Mer om Så Berlin her.
Arkiv for kategorien "Bøker"Side 2 av 7
«27. DECEMBER: Måndag. Vi hade en underbar julhögtid. Julafton sexton personer här på middag. Den äldste var nittitvå och den yngste tretton. Julia somnade i sin vackra klänning i vilstolen. Det känns som om det var den siste julaftonen i den här lägenheten. Det var en stor fest av ljus och glädje. Både linda och Nelly var med … Vi sov til halv tolv på juldagen. När vi vaknade hade Nelly diskat all disk. Sedan gick vi i snömodden när det redan hade skymt och såg Woody Allens Melinda & Melinda halv fem. Det var en ljuvlig dag. Det var så vackert i lägenheten. Jag sov en timme på eftermiddagen. Det är snö, kring noll, få människor, några som kommer hem med paket och i mörka kläder … Jag fick så fina vackra presenter av Nelly. Hon hade stoppat in all disk i maskinen när vi vacknade på juldagsmorgonen. Det har varit underbart at ha alla här. Jag saknar dem, jag saknar det.»
Fra En dramatikers dagbok av Lars Norén.
I spalta «Margnotater» presenterer vi halvfordøyd tankegods om bøker vi leser for øyeblikket. Denne gang: side 76–111 i What Was the Hipster? A Sociological Investigation (red. Mark Greif, Kathleen Ross, Dayna Tortorici).
* s. 92: Jennifer Baumgardner forteller en ganske gøyal anekdote fra Williamsburg. Hun triller sin sønn nedover strøkets hovedgate idet en ung, manorektisk flanør åpenbarer seg i komplett hipsterkostyme: pinetrange svarte jeans, svart t-skjorte, farget svart hår; det hele toppet med en bredbremmet Zorro-hatt. Baumgardners sønn stirrer fjetret på ham og utbryter: «Look at that old witch!», hvorpå hipsteren lunter taust av gårde, rødblussende av skam. Ha ha. Skjønt «ha ha»? Baumgardner vedgår at historien har en dobbel twist: De fleste hipstere er menn, men skikkelsen er også påfallende feministert – jf. den smale silhuetten (type «homme nouveau»), de dypt utringede t-sjortene («the v-neck»), pastellfargene, herresminken, den generelle interessen for mote og estetikk. Fins det et element av homofobi, spør Baumgardner, i hipsterhatet – «a revulsion in seeing men who care ‘too much’ about how they look?» Vel, det skulle ikke forundre oss: Hipsteren er antagelig ingen frigjøringshelt, men det er med hipsterisme som med indierock: Selv om fenomenet ikke er så politisk potent i og for seg, er kritikken av det politisk nok (og som regel, dessverre, reaksjonær).
All litteraturkritikk er i en viss forstand parasittisk. Kritikeren oversetter boka til sitt eget språk, og dermed også sin egen virkelighetsoppfatning, for deretter å kritisere den. Men enkelte bokanmeldelser løfter parafrasen til et nytt nivå: Som en homage, evt. en grimase, kan kritikeren finne på å herme bokas form i sin egen anmeldelse. Så langt har Flamme Forlags utgivelser avstedkommet minst tre slike kritikk-tekster: Jonny Halbergs omtale av Køen i Morgenbladet (skrevet i dialogform), Espen Røsbaks omtale av Roman i Minerva (en Lolita-anmeldelse snudd på hodet) – og, ja, i den mindre hyggelige enden av skalaen: Kenneth Nodelands slakt av hei horunger i Studvest.
Et spesielt utsøkt eksempel på denne mimeleken sto å lese i lørdagens Guardian Review, hvor kritiker Steven Poole anmeldte Padgett Powells The Interrogative Mood: A Novel? – en roman utelukkende bestående av spørresetninger – i spørsmålsform. Overskrift: «Are you talking to me?», ingress: «Could a novel composed entirely of questions work?». Poole besvarer ikke ingressens problemstilling, i hvert fall ikke om man skal se strengt grammatikalsk på det, men siste avsnitt er muligens ledende nok: «Is there something else before you go? What’s that? Is this the most bloody-mindedly brilliant new work of fiction I have read this year? Why? Who’s asking? Could you stop that please?»
I spalta «Margnotater» presenterer vi halvfordøyd tankegods om bøker vi leser for øyeblikket. Denne gang: side 31–75 i What Was the Hipster? A Sociological Investigation (red. Mark Greif, Kathleen Ross, Dayna Tortorici).
* s. 32: En av hipsterismens underligste konsekvenser er at visse servicejobber som ellers ville hatt relativt lav status – barista, bartender, museumsvakt – plutselig får en nimbus av «pop». Dette er ærlige yrker, selvsagt, men de er ofte dårlig betalt, og arbeidsforholdene kan være alt annet enn glamorøse. Likevel: Hvis du serverer kaffe på den riktige kaffebaren, eller tapper øl på den riktige puben, kan jobben betraktes som en form for selvrealisering, nesten som å gå på kunstskole, skrive romaner eller lage soveromselektronika med en kompis. Robert Lanham, forfatter av The Hipster Handbook, har døpt denne underarten WASH: «The Waitstaff and Service Hipster». Paradokset er at mange WASH-ere ender opp som en slags bohemer i forkle; de kommer seg aldri bort fra kaffemaskinen (opprinnelig en «ekstrajobb»), men er dømt til å servere cappucinoer til nye generasjoner kunstner-wannabes ad infinitum.
I spalta «Margnotater» presenterer vi halvfordøyd tankegods om bøker vi leser for øyeblikket. Denne gang: side 13–30 i What Was the Hipster? A Sociological Investigation (red. Mark Greif, Kathleen Ross, Dayna Tortorici).
* s. 25: Jace Clayton, bedre kjent som DJ /rupture, gir hipsterdebatten en postkolonial twist: I Peru har chicha – en nasjonal avart av den hispanoamerikanske musikk- og danseformen cumbia – lenge stått lavt i kurs blant middelklasseungdommen. Men for noen år tilbake utga Brooklyn-labelen Barbès samleplata Roots of Chicha: Psychedelic Cumbias from Peru, og plutselig ble musikken danset til i hele den hippe delen av Lima. Claytons enkle poeng: Lokal kultur må sertifiseres og re-brandes av storebror USA for å gjenvinne sin nimbus av cool. Når chicha-musikken stiger opp fra bilsteroer og gamle kassettspillere i barrioen utenfor Lima, er den døll; når den kommer nydesignet og rekonstekstualisert i en brun konvolutt fra Amazon.com, er den hipp. Et aktuelt norsk motsvar kunne være Fjällräven: Foretaket er riktignok svensk, men hvilken norsk husstand har ikke en utvaska Kånken-sekk hengende innerst i et garderobeskap? Nå er den atter å se på Løkka-ungdommens rygger, fordi hipstere i Williamsburg omfavnet varemerket for to–tre år siden.
I spalta «Margnotater» presenterer vi halvfordøyd tankegods om bøker vi leser for øyeblikket. Denne gang: side 1–13 i pamfletten What Was the Hipster? A Sociological Investigation (red. Mark Greif, Kathleen Ross, Dayna Tortorici).
Indeksen etterlater liten tvil om bokas tema. Se bare på denne oppføringen: «Jeans: loose, 118; skinny, 24, 28, 30, 70, 87, 92–94, 105, 108, 121, 124, 126, 134». Tidsskriftet n+1 har altså gitt ut en pamflett om skapelsen «hipster», basert på et symposium avholdt i NYC våren 2009. Midtpartiet er en ren transkripsjon av dialogen mellom sal og scene. Snedig sjanger! Litt søttitalls, liksom Town Bloody Hall overført til bokmediet. I tillegg får vi selvsagt lese panelistenes innlegg, samt «etterspillet» – et par avisreferater fra symposiet, pluss en dose essays med noe smalere fokus (f.eks: hvor i alle dager er den kvinnelige hipsteren?).
Boktittelen impliserer at hipsteren er «død». Allerede her våkner leserens indre kverulant: Er ikke det å definere fenomener som «avleggs» nettopp en ur-hipsteristisk dyd? Vil ikke alle early adopters naturlig erklære sin egen nisje for «død og begravet» minst to år – gjerne tidligere – før den havner på billigsalg hos H&M? En god hipster er alltid en metahipster; selvbevisst, identitetsfleksibel og beredt til å ominnrede klesskap og platesamling på minutters varsel. Som de sier i Heat: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat.»
Den engelske storklubben Liverpool opplever om dagen sin verste serieåpning på mer enn 50 år, og den nyansatte manager Roy Hodgson, som en gang var i Stavanger og Viking, har seriøse startvansker. Har han tatt seg mann over hodet, er det flere som spør seg. Blir oppgaven for stor? Liverpool for vanskelig? Vi vet ikke det. Hvem vet sånt? Men kanskje du burde lest Flammes nye 11 dikt om Liverpool av Paul Farley, Roy? Og Farleys tilhørende «noter om scouse»? Født og oppvokst som han er, i fotball– og beatlesbyen som har ansatt deg? Et stille rom, en kopp te, en ellever i dikt. Kan se ut som det trengs.
Hva om Steven Patrick Morrissey ble født og vokste opp i Odda? Hva om hele The Smiths ble født i og vokste opp der? Fant sammen der? Øvde og spilte inn plater der? Om stedet. Om folka. Om Odda. Så hadde det kanskje hørtes ut som Frode Gryttens Dronninga er død. Så hadde kanskje lyset som aldri gikk ut i Manchester vært lyset som aldri går ut i Odda.
«Om du er så vittig, korfor er du åleina i kveld?
og om du er så jævlig smart, korfor er du åleina i kveld?
og om du har så mange vennar på Facebook
korfor er du åleina i kveld?
og om det er så jævlig mange som føljer deg på Twitter
korfor sit du åleina med Mac-en din i kveld?
og om du er så deilig på deiligst.no
korfor går du til sengs åleina i kveld?
eg veit, fordi i kveld er som alle andre kveldar
derfor er du åleina i kveld
med alle dine triumfar og all din sjarm
mens absolutt alle andre ligg på kjærastens arm …»
(fra «Eg veit at det er over»)
Dronninga er død, folkens, lenge leve dronninga.
En by kan være et rockeband. En by kan være en fotballklubb. En by kan være en oppvekst. En by kan være elleve dikt av Paul Farley. En by kan være Liverpool. En by kan være ulik alle andre byer. Du kan dra dit. Du kan bo der. Du kan lese. Og du leser aldri aleine.
11 dikt om Liverpool kommer i løpet av september. Du kan forhåndsbestille den ved å sende en epost til: post (at) flammeforlag (.) no. Pris: 149 kroner.
