Joachim Triers film Oslo, 31. august er i vinden. En film som vekker følelser, diskusjon, minner, gjenkjennelse og muligens også depresjon på vei ut av kinosalen. På tide med en prat med hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie. Han kjenner regissør Trier og manusforfatter Eskil Vogt godt etter to filminnspillinger sammen. Han er også turnuslege på Gjøvik for tiden, men tar seg tid til å svare på Flammes spørsmål mellom nattevaktene på hospitalet.

SHH: Hei Anders, gratulerer med den gode mottagelsen!  Hvordan var det for deg å se den ferdige filmen Oslo, 31. august? Var det noe som overrasket deg?
ADL: Det var en følelsesladet opplevelse å se filmen for første gang i Cannes. Jeg var glad for at filmen var blitt så intens, og at det virket som den rørte mange. Men jeg ble faktisk ikke så overrasket. Jeg kjenner jo Joachim og Eskil ganske godt etter hvert. 

SHH: Dette er en film som følger din rollefigur tett, og han er en mann som presses helt ut på kanten av stupet. Hvordan opplevde du innspillingen? Var den krevende, rent fysisk? (scener med våte klær og på sykkel ned Kirkeveien etc.)
ADL: Innspillingen var veldig krevende for meg, men jeg hadde prøvd å planlegge den godt, så kreftene skulle holde til siste dag. Det blir alltid kaldt på filminnspilling (også om sommeren!), så det må man regne med. Den store utfordringen på Oslo, 31. august var å holde mentalt fokus. Karakteren er i en dyp krise, og vi følger ham gjennom bare én dag. Jeg måtte være i denne stemningen i ca. 40 dager, og samtidig prøve å gi ham noen stemningsskifter i løpet av dagen, så han ikke skulle bli for tung. Samtidig vet jeg blant annet fra mitt yrke at også for dypt deprimerte mennesker går det opp og ned.

Les mer » 

Fins det håp for de rike og berømte? Ikke ifølge Bibelen. Men regissør Sofia Coppola ser annerledes på saken. Litt enkelt kan man si om hennes tre siste filmer – Lost in Translation, Marie Antoinette og Somewhere – at de insiterer på dybde der andre bare ser overflate; på moral der mange av oss kun ser mammon. Du kan bo på Park Hyatt i Tokyo, på det kongelige slott i Versailles, på Chateau Marmont i Los Angeles, alle vegne omgitt av idioter (dumme turister, dumme hoffdamer, dumme bransjefolk), og likevel være et høvisk menneske, kanskje også «god på bunn».

Man kan være fristet til å spørre: Har Coppola egentlig noen filmisk misjon, ut over det å legitimere sin egen (privilegerte) bakgrunn? Om ikke annet er hun konsekvent i sitt forehavende. Likhetstrekkene mellom Lost in Translation og Somewhere er så mange at sistnevnte nesten burde betraktes en re-make; det kan virke som om Coppola – kanskje inspirert av von Triers fem benspænd? – har satt seg fore å skyte samme film på nytt, scene for scene, bare i en annen by og med andre hovedrolleinnehavere. Mest åpenbart: Begge filmer handler om mannlige skuespillere som faller – platonisk – for unge jenter som kunne vært/er døtrene deres. Begge er lagt til fire-stjerners hoteller, hvor den mannlige hovedpersonen ligger søvnløs og fullt påkledd i kritthvitt sengetøy, får besøk av absurde sexarbeidere, dykker i svømmebassenget og fører håpløse telefonsamtaler med kona/eks-dama. I begge filmer gjøres det narr av fremmedspråklige (henholdsvis japanske og italienske) journalister og tv-shows. I Lost in Translation knyttes det bånd foran karaokemaskinen; i Somewhere spiller far og datter Guitar Hero. Begge steder fins en måltidsscene hvor den unge damen er fornærmet/snurt over den eldre herrens one-night-stand med en jevnaldrende kvinne. Et cetera, et cetera. Lista kan, som demonstrert her og her, gjøres atskillig lengre.

Les mer » 

De første 20 fra det første diktet i Alltid nyheter av Monica Isakstuen.

Vladimir Sorokin, som allerede har gjestet Flammes høstlister to ganger, har gått til filmen. Ikke til lerrettet, skal sies, men russeren har skrevet sitt første filmmanus, som har fått tittelen The Target på engelsk, som kanskje blir noe sånt som Målet på norsk? Eventuelt Offeret? Eventuelt Oppdraget? Eventuelt Hjelp, jeg bor i Moskva i 2020? Filmen, som handler om et framtidig Russland hvor landet har utviklet seg til et såkalt «økologisk demokrati», som høres ut som en utflukt til Stange, fikk nylig sin premiere på Moskvas 33. Internasjonale Filmfestival. Traileren er kanskje litt uforståelig, men det er brukt nok av rubler på filmen, det er åpenbart. Lykke til, Vlad.

I går kveld lanserte Monica Isakstuen sin nye diktsamling Alltid nyheter på Sound of Mu i Oslo. Monica leste sammen med skuespiller og forfatter Anders T. Andersen, mens Linda Klakken leste helt for seg selv. Her er noen levende bilder til dem som ikke rakk innom. Gud og Ole inkludert.

Slippfest Monica Isakstuen

«It’s that time,» sier Marlboromannen til Harley Davidson i gamle (om ikke gode) Harley Davidson and the Marlboro Man, og sikter til den tida på året da HD alltid stikker av, drar sin kos og ingen vet hvor. Det fins flere slike tider på året. Hvor viss folk alltid stikker av. Sånn cirka nå er en slik tid. Idet Cannes-festivalen åpner og den franske rivieraen gjøres om til en ganske stor rød løper og millioner av nærfilmstjerneopplevelser. På bildet over ser vi arbeidere rigge opp av et stort seil med bilde av Faye Dunaway på til årets festival (som blant annet skal vise en teknisk nyoppussa versjon av Puzzle of a Downfall Child fra 1970). Det er dessverre (evt. heldigvis) ingen på Flamme som skal nedover i år, men Litteraturhusets Silje Riise Næss skal ikke for første gang av gårde, og vi sendte henne et par misunnelige spørsmål like før avreise.

NØH: Hvordan er det å være i Cannes under filmfestivalen?
SRN: Svaret her burde jo være at det er ordentlig stas. Og det er det jo, i betydningen glitter og stas og glamour. Men hvis vi snakker om byen, og ikke filmopplevelsene, så er det for det meste utrolig svett og masete og folkerikt. Man går i kø i gatene og snubler over veisperringer og kjendisspottere overalt. Utallige tusener er akkreditert til festivalen, og overraskende mange andre velger Cannes som reisemål akkurat i denne perioden for å stå som sild i tønne og strekke hals etter hårtustene til Pierce Brosnan. Man kan bli litt matt. Men så kommer man seg endelig inn i en stor, mørk aircondisjonert kinosal og ser et mesterverk av Kim Ki-Duk, og da føles alt riktig.

Les mer » 

Romerne hadde amfiteatre. Vår tids gladiatorkamper utspiller seg i klamme gymsaler og aulaer landet over. Ritualet kalles «skoledebatt», og gjentas i noenlunde samme form annenhver høst. Om dette (særnorske?) fenomenet skal det nå lages en dokumentarfilm, arbeidstittel Bravehearts, med flinke Mel Gibson Kari Anne Moe som regissør. Prosjektet mottok nylig 1,4 millioner i støtte fra Norsk filminstitutt. Og skal man dømme etter piloten, blir dette førsteklasses infotainment med hjertet utenpå skjorta.

FF: Tittelen påstår at filmens hovedpersoner er «bravehearts». Men er ikke skoledebatter strengt tatt en arena for populistiske bøllefrø?
Kari Anne Moe: Overhodet ikke! Skoledebattene er en arena for store visjoner og sterke følelser! Du skal være ganske modig for å tørre å gripe mikrofonen foran tusen tenåringer. Det er jo innslag av bøllete oppførsel – men jeg vil protestere på at skoledebattene blir redusert til å dreie seg om det. Vi snakket tross alt om ungdom i Norges første møte med det politiske systemet – og, enda viktigere: framtidige politikeres første møte med et publikum.

FF: Politikerforakt er nokså utbredt i Norge, også blant ungdom. Er filmen et forsøk på å motarbeide denne tendensen?
KAM: Nei, jeg vil heller si at den er et forsøk på å bidra til å skape forbilder som ungdom i Norge fortjener å ha. Jeg håper også absolutt at filmen vil bidra til at flere ungdommer forstår at deres meninger faktisk kan bety noe.

Les mer » 

Mer om Umuligheten av å leve her.

Mer om Så Berlin her.

Ryan McGinleys snapshots av halvnakne hipstere har gitt ham en gunstig posisjon i grenselandet mellom mote-, pop- og kunstfoto. I et tiår hvor mye fotografi konvergerte mot en urban moteblogg-estetikk, valgte McGinley å skrelle klærne av byungdommen, kjøre dem ut på landsbygda og f.eks. installere dem i et høyt tre, eller la dem omfavnes av en svartbjørn. Asfaltunger på o-fagsekskursjon, altså. Uttrykket har for lengst smittet over på chillwave-platecovere (exhibit 1) og American Apparels skandaleombruste moteannonser (exhibit 2). McGinley har også laget to nesten identiske annonsekampanjer for Levi’s og Wrangler, så der i gården er ordreboka full.

Det siste året har gutten begynt å lage kortfilm. I debuten «Entrance Romance», som ble sluppet i vinter, moret han seg med å kaste gullfiskboller på supermodell Carolyn Murphy. Nå har han laget en slags stereo-musikkvideo for Girls og Smith Westerns. Han overrasker med uventet stort fokus på bekledning, bl.a. Chris Owens’ paljettbestrødde sokker. Verdt et klikk.