Historien om bokas tornefulle vei ut i offentligheten er alle (refuserte) forfatteres favoritteventyr: Fem ledende amerikanske forlag – Doubleday, New Directions, Simon & Schuster, Viking og Farrar, Straus – betakket seg i tur og orden; et av dem skal sågar ha anbefalt Nabokov å grave ned manuskriptet under en stein og «la det ligge der i tusen år».

Heller ikke da Lolita utkom på vesle Olympia Press i Paris, ble den noen umiddelbar suksess; førsteopplaget på 5000 eks fikk ikke bein å gå på før Graham Greene snakket fordelaktig om boka i et intervju med The London Times. Han møtte straks motbør fra konservative The Sunday Express, hvor redaktør John Gordon (mannen som oppfant avishoroskopet, btw) avfeide romanen som «sheer unrestrained pornography». Oppstusset ga Nabokov en ny sjanse i USA, og 18. august 1958 utkom endelig den amerikanske førsteutgaven på Putnam’s. Samme dag mottok forfatteren følgende telegram fra forlagssjef Walter Minton:

«EVERYBODY TALKING OF LOLITA ON PUBLICATION DAY YESTERDAYS REVIEWS MAGNIFICENT AND NEW YORK TIMES BLAST THIS MORNING PROVIDED NECESSARY FUEL TO FLAME 300 REORDERS THIS MORNING AND BOOK STORES REPORT EXCELLENT DEMAND CONGRATULATIONS ON PUBLICATION DAY.»

Fyndig prosa! Det slår oss, malapropos, at medieutviklingen har gått «full circle» siden slutten av 50-tallet. Twitter = postmoderne telegram? Bjarne Buset = Walter Minton? Vel, sett bort fra at Buset aldri har solgt 100.000 eksemplarer av en bok på tre uker.

«On the shore of the French Riviera, about half-way between Marseilles and the Italian border, stood a large, proud, rose-coloured hotel. Deferential palms cooled its flushed façade, and before it stretched a short dazzling beach …»
– F. Scott Fitzgerald, Tender is the Night (1934)

Litterær turisme er ikke alltid like utbytterikt. De fleste blekkhus ligner blekkhus. De fleste skrivebord ligner skrivebord. Slike pilegrimsferder blir straks mer interessante når reisemålet rent faktisk figurerer i fiksjonen. Det siste er tilfelle med Hotel du Cap Eden Roc, som i Fitzgeralds Tender is the Night er maskert – trolig for å holde bermen unna – som «Hôtel des Éntrangers». La oss med en gang skyte inn at Flammes utsendte ikke var innlosjert på hotellet: overnattingen måtte i så fall ha funnet sted i en solstol (à 70 euro døgnet; sant å si var også dét over budsjett). For øvrig bor vi av prinsipp ingen steder hvor Pierce Brosnan også har bodd. Men vi sneik oss inn og knipsa noen bilder, det gjorde vi.

Les mer » 

Witold Gombrowicz er ikke den eneste forfattercelebriteten som har trukket sitt siste åndedrag i Vence. I motsatt ende av den lokale gravlunden – over et rustent vannrør og noe halvvissent ukrutt – henger en enkel plakett som forteller oss at her hvilte David Herbert Lawrence fra 1930 til 1935.

Lawrence i Vence? Ja, engelskmannen slo seg ned her på anbefaling fra en dr. Morland i Bandol. Ved ankomst var han alvorlig tuberkuløs og veide knappe 40(!) kilo. Lawrence ble innlosjert i et sanatorium med navnet «Ad Astra» («til stjernene»), men var misfornøyd med fasilitetene – i et postkort til familien Huxley kommenterte han at sanatoriet strengt tatt bare var «et hotell hvor en sykesøster tar temperaturen på deg og to leger undersøker deg én gang i uka». Kona fikk ham til slutt (1. mars 1930) flyttet til en villa i nærheten, men Lawrence døde allerede neste kveld, etter å ha mottatt en siste dose morfin og forsikret omgivelsene om at han følte seg «bedre nå».

Lawrences interkontinentale omflakking fortsatte også etter døden. Første stopp var gravlunden i Vence; liket ble imidlertid ekshumert – i.e. gravd opp – i mars 1935 for å flyttes til Taos, New Mexico, hvor enken Frieda hadde slått seg ned med sin elsker Angelo Ravagli. Hva som deretter hendte, er høyst uklart: Ravagli – for øvrig en italiensk offiser og overbevist fascist – fikk i oppdrag å kremere liket og bringe asken til USA, men hevdet mange år seinere å ha dumpet asken i Vence, for så å bringe med seg en urne fylt av brent tre (visstnok for å unngå problemer i tollen). En annen versjon er at Ravagli glemte asken på toget i New Mexico. En tredje versjon er at urnen kom trygt fram, men ble tippet i sementblanderen da man skulle konstruere altersteinen i Lawrence-mausoleet i Taos. Men helt umulig er det altså ikke at D. H. Lawrence ennå hviler i Vence – med fin utsikt til kollegaen Gombrowicz’ gravstein tvers over kirkegården.

«… til slutt bosatte jeg meg i Vence. En trivelig liten leilighet, fem balkonger, fire panoramaer, tre kaminer. Mellom Alpene som syder av lys, havet som blåner i det fjerne og de gamle smugene i en sjarmerende småby med ruinene etter slottet til baronene av Villeneuve og Vence.»
– Witold Gombrowicz, 1966

Vi talte ni balkonger til sammen. Kanskje Gombrowicz ikke regnet med luftebalkongene? Kaminene fikk vi ikke tatt i nærmere øyesyn. Andreetasjen i Villa Alexandrine er ikke åpen for publikum – på det stedlige turistkontor tar man for gitt at alle interesserte er polakker. Noen med god smak og fet lommebok (Fritt Ord, kanskje? evt. et kollektiv av nyrike polske håndverkere?) burde sporenstreks reise ned, kjøpe hele bygningen og åpne museum.

Vence danner et fint triangel med Nice og Antibes, beliggende ca. to mil opp i skråningen mot Alpene. Gombrowicz bodde her de siste fem årene av livet sitt, etter hvileløs omflakking i Argentina (1939–63) og på kontinentet (1963–64). Først her, blant palmer og pastispimpende franske bønder, klarte han å slå seg til ro: «I mitt sekstiførste leveår har jeg oppnådd det en mann normalt erobrer omkring de tredve: familieliv, hjem, hund, katt, komfort … Men dessuten er jeg ubestridelig (alt tyder på det) blitt forfatter.»

Les mer » 

Det var Paul McCartney som for lenge siden gjorde et nummer ut av det 64. året i et menneskes liv: Kommer noen til å elske oss da? Passe på? Være der? Og for vår kjære Dan Turèlls del er, nå som året har kommet, og selv om han ikke er her for å leve det ut, svaret ja. Flamme var på den lille markeringen av poetens fødselsdag i kongens by fredag, og blant de kanskje 40 frammøtte, var de fleste det vi liker å kalle unge mennesker. Flere generasjoner etter Dan. Det gror altså ennå godt. Diktene blir lest. Mannen snakket om. Bøkene kjøpt og byttelånt. På bildet over ser du forfatter, Turèllbiograf og forlegger Asger Schnack lese dikt på grava fredag ettermiddag. Charlie Parker i Istedgade, om Flammes utsendte husker rett.

Les mer » 

12. mars 2010
Jack Kerouac 88 år

da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack?
religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt

så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna

det er 42 år siden
du har nesten ikke levd siden

Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.

Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».

Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.

Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.

Les mer » 

Albert Camus oppfordret oss til å omfavne livets meningsløshet. Paradoksalt nok døde absurdismens store forfatter selv en absurd død, for 50 år siden i disse dager: 4. januar 1960 dundret Camus og hans forlegger Michel Gallimard inn i et tre langs landeveien mellom Lourmarin og Paris. Bilen, en Facel Vega HK500, ble praktisk talt splittet i to. I bagasjerommet lå Camus’ ufullendte manus til Det første mennesket. I forfatterens lomme fant man en ubrukt togbillett – i siste liten hadde han latt seg overtale til å sitte på med Gallimard, mens kone og barn reiste pr. tog. Og dét til tross for at Camus avskydde motoriserte kjøretøy, og tidligere hadde uttalt at «intet er mer absurd enn en bilulykke».

Weekendavisen markerer Camus’ dødsdag over to sider i sin siste utgave. Og de gjør det med et riktig journalistisk scoop: Ulla Gjedde Palmgren har reist til Paris og sporet opp Mi, forfatterens danske elskerinne. De to møttes på legendariske Café de Flore vinteren 1957, samme år som Camus mottok Nobelprisen i litteratur. Det er bevist at Mi ikke akkurat var forfatterens «store kjærlighet» – han skrev nesten likelydende kjærlighetsbrev til hele tre elskerinner en ukes tid før han døde – men den franske biografen Olivier Todd omtaler henne like fullt som «en ny, ung og meget viktig kvinne i Camus’ liv».

Intervjuet med Mi fordrer ikke at litteraturhistorien omskrives, kanskje bortsett fra på ett punkt: På et forsiktig spørsmål om Camus’ seksuelle prestasjonsevne – det er allment kjent at han røykte som en skorstein og ikke akkurat var noen atlet – svarer elskerinnen lattermildt: «Sammen med meg var han ved godt helbred! Jo, Albert var nettopp en meget sensuell mann. Han var en stor forfører. Vi var svært fysiske sammen, gikk lange turer, danset; han elsket å være ute i det fri og bevege seg.»

Triztán Vindtorn (1942–2009) kalles ikke bare «Norges eneste surrealist»; han var også den første her til lands som leste dikt akkompagnert av rytmiske klask på ei halvnaken kvinnerumpe. (Klaskeren var perkusjonist Finn Sletten; den klaskede en 22-årig stripperske fra Bodø by – derav den legendariske Dagblad-overskriften «Spilte på g-streng»). Vel, hvordan overgå Vindtorn? Stig Sæterbakken visste råd. Under Kapittel 09 i Stavanger kastet han skjorta og lot seg klaske – med pisk – av en innleid burleskdanserinne. Videodokumentasjonen er antagelig NSFW (med mindre du sitter i styret til Norsk Litteraturfestival).

Imponerende fleksing med brystmusklene, Stig. Men hva sa vi om Laphroaig?