Hva er dette? Vi lurte lenge selv. Nå husker vi. Flammefestivalen 2003, den andre i rekka. En forfatter skulle introduseres. Noen hadde glemt å skrive introduksjon. En kulepenn, et stykke konvoluttfôr, panisk skribling mellom to sceneinnslag — det fikk duge.

Spørsmål til dere der ute (for ikke å si: konkurranse!): Hvem av våre gjester ble introdusert på denne måten? Og hvor kommer vedkommende egentlig fra?

Send riktig svar til post (at) flammeforlag (dot) no. Førstedame/-mann vinner vår gummierte plakat. (Den er det forresten ganske få igjen av. Dere som ikke klarer oppgaven bør bestille før det er for seint.)

I serien «Relikvier fra forlagets forhistorie» bringer vi i dag et kunstobjekt signert Matias Faldbakken. Objektet stammer fra vår første Flammefestival, avholdt på jazzklubben Blå 4. desember 2002, hvor det ble overlevert arrangørene et par minutter før Faldbakken selv mottok dette årets Flammestipend (ifølge statuttene den sum Wold/Haagensen der og da kan grave fram fra dypet av sine bukse- og frakkelommer, i dette tilfellet beløpende til ca. 120 kroner med stort og smått), i det som for publikum må ha framstått som en noe gutteklubbaktig utveksling av presanger og lykkønskninger. Men skitt au.

Klikk her for hele herligheten — og dere ser pensjonen vår, folkens! (Vi tenker selvsagt på nummereringa nederst på arket.) Men rent bortsett fra det, og kanskje viktigere: Peker ikke verket tilbake til sluttscenen i førsteboka The Cocka-Hola Company («applaus»)? Og peker det ikke framover mot Faldbakkens seinere såkalt «negativistiske» arbeider, den (paradoksalt!) hvileløse bestrebelsen å reformulere et stort, rungende NEI — brakt til en mulig dead end i sisteboka Unfun?

Faldbakken minner oss litt om Ferris Beuller: Han skulker med stil.

Les mer »