da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack? religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt
så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna
Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.
Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».
Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.
Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.
Albert Camus oppfordret oss til å omfavne livets meningsløshet. Paradoksalt nok døde absurdismens store forfatter selv en absurd død, for 50 år siden i disse dager: 4. januar 1960 dundret Camus og hans forlegger Michel Gallimard inn i et tre langs landeveien mellom Lourmarin og Paris. Bilen, en Facel Vega HK500, ble praktisk talt splittet i to. I bagasjerommet lå Camus’ ufullendte manus til Det første mennesket. I forfatterens lomme fant man en ubrukt togbillett – i siste liten hadde han latt seg overtale til å sitte på med Gallimard, mens kone og barn reiste pr. tog. Og dét til tross for at Camus avskydde motoriserte kjøretøy, og tidligere hadde uttalt at «intet er mer absurd enn en bilulykke».
Weekendavisen markerer Camus’ dødsdag over to sider i sin siste utgave. Og de gjør det med et riktig journalistisk scoop: Ulla Gjedde Palmgren har reist til Paris og sporet opp Mi, forfatterens danske elskerinne. De to møttes på legendariske Café de Flore vinteren 1957, samme år som Camus mottok Nobelprisen i litteratur. Det er bevist at Mi ikke akkurat var forfatterens «store kjærlighet» – han skrev nesten likelydende kjærlighetsbrev til hele tre elskerinner en ukes tid før han døde – men den franske biografen Olivier Todd omtaler henne like fullt som «en ny, ung og meget viktig kvinne i Camus’ liv».
Intervjuet med Mi fordrer ikke at litteraturhistorien omskrives, kanskje bortsett fra på ett punkt: På et forsiktig spørsmål om Camus’ seksuelle prestasjonsevne – det er allment kjent at han røykte som en skorstein og ikke akkurat var noen atlet – svarer elskerinnen lattermildt: «Sammen med meg var han ved godt helbred! Jo, Albert var nettopp en meget sensuell mann. Han var en stor forfører. Vi var svært fysiske sammen, gikk lange turer, danset; han elsket å være ute i det fri og bevege seg.»
Triztán Vindtorn (1942–2009) kalles ikke bare «Norges eneste surrealist»; han var også den første her til lands som leste dikt akkompagnert av rytmiske klask på ei halvnaken kvinnerumpe. (Klaskeren var perkusjonist Finn Sletten; den klaskede en 22-årig stripperske fra Bodø by – derav den legendariske Dagblad-overskriften «Spilte på g-streng»). Vel, hvordan overgå Vindtorn? Stig Sæterbakken visste råd. Under Kapittel 09 i Stavanger kastet han skjorta og lot seg klaske – med pisk – av en innleid burleskdanserinne. Videodokumentasjonen er antagelig NSFW (med mindre du sitter i styret til Norsk Litteraturfestival).
Imponerende fleksing med brystmusklene, Stig. Men hva sa vi om Laphroaig?
Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av F°42, Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det,sist onsdag. En cut-up-versjon kan sees her. Det fins flere helsetninger i tekstversjonen, men den er antagelig en god del kjedeligere.
Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen
Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.
Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.
I søndagens The Guardian — som egentlig heter The Observer — får kunstentusiasten Charles Saatchi spørsmålet om hvem han tror som kommer til å bli fortsatt omtalt i kunstbøkene hundre år fram i tid. Saatchi svarer:
— General art books dated 2105 will be as brutal about editing the late 20th century as they are about almost all other centuries. Every artist other than Jackson Pollock, Andy Warhol, Donald Judd and Damien Hirst will be a footnote.
Som kanskje er ganske deprimerende, men antagelig spot on. Og det samme kan helt sikkert sies om bøker om for eksempel norsk litteratur i dag datert 2105. Fire får plass og resten fotnoter. Hvem er dine fire?
I Fernando Pessoas myteomspunne koffert fins også, etter sigende, en omfattende samling brev utvekslet med den britiske okkultisten, poeten, fjellklatreren og spionen Aleister Crowley (1875–1947). Sistnevnte gjestet Lisboa i 1930, og de to vennene lot seg avbilde mens de spilte sjakk på et lokalt etablissement. Under oppholdet fikk Crowley det for seg at han skulle feike selvmord, antakelig for å slippe unna en avvist elskerinne: Han etterlot sigarettetuiet sitt og et håndskrevet selvmordsbrev på en klippe nær feriebyen Cascais, og dukket først opp i Berlin noen uker seinere. Pessoa lot seg inspirere til å skrive en roman basert på tildragelsen, titulert Boca do Inferno, som riktignok aldri ble fullført.
Hva slags forhold hadde Crowley og Pessoa? Og hvem vant sjakkpartiet? Svar får du på Tronsmo klokka 17.00 i ettermiddag. Gjendikter Øystein Vidnes tegner og forklarer. Vel møtt!
And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market —
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That’s it: no one;
imitators and descendants aren’t the same.
a) Jeg syns Gregory Corso og Allen Ginsberg er de beste poetene i Amerika.
b) Hadde jeg vært like stor som Thomas Wolfe, Jay Laughlin eller Charles Olson så skulle jeg løpt rundt i byen og banka opp alle kritikerne jeg kom over.
c) Cannastra og Lucien er alt for masochistiske.
d) Gregory, du har rett, skjønnheten er treig.
e) Hvis Jomfru Maria er alle tings mor og Gud er alle ting, hvorfor savne himmelen?
Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.
Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av 
I søndagens The Guardian — som egentlig heter The Observer — får kunstentusiasten Charles Saatchi spørsmålet om hvem han tror som kommer til å bli fortsatt omtalt i kunstbøkene hundre år fram i tid. Saatchi svarer:
