Flammes faste design-gjeng Yokoland er alltid parat til å lage nye bøker, trykksaker og andre smukke saker. I tillegg har de nettopp vært i Kina. De reiser stadig til Kina, virker det som. Hva gjør de der? Vi spør Martin Lundell i Yokoland om saken.

IET:Dere har nettopp vært i Kina igjen? Hva gjorde dere der?
ML: Vi var først på designweek i Beijing og så dro vi videre til Shenyang for å undervise en designklasse. 

IET: Jeg ser på Kina-bloggen deres at dere har laget en stor by av papir sammen med studentene. Hva slags prosjekt var det?
ML: Espen Friberg og jeg arrangerte en workshop der vi oppfordret elevene ved desingskolen til bygge sine barndomshjem i papir og og deretter sette husene sammen med de andre til en by. I Kina rives hus hele tiden, og hvert år bygges det opp en ny by på størrelse med Huston. Det overrasket oss at mange ikke ville bygge sine egne gamle hus, som de syntes var stygge og kjedelige, og derfor heller lagde moderne drømmehus. Byen ble en blanding av nytt, gammelt og en fantasi om fremtiden, noe som på mange måter er representativt for byene i Kina slik de ser ut i dag. På grunn av Kinas veldig lange historie, ser mange ikke på 50-100 år gamle bygninger som gamle og verneverdige.

Les mer » 

I spalten «Litterært soundtrack» spør vi forfattere om hva de lyttet til under arbeidet med sin nyeste bok. Denne gangen spør vi en kunstner om musikken til arbeidet med siste verk. Marthe Ramm Fortun har reist Norge på langs i det siste, fra Høstustillingen i Oslo til galleriet Kurant i Tromsø. Musikken var med på veien. Hun er heller ikke fremmed for historiene bak platene. 

SHH: Hei Marthe, hva lyttet du til under arbeidet med høstens performance Baronessen?
MRF: Jeg jobbet til Vashti Bunyans plate Just Another Diamond Day (1970). Den har en særegen stemning, og er både introvert og oppløftende. Jeg er like opptatt av historien bak plata; Vashti ble oppdaget i 1965 av Rolling Stones’ guru Andrew Loog Oldham. I tidens ånd ble hun beskrevet som en ny Marianne Faithful, og satt til å spille coverlåter av Jagger/Richards. Men Vashti var ingen muse, hun skrev sine egne sanger. Med eksentrisk og tilspisset musikkstil var hun ikke særlig salgbar. Det hjalp heller ikke at hun bosatte seg i buskene utenfor Ravensbourgh College of Art før hun reiste gjennom England med hest og kjerre for å bo i hippiekollektivet til Donavan på Isle of Sky.

Vashti forsvant helt til 2000-tallet, da Just Another Diamond Day ble nyutgitt og beskrevet som en av de viktigste britiske platene noensinne.  Den har en grunntone som er perfekt å jobbe til når man må døgne på atelieret og trenger å være et annet sted enn i den trøtte kroppen sin. Platen er helt klart europeisk. Her er motstand, potetpest, tåke, tristesse, barnerim, vårsol, heksebål, regnbuer og transcendens. Samtidig er den så sær at den fremstår som veldig moderne. Den uavhengigheten hun formidler i musikken sin minner meg om Baronesse Elsa Von Freytag Loringhoven  (1874-1927), som min performance  ved Høstutstillingen var inspirert av. Hun var en høyst original og uredd kunstner som laget fantastiske arbeider, men til forskjell fra Vashti fikk hun aldri oppleve en renessanse av kunstnerskapet sitt.

Les mer » 

Hvis du kommer gående oppover Grünerløkka, og svinger rundt et hjørne og forbi restauranten Mekong, da kommer du, som du kanskje vet, til Flamme forlag. Der sitter to redaktører og jobber jevnt og trutt. Blant bøker og trykksaker og plakater med Jack Kerouac og Scarlett Johansson. Men, stopp en hal (som det heter til sjøs). Er det ikke to damer som sitter der? Hvor er det blitt av Wold og Haagensen? Hvis du lister deg forbi utstillingsvinduet, der det står en lysende gås og en tralle med sommersalg, og legger øret inntil tredøra, kan du høre hvordan praten går der inne. Mellom Ida Eline Tangen og Susanne Hedemann Hiorth.

SHH: Hei Ida, hva gjør du på pulten til forlagssjef-Nils?
IET: Siden Nils ikke er her om dagen, har jeg stjålet stolen hans for et par-tre uker. Akkurat nå spiser jeg lunsj og leser en gigantisk bok Nils fikk i posten av Karl Ove Knausgårds nye forlag. Hvem er du, egentlig?

Les mer » 

I kveld blir det slippfest på Holodeck for tekstheftet Jeg kjenner det på kragebeinet om jeg har gått ned i vekt av Mari Tveita Stagrim og Victoria Kielland. Vi har tatt en liten prat med dem. 

FF: Dere har gitt ut tekstheftene Jeg har et intimitetsproblem, Alt som ikke dreper meg gjør meg bare svakere og Brystets bygning. Dette er deres fjerde utgivelse i det som begynner å se ut som en serie?
VK: Det er planlagt fem hefter. Men vi må se litt på det, når det gjelder finansiering og slikt. Jeg tror uansett vi må finne på noe nytt når serien er ferdig. Kanskje gjøre noe som ikke er så kroppsfiksert? Jeg vet ikke. Så lenge Mari vil fortsette, er jeg alltid med.

FF: Heftene har kommet ut på forlaget A.K.R.O.N.Y.M. Kan dere fortelle litt om forlaget og hvem det består av?
VK: Målet med A.K.R.O.N.Y.M. er å kunne presentere tekst utenfor litteraturdistribusjonens vante kanaler og skape et sammenhengende verk av utgivelser. Forlaget er et selvstendig, non-profit samarbeid, og opptrer som en paraplybetegnelse for et skrivende kollektiv som samler seg under tittelen A.K.R.O.N.Y.M.

Les mer » 

I 1993 tok Jon Venables og Robert Thompson – to gutungar frå Liverpool – livet av ein tredje Liverpoolgut, James Bulger. Og det er så klart ikkje poeten ein ropar på først når sånt skjer. Men så, etter knappe 20 år, dukkar ein ung poet opp allikevel, og skriv dikt om det grufulle. Poeten heiter Olav Gisle Øvrebø og boka, debutboka, Barn som leikar. «Vi har godt av å stille oss ovanfor det intenst urovekkande,» skal han si om litt, og har vi det? Kva gjer du når urovekkande ting skjer? Kva for ein sommar har du hatt, til dømes? Slepp du poesien til? Har poeten ei rolle å spille?

FF: Korleis endte du eigentleg opp med å skrive dikt om eit snart 2o år gamalt barnedrap i Liverpool?
OGØ: Det var nok fordi eg over ein lengre periode hadde skrive meir personlege tekstar om ting eg tenkte på. Men så kom ikkje dette nokon veg, det vart ikkje særleg vellukka. Og så kom eg over ein kort omtale av denne saka med eit bilete av ein av dei skuldige, det står det forresten om i eit av dikta. Det talte til meg med ein gong, eg kjende at det var noko viktig som måtte formidlast. Og så fekk eg på ein måte uttrykt noko av meg sjølv gjennom å skrive om desse personane då. Det er noko med å stille seg ovanfor intenst urovekkande ting som fascinerer og som eg trur ein har godt av. Det blir kanskje litt sånn som i uttrykket «grip dagen, hugs at du skal døy.»

Les mer » 

Ingen bokhøst uten Thorsendikt. Og nå er endelig TT’s tredje samling klar: Lensmann fra ni til fem avslutter debuttrilogien til Lillehamringen og har i tillegg fått det myteomspunne katalognummeret 99. Et tall som fortjener en samtale.

NØH: Og vi begynner med «Johnny 99», udødeliggjort av så vel The Boss som The Cash, hva ville vår mann lensmannen vår gjort med ham om J99 sto og vifta med en gønner på Tullinløkka?
TT: Sniki seg innpå han og smekka jerna på plass. Med mindre det er broren hans, da hadde han kanskje kikka en annen vei eller prøvd å prate han til fornuft, lensmannen kan i trengte situasjoner være big på preiking.

NØH: De fleste vet hvorfor Dylan tok til Highway 61, men ikke like mange vet hvorfor Lowell Fulson tok til Highway 99, som var fordi krigen og penga tok slutt, ikke annet å gjøre enn å ta til veien, og… rimer det med lensmannens livssyn? Er det bare å stikke når slaget er over og penga brukt opp?
TT: Jeg tror han prøver å holde ut, men når det brister så er det det ikke Norge av hans hånd, men hans tro på folk og mørket overtar. Da setter han seg i bilen og det er neppe noe godt som venter i enden av den kjøreturen. Joe Henry sang det og Frank Roberts hørte det: Sometimes you would never guess/ Who’s all talk and who just might/ Find a way or lose themselves/ On the king’s highway tonight.

Les mer » 

Hva er det vi kaller Roma, igjen? Den evige byen? Den fortidige? Og etymologisk, har ikke navnet noe med styrke og ulver å gjøre? Høres uansett passe skummelt ut. Journalist og forfatter Simen Ekern ga nettopp ut ei bok om metropolen (Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv) hvor han forsøker å skifte stedets tempus, få byen i presens igjen, fortelle den ut av alt som har skjedd og inn i noe som kanskje skal: eller: forskjellen på La Dolce Vita på film og det søte liv i virkeligheten. Kanskje vil han, aklkurat som Fellini, feste en liten gul lapp til eksistensene våre: husk at livet også skal være morsomt? Vi ba i alle fall forfatteren om en kvalifisert guide til Romas gater, parker og kultur: for oss som ennå ikke har vært der og for dem som snart skal dit igjen.

FF: Skal vi begynne med topp tre gater?
SE: Hm, topp tre gater: Vicolo della Pace. Her ligger Bar della pace, hvor du kan spotte italienske kjendiser du ikke kjenner (de kjenner seg selv, så du kjenner dem igjen), et strålende sted for seine drinker. Til å ligge så nær piazza Navona, er det en overraskende stille gate, som navnet tilsier. Og i enden av gata ligger Chiostro del Bramante, et gammelt kloster som nå har kunstutstillinger, ofte nyere saker, og en kjølig klostergård hvor de serverer mat og drikke. Via del Gazometro, eller en av de andre veiene rundt «Gassometeret», rett ved Via Ostiense. Den enorme konstruksjonen ser ut som en ståltrådsylinder, en fiskeruse, gassometeret har blitt et slags postmoderne ikon i Romas skyline, og dukker alltid opp i filmer som viser baksiden av byen. En av de jeg intervjuet i «Roma – nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv» mener Gasometeret er vakrere enn Eiffeltårnet. Det ligger dessuten i nærheten av en del interessante barer og nattklubber, samt et supert sted å spise minipizzaer og søte bakervarer på vei hjem tidlig om morgenen. Via Monserrato. Rett inn fra Piazza Farnese, en litt mørk brosteinsgate, her finnes en klassiker av en kaffebar, et par gode restauranter, et sted med ost og vin. Og så var det her jeg bodde de første årene jeg ble kjent med Roma og med hun jeg er gift med.

Les mer » 

Det er ti år siden 11. september 2001. Ti år og én uke. Minst. Det gikk fort. Alle husker hvor de var. Selv satt jeg i en leilighet på 18.gate på Manhattan den tirsdagsmorgenen, og tenkte at jeg var på en øy. Broene var sperret, t-banesystemet nede, telefonlinjene stengt, jagerflyene kretset rundt. Og: World Trade Center var borte. Mye har skjedd i verden siden den gang. Forrige søndag ble det avholdt minnemarkering på Ground Zero, ved norske Snøhettas paviljong. På tide med en prat med en venninne i New York. Bhakti Shringarpure (33) er født i Bombay og holder til på Upper West Side på Manhattan. Siden 2001 har hun tatt en doktorgrad om litteratur fra områder som er preget av borgerkriger og europeisk kolonimakt. Ikke verst.

SHH: Hei Bhakti, hvordan var stemningen i byen sist søndag, under 10-årsmarkeringen for 11. september?
BS: New York var både stille og kaotisk forrige søndag. Folk virket lavmælte, samtidig som alskens politikere og kjendiser var på vei til minnemarkeringene, og diverse tv-team hadde stilt seg opp. Jeg ble faktisk litt stresset fordi foreldrene mine, som var på besøk, skulle fly hjem til India fra Newark den dagen. Faren min hadde merkelig nok bestemt seg for å ta med en bunke bøker om Taliban som lesestoff, og vi spøkte med at han ville bli stoppet. Mannen min Michael, som var med på å lage filmen United 93 (Paul Greengrass’ film om 11.september) kjørte bilen, og begynte å peke ut hotellene der flykaprerne hadde tatt inn nær flyplassen, og hvor deler av filmen ble spilt inn. Det var ganske trist og rart.

Les mer » 

Joachim Triers film Oslo, 31. august er i vinden. En film som vekker følelser, diskusjon, minner, gjenkjennelse og muligens også depresjon på vei ut av kinosalen. På tide med en prat med hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie. Han kjenner regissør Trier og manusforfatter Eskil Vogt godt etter to filminnspillinger sammen. Han er også turnuslege på Gjøvik for tiden, men tar seg tid til å svare på Flammes spørsmål mellom nattevaktene på hospitalet.

SHH: Hei Anders, gratulerer med den gode mottagelsen!  Hvordan var det for deg å se den ferdige filmen Oslo, 31. august? Var det noe som overrasket deg?
ADL: Det var en følelsesladet opplevelse å se filmen for første gang i Cannes. Jeg var glad for at filmen var blitt så intens, og at det virket som den rørte mange. Men jeg ble faktisk ikke så overrasket. Jeg kjenner jo Joachim og Eskil ganske godt etter hvert. 

SHH: Dette er en film som følger din rollefigur tett, og han er en mann som presses helt ut på kanten av stupet. Hvordan opplevde du innspillingen? Var den krevende, rent fysisk? (scener med våte klær og på sykkel ned Kirkeveien etc.)
ADL: Innspillingen var veldig krevende for meg, men jeg hadde prøvd å planlegge den godt, så kreftene skulle holde til siste dag. Det blir alltid kaldt på filminnspilling (også om sommeren!), så det må man regne med. Den store utfordringen på Oslo, 31. august var å holde mentalt fokus. Karakteren er i en dyp krise, og vi følger ham gjennom bare én dag. Jeg måtte være i denne stemningen i ca. 40 dager, og samtidig prøve å gi ham noen stemningsskifter i løpet av dagen, så han ikke skulle bli for tung. Samtidig vet jeg blant annet fra mitt yrke at også for dypt deprimerte mennesker går det opp og ned.

Les mer » 

Flamme treffer Anders Bortne på Tilt i samme hus som Rockefeller i Oslo sentrum. Han er en god, gammel venn og planen var, eller er, å spille litt shuffleboard og komme oss i presens i denne helvetes sommeren. Det er mørkt i rommet. Det er greit. Og siden de vi skal spille med og mot er litt forsinka, prater vi litt om Anders sin nye roman, Ismannen, som kom sist uke og som er en familieroman farlig nær frysepunktet (høhø!!, det handler om en isbader).

FF: Det har vært en fryktsom og fryktelig sommer, kompis, hvordan er det å gi ut roman i det umiddelbare kjølvannet av 22/7?
AB: Det er jo litt vrient, jeg innrømmer det, og jeg var usikker på forhånd. Jeg var i utgangspunktet usikker på hvor godt ei bok om isbading kunne treffe leserne, for å si det sånn, og den usikkerheten har bare blitt større etter alt som har skjedd. Jeg vet ikke om folk tenker at det de trenger nå er ei bok om isbading? (Anders ler)

Les mer »