I anledning syvårsdagen for Robert Creeleys bortgang husker vi i dag det syvende diktet fra suiten Seven poems fra 1967.

VII. Boat

Rock me, boat.
Open, open.

Hold me,
little cupped hand.

Let me come in,
come on

board you, sail
off, sail off . . .

I dag er det 120 år siden fantastiske Walt Whitman forlot oss. Vi spør Whitmanbiograf David S. Reynolds, forfatter av Walt Whitman’s America, om han tror vi leser onkel Walt om nye 120 år.

DSR: Folk som verdesetter poesi, gitt at de ennå fins om 120 år, kommer definitivt til å lese Whitman.

NØH: Sånn jeg forstår det var Whitman en deist, men betyr det at han trodde på en Gud som alle guder eller alle guder som alle guder. Og mon tro om ikke deisme kunne vært veien å gå i en moderne verden truet og terrorisert av religiøse stridigheter?
DSR: Faren til Whitman var en deist, en som tror at Gud skapte universet men så trakk seg tilbake og lot det styre seg selv etter visse vitenskapelige lover. Deisme verdsetter alle religioner likt, da de alle er skapt av mennesker ut av frykten for det ukjente. Whitman hadde verken livsfilosofi eller religion. Han skrev at hans tro var den største av dem alle, i den forstand at han anså livet for å være et konstant mirakel, og den minste av dem alle, i den forstand at han ikke omfavnet en spesifikk doktrine eller en spesifikk allmen kirke.

Les mer » 

Har du lurt på hvordan Emma Bovary ser ut? Eller Rochester i Jane Eyre? Eller den fryktinngytende dommer Holden i Cormac McCarthys Blodmeridianen? Med mindre du er tilfreds med dine egne fantasibilder, eller bare stoler blindt på Hollywoods castingagenter: Sjekk ut tumblr-prosjektet The Composites, hvor kjente romanfigurer blir portrettert ved hjelp av profesjonell fantomtegning-software. De tilgrunnliggende «vitneobservasjoner» stammer fra litteraturen selv.

Om Daisy Buchanan heter det f.eks., i Fitzgeralds The Great Gatsby, at «… her face was sad and lovely with bright things in it, bright eyes and a bright passionate mouth». Dytt disse og beslektede opplysninger inn i programmet Faces ID, og du får bildet ovenfor – av en ung Frances McDormand! (Om ikke annet kan vi fastslå at Mia Farrow ble feilcastet til rollen som Daisy i 1974-filmatiseringen.)

Mannen bak tumblr-prosjektet, Brian Joseph Davis (som, malapropos, også er representert i konseptualismeantologien Against Expression), sier til The Atlantic at de fleste romaner rommer svært ufullstendige opplysninger om protagonistens øre- og neseparti. Og at karakterbeskrivelser generelt er en hendøende litterær øvelse: «Description is something that was, I think, a part of literature that was jettisoned with modernism.» Davis’ utvalg vil derfor, med en viss nødvendighet, bestå av relativt få romanfjes fra vårt eget århundre.

I år er det hundre år siden en 37 år gammel Thomas Mann ga ut Døden i Venezia – og i så jubilerende henseende er det kanskje betimelig å huske måten den tyske mesteren forholdt seg til tida: som noe ubrutt og helt, ikke stykkevis og delt: Det er bare vi mennesker, sa Mann, som markerer tidas gang med fyrverkeri og andre salutter. Mann sa også at en forfatter er en som har vanskeligere for å skrive enn mennesker for øvrig. Kanskje fordi forfattere skriver så mye om tid?

Fredrik Wandrup påpeker i dagens Dagbla’ at det i det siste «er kommet ut påfallende mange oversettelser til norsk av forfattere med tilknytning til det franske forfatterbevegelsen Oulipo», og lister i den forbindelse opp to Flamme-utgivelser: Édouard Levés Selvportrett og Harry Mathews’ Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike. Faktisk kunne han også ha nevnt en tredje, nemlig Malerkunst i Dora, forfattet av Oulipo-gründer François Le Lionnais.

Wandrup er ellers innom Jacques Roubauds diktsamling Noe svart (Oktober),  Jean Echenoz’ Løpe (Aschehoug) og Georges Perecs Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg (Gyldendal). Det er altså ikke helt borti natta å snakke om en «boom». Og oppsvinget er sannelig på tide: Av Oulipo-kretsens sentrale skikkelser er det kun Perec som i noen grad er «bredt presentert» på norsk, riktignok på tre forskjellige forlag – Samlaget var først ute med Ragnar Hovlands oversettelse av W, eller barndomsminnet (1984), før Gyldendal kastet seg over Livet bruksanvisning (1996) og Tingene (1999). Seinere har lille Minuskel forlag oversatt de løse prosastykkene Vinterreisen og En privatsamling (2007).

Av Raymond Queneau – som grunnla Oulipo sammen med nevnte Le Lionnais – fins derimot bare Stiløvingar (1996) og Zazie på metroen (2004) i norsk språkdrakt, hvorimot svenskene kan meske seg med mer sentrale verk som Blå blomster og Pierrot, min venn i sprudlende oversettelser fra Bakhåll förlag. Harry Mathews var inntil nylig bare funnet én oversettelse verdig: Masturbasjonsleksikonet Enkle gleder utkom samme år som Stiløvingar i Mari Lending og Kristin Gjesdals sjarmerende bokrekke «Litterær palimpsest» (1996–2000), og kan for tida leses gratis – sågar av oss med inndratt lånekort – på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Skal man respektere kunsten? Og kunstneren? Er det noen sak å skrive en roman? Virginia Woolf sier JA: «Perhaps the quickest way to understand the elements of what a novelist is doing is not to read, but to write; to make your own experiment with the dangers and difficulties of words. Recall, then, some event that has left a distinct impression on you – how at the corner of the street, perhaps, you passed two people talking. A tree shook; an electric light danced; the tone of the talk was comic, but also tragic; a whole vision, an entire conception, seemed contained in that moment … But when you attempt to reconstruct it in words, you will find that it breaks into a thousand conflicting impressions. Some must be subdued; others emphasised; in the process you will lose, probably, all grasp upon the emotion itself. Then turn from your blurred and littered pages to the opening pages of some great novelist – Defoe, Jane Austen, Hardy. Now you will be better able to appreciate their mastery.» Si JA du også.

Du. Visste du at Virginia Woolf var festens midtpunkt? Når hun var på fest, altså, så var hun det. Hun var den magiske ingrediensen. Personen man ville snakke med, henge rund, høre på. Fordi? Hun var morsom, skarp, optimistisk og nysgjerrig. Hun var ikke bare gråvær og selvmord. Sånn skrev Michael Cunningham i Guardian i helga og det var sikkert mange som visste det fra før, men kanskje noen som ikke. Og er det ikke et fint bilde? Perfekt, nesten. Virginia Woolf på fest, hun ler og får alle andre til å le: «Virginia Woolf was great fun at parties. I want to tell you that up front, because Woolf, who died 70 years ago this year, is so often portrayed as the Dark Lady of English letters, all glowery and sad, looking balefully on from a crepuscular corner of literary history with a stone lodged in her pocket … She was the person one most hoped would come to the party; the one who could speak amusingly on just about any subject; the one who glittered and charmed; who was interested in what other people had to say (though not, I admit, always encouraging about their opinions); who loved the idea of the future and all the wonders it might bring.» Nydelig.

«Konseptualismen bryr seg ikke om rent modernistiske øvelser i vellyd, metaforikk og plottkomposisjon,» skriver Lev Rubinstein, forfatter av boksingelen Snart, kanskje, i sitt etterord til dette Ugly Duckling-utvalget. «Den anser alle mer eller mindre substansielle oppfinnelser (eller pseudo-oppfinnelser) i samtidskunsten for å være objekter for refleksjonen, akkurat som de klassiske formene og sjangrene. Alt er like nytt, og alt er like gammelt.»

Paradokset er at Rubinstein allerede figurerer i atskillige litteratur- og kunsthistoriske oversiktsverk, og da nettopp i rollen som litterær «innovatør» – mer presist som mannen som tidlig på 1970-tallet oppfant «kartotekkort-diktet» (en ære han riktignok må dele med den amerikanske language-poeten Robert Grenier: sistnevntes Sentences består av 500 dikt på «index cards», inntastet – visstnok helt uavhengig av Rubinstein – mellom 1972 og -77). Men vi forstår forfatterens poeng: Konseptualismen flytter fokus fra tekst til kontekst. Kunstnerintensjonen – som nykritikken forbyr oss å undersøke – blir plutselig relevant igjen. Konseptualisten leverer ikke utkast til nye stilprinsipper; han distribuerer kunstpåstander. «Det er en misforståelse at teksten i seg selv kan være avantgardistisk eller ikke-avantgardistisk,» utdyper Rubinstein (og setter for anledningen likhetstegn mellom konseptualisme og avantgardisme): F.eks. er det fullt mulig å se for seg konseptuelle sonetter, aleksandrinere og haikudikt.

Les mer » 

Vi kjenner alle sagastilen: kort, knapp, fyndig – nøkternt refererende også i rekapitulasjonen av drap og kvestelser. Det gamle testamentet er ikke mindre hardkokt. I gjengivelsen av Moses’ krig mot midjanittene, hvor hærføreren ikke akkurat respekterer Genève-konvensjonene (Moses: «Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn»), er selve slaget unnagjort på et par setninger. Deretter beskrives fordelingen av krigsbyttet i sju samfulle avsnitt.

Humanitært utenomsnakk er det heller ikke mye av i Vladimir Sorokins Roman fra 1994. Boka legger i vei som en klassisk russisk pageturner, men stilkonvensjoner står for fall når hovedpersonen – kalt Roman – tar til å myrde sine bryllupsgjester én etter én, pr. øks. Da kan et avsnitt for eksempel se slik ut (oversettelse ved Hege Susanne Bergan):

Roman gikk bort til peisen. Ytterst på peisen lå Pjotr Gorokhov. Roman tok ham i armen og trakk i ham. Pjotr Gorokhov falt ned fra peisen. Roman slo ham i hodet med øksen. Pjotr Gorokhov beveget seg ikke. Roman dro Ivan Gorokhov i armen. Ivan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. Ivan Gorokhov sluttet å gråte. Roman dro Stepan Gorokhov i armen. Stepan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen.

Les mer » 

I dag er det 115 år siden André Breton ble født. Breton forfattet, blant mange andre ting, både det første (1924) og det andre (1930) surrealistiske manifestet. Ei litterær retning som mente at de beste forutsetninger for å skape sann kunst lå i underbevisste og instinktive opplevelser: «de vitale og skapende impulser». Drømmeverden, om du vil. Og det transcendente. Og det kanskje rusa. Breton skriver: «Samfunnet bør rette seg etter menneskene. Moralen bør rette seg etter driftene. Kunsten bør innrette seg etter den uhemmede inspirasjon.» Det er notert, André, spis litt kake nå.