Lasse W. Fosshaug romandebuterte torsdag forrige uke med boka Over brua. En roman vi har valgt å beskrive som «ei fortelling om den gang fremmedfolk inntok den norske landsbygda i små russiske biler, om å elske noen sånn passe, om svart arbeid, tjuveri og annen faenskap.» Slippfesten ble holdt på No. 19 i Møllergata, det var familie og venner tilstede, og forfatteren leste fra den ferske boka si stående oppå en stol midt i rommet, Thomas J. R. Marthinsen leste fra noe nytt han jobber med stående oppå en stol midt i rommet etterpå, og Pia Malene Berge leste fra Axel Jensens Joakim med bakkekontakten i behold til slutt.

Vi har tatt en prat med den ferske romanforfatteren helga derpå:

FF: Hvordan føles det noen dager etter slippfesten?
LWF: Det føles helt fantastisk! Jeg opplevde voldsom lettelse på fredag, så tross litt fyllesyke var det en svært lykkelig dag.

Les mer » 

Tidligere i vår debuterte Kjersti Wøien Håland med diktsamlinga Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti som åpner med de absolutt avvæpnende linjene: «kom inn/ Kjersti bur her». Men til de som ennå ikke har turt å bli med forfatteren inn, eller banka på døra hennes i det hele tatt (som betyr: les boka, som ikke betyr: stalk Kjersti), her er hun i en like avvæpnende prat om lesing og skriving, drømmejobben og Høyanger. Om debutboka hennes kan du lese litt mer her.

FF: Husker du det første du skrev?
KWH: Da eg var åtte skreiv eg eit slags dikt som foreldra mine tok vare på. Her er det, og åtte år gamle Kjersti kunne ikkje skrive rakett, så eg gjengir den originale skrivefeilen:

Når du er sint
eg flyg gjennom torden og lyn
som ein raket

FF: Nydelig. Og det første du leste?
KWH: Eg og søstera mi blei lest mykje for da vi var barn. Det sterkaste minnet var da foreldra mine brukte ein haust på å lese Ringenes Herre til oss. Dei lagde melodi til sangane og stemmer til karakterane. Det første eg las sjølv var vel noe sånt som Knut har en pinne, Knut mister pinnen osb.

Les mer » 

For noen uker siden sto jeg i bokhandel i Oslo og stirra litt tomt på nyhetshylla. Jeg skulle ikke kjøpe noe, bare gå litt fri fra hverdagslivet der ute mellom alle bøkene her inne. Da så jeg noe. Den nye boka til David Shields, med den fengslende tittelen: «How literature saved my life» (HLSML). Og jeg tenkte: ja. Og jeg visste: den må jeg ha. Og sånn ble det. Boka ble min, og jeg ble bokas. Og så ble jeg enda mer ambisiøs og tenkte: jeg må få tak i forfatteren. Jeg må spørre ham om et og annet. Og jeg må, ikke minst, si at jeg også har det sånn. At livet mitt trenger å reddes. Kanskje av litteraturen, kanskje noe annet. Men jeg begynte på et litt annet sted. Livet er jo, som kjent, stort sett bare flørt og vorspiel. Men redninga kommer i de siste spørsmåla. Vent og se.

NØH: I hver eneste sit-kom skjer det at en av hovedpersonen får midtlivskrisa si og bestemmer seg for å forandre livet sitt til det bedre. Mindre overflate, mer autentisitet. Og han eller hun ender alltid opp med å prøve seg som forfatter. En knapp halvtime senere har de selvsagt ombestemt seg igjen, men hvorfor tror du populærkulturen alltid forbinder det meningsfulle liv med det skrivende?
DS: Du overdriver nok når du sier at det skjer i alle sit-koms, men jeg er enig i at det er en utholdende trope i (særlige amerikanske?) TV-serier og amerikanske filmer. Vi lever i en verden full av skjermer, fra kinolerretet til TV-skjermen til dataskjermen til mobilen. Skrivelivet er assosiert med det bevisste og gjennomtenkte livet. Forfatteren er den siste personen på planeten som fortsatt tenker grundig gjennom sin egen eksistens – så sier myten.

Les mer » 

NS: Gratulerer med praksisplassen, dette er stas!
NS: Takk, jeg er veldig fornøyd. Og spent!
NS: Hvem er jeg, hva bringer meg hit?
NS: Jeg er Naja, en 25 år gammel danske av Skagen, Kunstnernes by.  Jeg interesserer meg for skriving og lesing, mennesker, livet, meningen med det og lignende ting.  
NS: Det må være det som bringer meg hit i dag. Kombinert med at jeg har praksisperiode på Westerdals nå. 
NS: Er ikke det en reklameskole?
NS: Nja, tjo … det var i alle fall. Jeg går tekst-linja og jo, de fleste i klassen er utplassert på reklamebyråer. Men vi har kunstorientert skriving også. Jeg liker det best.
NS: Derfor ville jeg på forlag (?)
NS: Ja! Og fordi jeg syns forlagsverden er mystisk = SPENNENDE!

Les mer » 

Hva var det Nick Hornby skrev i High Fidelity? «It’s not what you like but what you are like that’s important.» Noe sånt? Om viktigheten av populærkulturell likhet, heller enn psykoanalytisk nysgjerrighet  i møte med det andre mennesket (hvis du vil at det andre skal like deg, mind). Det er derfor vi spiller Hvem er du–leken hele tida. Og Hvor liker du deg best. Vi tar en kjapp runde med (veldig) snart bokaktuelle Linn Strømsborg, som slipper sin andre roman Furuset om to dager på Internasjonalen (torsdag 3/1, døra åpner 19:00, hjertelig velkommen!).

FF: Zooey Deschanel eller Kate Hudson i Almost famous?
LS: Jeg skulle ønske jeg var Zooey, fordi hun gir bort skivene sine til lillebroren sin og er den kuleste storesøstra (bortsett fra at hun er litt fraværende), men på grunn av dette sitatet og min enorme evne til å være fan, så må det bli Kate: We are not Groupies. We are here because of the music, we inspire the music.

FF: Harriet eller Jordan i Studio 60?
LS: Men … jeg skjønner ikke … spør du meg hvem jeg er eller hvem som er kulest? For Jordan er kulest, men jeg er nok Harriet. Jordan er den tøffe dama som er nysgjerrig og litt frekk, beinhard og mjuk som soft-is på samme tid, og Harriet er akkurat som meg – mjuk som soft-is både inni og utenpå, men det er det som er styrken hennes. Også er hun morsom. Dolphin girl, jeez.

Les mer » 

«Vi vil ikke rydde», heter et av diktene i Victoria Durnaks nye diktsamling Natt på museet, og fortsetter: seriøst. Ganske lett å lære seg, i fall noen skulle finne på å spørre om du kan dikt utenat. Men ikke like lett å bli klok på, kanskje. Skal det være morsomt? Skal det være bare morsomt? Hvordan kan det være noe annet enn bare morsomt? Er ikke «seriøst» et ord som tilhører tenåringsdiksjonen, heller enn poesien? Jo. Og nei. Men jo. Og nei. For poesien må aldri slutte å lære seg nye ord. Og nye steder. Og VD (og NPM) er opptatt av akkurat det.

NØH: Diktet har som regel ingen plass i et museum, da det gjerne heller tilhører puben, kafeen, båten, bilen og/eller gatehjørnet, så hvorfor sprenge seg inn dit?
VD: Museum høres ikke hundre prosent positivt ut. Tenker inngangsbillett, at man må henge fra seg jakka og ikke ta med vann inn selv om det tar timer å se alt. Men museet inneholder også objekter som prøver å formulere noe presist om seg selv eller verden. Her er jo diktet ganske nærliggende. Det kan være konsentrert, bevisst på hva det vil gjøre/si, samtidig virke spontant. Er ikke dikt som skulpturer? Satt sammen av forskjellig materiale? Kan ikke de også oppleves som installasjoner?

NØH: Hva skjer med diktet på museum?
VD: Håper ikke det mister humøret på grunn av lyssettingen, og at det får spise matpakka si i kafeteriaen. Iblant er skillet mellom museum og galleri uklart. Bygg kan hete MoMA – Museum of Modern Art (som i New York og San Francisco) eller GoMA – Gallery of Modern Art (som i Glasgow og Queensland). Mye kan uansett gå galt. Ting kan bli støvete uten at man vet hvordan de bør rengjøres. Man kan måtte se på avstand, hindret av tau eller en stålsnor. Tror ikke det gjelder diktet på museet generelt, men en avgrensing har vært relevant for meg. Natt på museet forsøker å snakke om relasjoner som er skapt i en kunst-setting uten at det trenger å handle om spesifikke personer. Det er et spørsmål om metode og interesse, eventuelt etikk.

Les mer » 

Sist fredag premierte Margreth Olins nye film De andre på norske kinoer. En dokumentar som følger både en individuell (irakeren Goli) og et kollektiv av mindreårige asylsøkere på norske mottak (Salhus og Dale). Olin er opptatt av hvordan rettstaten behandler mindreårige på flukt og særlig praksisen med å «stue dem bort» inntil de er gamle nok til å bli sendt hjem. På 18årsdagen blir det så bløtkake og endelig avslag. Gratulerer!

FF: Hvor kom ideen fra?
MO: Jeg besøkte et mottak for EMA i 2001. Det gjorde inntrykk å møte ungdommer som hadde sett sine egne bli drept, som satt på avsidesliggnede mottak uten at noen avhjelpte dem med traumeerfaringene, uten at de hadde et omsorgstilbud. De satt bare og ventet på «positivt» eller «negativt». Jeg har fulgt denne gruppen siden da. I 2009 innførte regjeringen innstramminstiltak for å begrense innvandringen av det den kaller «grunnløse» asylsøkere til norske grenser. Et av disse tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. Da bestemte jeg meg til å gå i den andre enden av der politiske vedtak besluttes og se på den menneskelige omkostningen av denne politikken. Det jeg fant var værre enn jeg fryktet.

Les mer » 

«Du har lagt på deg åtte kilo siden vi møttes, sikkert fordi du drikker sykt mye øl og bare løper når du skal nå T-banen eller noen løper etter deg,» heter det i Cecilie Aurstads debutroman Bare ukedager, om den litt/veldig/komplett håpløse gutten i gutt-jente-forholdet som boka sirkler rundt. En beskrivelse som blir morsom på flere plan fordi det som regel er jenta som løper etter nevnte gutt med stadig voksende vom. Fra kafeer og restauranter, til Deli de Luca og legevakta. Et såkalt ranglepar som venter på at støvet skal legge seg (jenta, i alle fall) og livet bli litt mer rutine, litt mer timeplanlagt, litt mer voksent.

FF: Tror du mange jenter har vært – og er – i forhold som ligner på det jenta i boka er i? Og bør de i så fall komme seg ut så fort som mulig?
CA: Jeg tror ikke nødvendigvis det er så innmari mange som har tatt forholdet like langt som det forholdet jeg jeg skildrer i boka, jeg håper de fleste oppegående jenter hadde takket for seg etter tre turer på legevakta. Men det er jo litt sånn det er, å møte noen og bli forelska, du har jo ingen garanti for hvor eller i hva det ender. Er du forelska nok, finner du deg i mye. Å være hypp på noen som ikke er like hypp tilbake, er jo en skikkelig gulrot for å gå psykopatisk opp i det. Det du ikke får, blir du ekstra gira på og så videre. I min vennegjeng hadde vi en stund en teori, med veldig lite empirisk hold i vel å merke, om at slike forhold var veldig mye vanligere i for eksempel Oslo og Bergen, hvor mange studerer samfunns- og historierelaterte fag eller går på kreative skoler, fremfor i Trondheim, hvor det er mye ingeniører og smartinger. Det er noe med litt diffuse studiemiljø og hele den ustabil kunstnertype/uavklart relasjon/natt til søndag/evig kjærlighetssorg-greia. Jeg tror ikke nødvendigvis det er så innmari farlig, men det er veldig idiotisk å si at alt er greit, om det virkelig ikke er greit. Har du det mest dritt, kom deg ut.

Les mer » 

Inger Bråtveit er aktuell med si fyrste barnebok, Kven er snillast av far og mor?, illustrert av Thomas Nordby (lansering i kveld på Kampen Bistro!). Teikningane er oppsiktsvekkande nok, men det mest iaugefallande ved boka er trass alt tittelen, som stiller eit spørsmål både foreldre, skule og barnepedagogar tassar rundt i store sirklar. Vi slo av ein prat med forfattaren om just boktittelen og kva ho eigentlig vil seia oss.

FF: Er det riktig å seia at boka handlar om moderne kjønnsrolle- og tidsklemme-problematikk?
IB: Merkjelappord som både «tidsklemma» og «kjønnsroller» kan vera både fordummande, utdaterte og upresise, og det direkte spørsmålet boka stiller, går det jo heller ikkje an å svara på. I alle fall ikkje utan å seia noko gale. Men så er det jo slik òg, at det ikkje er alle ting i livet som har to strekar under svaret. Heldigvis. Å vera far eller mor er eit langt løp, med fleire etappar, og kva det eigentleg vil seia å vera «snill» er ikkje alltid eit anten-eller-spørsmål.

Les mer » 

Pål Angelskår kan mer enn å skrive bøker, viser det seg. Han er låtskriver også. Og i forrige uke slapp han sin første soloplate etter Minor Majority. Follow me, heter den, og er godt selskap. Kom så følger vi PA gjennom de elleve låtene. Sånn cirka.

NØH: Vi tar tittelen først. Follow me, altså. Hvor er det du vil lede oss?
PA: Follow me handler om ta sjansen på en fyr som egentlig fremstår som et litt dårlig kort. Sangen er en slags hyllest til de som blir med likevel.
NØH: Springsteen sang Cover me i sin tid, du er villig til å ta mer ansvar enn The Boss?
PA: Nei, egentlig ikke, men jeg er nok nødt til å rope litt høyere for å bli hørt.

NØH: Men så heter det «I’ll build a bridge beneath your feet/ and I’ll follow you…» i neste spor («This season knows your name»), hvem følger hvem her?
PA: Jeg tenker at de går hånd i hånd. De er i hvert fall på vei hjem. Det er jo heldigvis sånn her i livet at man bytter litt på å være den sterke. Noen dager er du helten til kjæresten din, andre dager er du bare en stein i skoa hennes. Så lenge man bytter litt på å ta det ansvaret som ligger i å være to, så tåler man fint å være begge deler.

Les mer »