Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London:

Kjære Flamme!

Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres.

Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er forbrukermakt.

I høst kunne man ta del i «Fairtrade-pausen». 20. oktober skulle man ta en pause, som kunne «nytes (min uthevning) hvor som helst; i en butikk, på en kafé, i et fly, på jobben, hjemme, på rådhusplassen eller andre steder. Så lenge et Fairtrade-merket produkt blir benyttet på en eller annen måte er pausen gyldig og med i konkurransen». Slagordet for kampanjen var «Utviklingen fortsetter i pausen».

I høst kunne man kjøpe en baconpølse – jeg tror det var en baconpølse, det kan ha vært en ostepølse eller en ost- og baconpølse – på Narvesen til 25 kroner. Av disse 25, skulle 10 gå til organisasjonen MOT, som jobber for å bevisstgjøre ungdom rundt valg av hvilke rusmidler de (ikke) bør innta.

I høst ble det avviklet et «heidundrande (sic) tv-show» kalt «Rødnesedagen». Slagordet til Rødnesedagen var «Gjør noe som fenger for penger». Her skulle man gi så det svei til Redd Barna. Gjennom november kunne man høre kjendiser på P4 gjøre morsomme ting som fenget (slik de gjør hver dag resten av året) – for penger. Her var det bare å la seg rive med. Vi kunne dessuten lese at det fine med Rødnesedagen var at alle kunne være med. Alle kunne gjøre noe som fenget. For penger.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er miljøvern.

1) Hotell Terminus i Bergen sentrum er et miljøfyrtårn®. Dette bekreftes av en grønn dørhåndtaklapp på badet. Den første setningen er heftig: «Vi mener at alle har et ansvar for livet på Jorden.» (Man kan spekulere i om den store J-en i Jorden – fra fellesnavn til egennavn – skal gjenspeile dagens miljøbevissthet: fra felles prosjekter til «på egenhånd».) Videre påstås det at prosessen mot å bli sertifisert som miljøtårn har krevd «flere års intens innsats». Etter et linjeskift kommer avslutningen: «Nå inviterer vi deg til innsats!» Ikke et krav, ikke en gang en oppfordring, men en invitasjon. Vi er dobbelt invitert: først som gjester, videre som moralske aktører. På baksiden er fire konkrete tips, hvorav det siste handler om at det meste i Bergen er innen få minutter fra hotellet, og at man derfor kan gå eller låne hotellets «miljøsykler» – «Nyt en spasertur dit». Dette er sant. Det meste i Bergen er klart innenfor gangavstand, og faktisk er det ikke lønnsomt/praktisk/effektivt å komme seg inn i byen på noen annen måte; vi er allerede inne i byen. Det åpenbare alternativet skal allikevel gis moralsk valør. Flyturen til og fra Bergen blekner liksom litt i forhold til denne friske spaserturen; det føles så riktig.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er reklame.

Siden «omdømmebygging» og «verdiskapning» i dag er blitt synonymer (grunnet god omdømmebygging av omdømmebyggerne selv), er det åpenbart et dårlig klima for å bedrive seriøs kritikk av markedsføring overhodet. Derfor er det også symptomatisk, at når Radioselskapet på P2 forrige onsdag skulle se «kritisk» på fenomenet «viral markedsføring», inviterte de Kristian Bye, «daglig leder for Norges største interaktive byrå Apt», og Tor W. Andreassen, markedsføringsprofessor fra BI. Byes rolle var å snakke om hvor «engasjerende» viral markedsføring kunne være. Professoren derimot, var «litt skeptisk» til at «forbrukerne» kanskje ikke kjente til avsenderen (og dermed intensjonene) til det de spredde rundt, og påpekte at det var snakk om både etikk og moral (slik Jagland i Søndagsavisa på samme kanal påpekte at et lavendelbad med et glass rødvin etter fem mil på ski i marka ikke bare var beroligende … det var også avslappende).

«Panelet» gir et fint bilde av hvilke posisjoner det er mulig å forestille seg i dagens fraværende reklamedebatt: Enten er man ung og kreativ og snakker om det engasjerende potensialet i brukernes interaksjon, eller man er eldre og mer konservativ, og snakker om det «moralske ansvaret» man har ovenfor forbrukerne når man lager reklamekampanjer.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er branding.

Bodø jobber for tiden med et omfattende «omdømmeprosjekt», kalt «Bodø i vinden». Her har man altså tatt utgangspunkt i en metafor (noe er i vinden når det får mye oppmerksomhet eller er i bevegelse på en gunstig måte; medvind; blæst) og dessuten spilt på slagordets bokstavelige betydning: Bodø er i vinden; det blåser surt og kaldt mesteparten av året. Dermed er metaforen brakt i havn, til sin konkrete betydning, kombinert med den overførbare; noe negativt (motvind) er transformert til noe positivt (medvind – de går den andre veien, alltid), og omdømmeprosjektet kan begynne. Tidligere denne uka hadde de en «Kick-off» for prosjektet, med følgende beskrivelse:

Omdømmeprosjektet Bodø i vinden ønsker med dette å sette fokus på felles omdømmebygging av byen vår. Blant foredragsholderne er blant annet en av Norges fremste inspiratorer, Ingebrigt Steen Jensen. Fra Drammen kommer, Hans Petter Tonum, daglig leder i Drammens Næringslivsforening. Han vil gi oss innblikk i hvordan Drammen ble omgjort til «Elvebyen Drammen». Du vil også få høre mer om nyttige verktøy for markedsføring av Bodø samt videre planer til Bodø i vinden.

Slik Tonum evnet å transformere Drammen til «Elvebyen Drammen», jobber man for tiden også med å transformere Oslo til «Fjordbyen Oslo». (Jeg kunne gjort mange poenger ut av å sette på ™ på de forskjellige byene – jeg har gjort dette tidligere og følt meg kry – men det virker noe overflødig.) Ved å påpeke at Oslo faktisk ligger inne i sin egen fjord, Oslofjorden, og at Drammenselva renner gjennom Drammen, har man tilført byene egenskaper de ikke hadde fra før, ved å tilføre dem egenskaper de hadde fra før. Med Bodø tok man heller utgangspunkt i at det blåser mye, og i stedet for å sette opp vindmøller og transformere vinden til energi, transformerte de vinden til et slagord og en logo for byen Bodø, omsettelig i informasjonsjungelen.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er spillefilm.

Away We Go (regissert av Sam Mendes og skrevet av forfatterparet Vendela Vida og Dave Eggers, kjente for flere romaner og oppstarten av tidsskriftene McSweeney’s og The Believer i San Francisco) er en «indie-film». Dette forstås tjue minutter uti filmen, når den kvinnelige hovedpersonen går ut av den gamle bilen, mot det amerikanske åkerlandskap, mens en Ryan Adams-aktig sang fader inn. (Filmmusikken kan i sin helhet best beskrives som «Ryan Adams».) Hvis kriteriene for indie-film er unge, ressurssterke mennesker som «ikke finner seg helt til rette her i verden», men som til slutt «finner ut av det allikevel», mens de hører på «Ryan Adams», så kommer jeg på to indie-filmer til: Garden State og Lonesome Jim. Budskapet i disse tre filmene er det samme: Hjemmet er vårt eneste handlingsområde, og den eneste måten vi kan utgjøre en forskjell fra foreldregenerasjonen, er gjennom valg av klesstil. Indie-filmer (slik jeg altså forhåpentlig feilaktig har definert dem) forkler et konservativt budskap i en «progressiv stil».

Filmen følger paret Verona og Burt i starten av trettiåra som plutselig venter barn, og deretter legger ut på en reise rundt i Amerika for å finne ut hvor og hvordan de kan oppdra barnet. De besøker (etter min hukommelse) fire forskjellige familier som alle blir representanter for atypiske familietilværelser, og alle viser seg å være dårlige i forhold til den etablerte modellen. Vi møter de alkoholiserte foreldrene som ser på hundeløp og forsømmer barna, og det liberale venneparet i Montréal som adopterer barn fra alle verdenshjørner og tilsynelatende lever det perfekte Sound of Music-livet. (Noe vi lærer at de selvsagt ikke gjør; de er ulykkelige fordi de ikke kan føde sine egne barn, og de fører en ungdommelig livsstil over evne.)

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er MASSIV #3.

«Norges største gratis livsstilsmagasin» MASSIV er massivt. Med et opplag på 40.000 utgjør det en kompakt masse av annonser, «intervjuer» og «reportasjer», elegant sauset sammen av redaktør Magnus S. Rønningen (for mange kjent som «partyfikseren»). Et intervju med presseansvarlig for Quart-festivalen overlappes av en annonse for samme festival på neste side, og elementet av «journalistikk» er like framtredende i reklamen som i intervjuet, hvor oppfølgingsspørsmålene gjerne er uten spørsmålstegn, av typen: «Så kult!».

På side 10 (første side med «redaksjonelt innhold») har alle bidragsyterne et bilde av seg selv og noen setninger om hvordan det var å jobbe med intervjuobjektene. Vi leser hvor hyggelige, profesjonelle og selvironiske intervjuobjektene (bl.a. a-ha) var: «Bra folk alle tre, trygge foran kamera og hyggelige å henge med.» «Paul har jeg møtt noen ganger i New York, men både Magne og Morten var nye bekjentskaper.» «Han ville bare ha det hyggelig. Og det var det vi hadde.» «Vi trillet motorsykler, skiftet motorsykkeldresser, spiste frukt og hørte på Frank Sinatra helt til vi kom i mål lørdag ettermiddag, rett før deadline.»

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er sport.

I løpet av forberedelsene, de 9,58 sekundene og minuttet etter Usain Bolts hundremeterrekord for noen dager siden, snakket NRK-kommentator Steinar Hoen to ganger om Bolts «markedsverdi», i tillegg til å påpeke at publikums billettinnkjøp hadde vært «vel verdt prisen», ettersom Bolt «leverte varene». Handelsmetaforene og markedsorienteringen ble dessuten ytterligere bekreftet av Bolts berømte til-værs-pekende armpositur, som både ble utført av ham selv og dessuten simulert som en vare på tribunen, i form av skumgummiarmer, «Bolt arms».

På Wikipedia kan man lese at Steinar Hoen etter høydehopperkarrieren har jobbet som aksjemegler og nå driver et investeringsfirma. Derfor var det ikke ex-idrettsutøveren (og europamesteren) som kommenterte på statskanalen, men investoren, som så åtte aksjer springe oppover hver sin bane og øke sin markedsverdi proporsjonalt med hastigheten.

Les mer » 

Er det mulig å bedrive ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er reklame.

Tidligere i år kunne man i rulletrappa på Stortinget T-banestasjon se Disney Channel reklamere for at den er «Trygg & reklamefri». Strategien minner om cellegiftkuren; om vi sprer litt gift, hindrer vi full spredning av de virkelig farlige sakene. I dette tilfellet er cellegiften «reklame rettet mot voksne», mens kreftsvulsten er «reklame rettet mot barn».

Reklamens hensikt er å vise at Disney Channel (som forøvrig lanserer Disney XD i september, med et «spesielt fokus på gutter») er en ansvarlig samfunnsaktør, som ikke ønsker å utsette små barn for «kjøpepress»; de ønsker heller å utsette små barn for animasjonsfilm, hele døgnet. Ved å utøve nettopp «kjøpepress» (det kan ikke være noe kontroversielt i denne påstanden – dette er stadig reklamens viktigste oppgave) mot «de voksne», skaper Disney Channel en slags medfølende forståelse om at «det er en tøff verden, vi spiller et tøft spill, men ingen skal få hjernevaske ungene våre» – ikke en gang vi! Og vi, vi «tåler det», for vi er voksne.

Det trygge og reklamefrie (hva annet enn «reklamefri» impliserer egentlig «trygg» her?) lanseres da som et alternativ til mer «utrygge» sfærer – som rulletrappa på Stortinget T-banestasjon, som for øvrig er åpen for barn og voksne i alle aldre. Ifølge reklamens logikk blir det derfor tryggere å se på Disney Channel enn å gå i Oslo sentrum, og det er jo på en måte like sant som at det på en annen måte selvsagt er løgn.

Les mer »