The Great Gatsby i Nintendo-versjon? Nerdene bak denne nettsida hevder å ha funnet det hittil ukjente 8-bitspillet på et «bakgårdssalg». Ja, særlig. Men det ser unektelig gøy ut. Nevekamper med Tom Buchanan? Råkjøring i sennepsgul rolls royce? Atten hull mot Jordan Baker? Vi skal prøve det i neste lunsjpause, men har foreløpig overlatt testkjøringen til Flammes spillekspert Ole-Petter Arneberg. Her er hans vurdering:

Jeg kan se hvordan utviklerne av spillet må ha tenkt. La oss lage et retrospill av The Great Gatsby à la Super Mario Bros. kryssa med Castlevania – en morsom idé som vil få masse twittercomments og bloggposter av folk som er interessert i litteratur, men som egentlig gir fullstendig faen i spill, bortsett fra at de fortsatt sjarmeres av den gamle retroestetikken i 8-bit-æraen. At spillet faktisk har eksistert på NES er jo fake, men en viktig ingrediens i illusjonen. Når dét er sagt, synes jeg det er litt gøy at det dukker opp en bossfight i slutten av andre bane, «the eyes of Doctor T. J. Eckleburg», som flyr over Nick og skyter laserstråler.

M.a.o: Ole-Petter Arneberg does not approve of this game. Vi innser at vi selv faller i kategorien «litteraturinteresserte som egentlig gir fullstendig faen i spill». Like fullt ser vi fram til en Nintendo-versjon av duellscenen i Tender is the Night.

Ole-Petter Arnebergs faste spalte på Flamme-weben er herved utvidet til også å omfatte dataspill. Ellers er oppskriften som før: Spalta byr ikke på «kritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens spill: Limbo.

Hvem har vel ikke gått seg vill i skogen som barn? Jeg kan i alle fall fortelle at jeg har gjort det mange ganger, i og med at jeg har vokst opp med skogen omtrent utafor døra. Jeg trasket rundt og undersøkte primært brennesle og maur. En gang ramlet jeg over ende i et kratt fullt av brennesle: Jeg hadde bare truse på meg, og hele kroppen, all huden min, boblet så smått ut, hundrevis av små bobler jeg ikke måtte klø på, noe jeg likevel gjorde, til fingertuppene ble røde. Denne sviende følelsen gikk jeg rundt med lenge etterpå. Med maurene var det to ting som fascinerte meg: det ene var smaken jeg fikk hvis jeg stakk en pinne ned i tua, ventet litt, og så dro den ut og sleika på den; det andre var å brenne maurene med et forstørrelsesglass, sollyset som ble konsentrert til en prikk av glødende varme, som brente én og én til noe svart som ikke beveget seg lenger.

Les mer »