John Erik spør: Harald Rosenløw Eeg og Ewan McGregor?

Vi svarer: Yep.

De fleste som har dukket opp i forfatterfjes-spalta til Flamme har gjort så med et ligneansikt ved sin side. Når Frode Grytten dukker opp er det med to. Men så er ikke Grytten fremmed for å heve lista når han først foretar seg noe. Det skulle ikke forundre noen som bare har én som ligner at Frode kommer trekkende med to. Og så klart: to kule karer. De skotske brødrene Craig og Charlie Reid, bedre kjent som duoen The Proclaimers og kanskje mest kjent for singelen (I’m gonna be) 500 miles, udødeliggjort av Johnny Depp og Mary Stuart Masterson i filmen Benny & Joon fra 1993. Flamme har egentlig mer sans for balladen Sunshine on Leith, hvor det blant annet synges: «While Im worth my room on this earth/ I will be with you/ While the chief, puts sunshine on Leith/ Ill thank him for his work/ And your birth and my birth.» Ikke utenkelig at en av Frode Gryttens utsatte roman– eller novellehelter kunne sagt det samme.

For dem som ikke vet det — Frode G vet det nok — så ligger Leith i skotske Edinburgh. Ei perle av en by.

Det er kanskje ingen bombe at Torstein Flakne ligner på Sverre Knudsen eller omvendt, all den tid Knudsen er en av disse få skriverne våre som også klarer å lage musikk. I band som The Aller Værste! og The Beste har han — akkurat som Flakne — rocka små og sture buler i det langstrakte landet. Knudsen spiller rett nok bass, Flakne gitar, men det går kanskje for det samme bare volumet blir høyt nok? Knudsen sa en gang om å gå forbi diskogutter på gata i London på 70–tallet: «Jeg var i London på den tida, og da kunne du ikke møte noen soulboys, som vi kalte dem, uten at du begynte å slåss. Du var forplikta til å slå dem ned. Slik var det.» Og Torstein «Tordensky» Flakne sang en gang om å være på guttetur til New York med draget på damene: «Ain’t makin’ no promises I can’t keep/ ’cause I’ve got a lady back home/ and she’s waiting there for me … I’m in love, still in love». Kjærlighet og basketak, altså. Rock on, gutter.

Vi har allerede slått fast at Jan Kjærstad er til forveksling lik Lotto-mannen. Men hør hva Ola, redaktør i Faraojournalen, har å tilføye: «Jeg har ment at Gabriel Moro likner på Kjærstad helt siden vi studerte litteraturteori sammen, og da hadde han ikke gitt ut Autobahn en gang. Det kommer kanskje ikke så godt fram på disse bildene. Men læll da!»

Jo, læll da. Vi godtar dobbeltnominasjonen, og legger til: Moro – det er vel et italiensk navn? For vi har alltid tenkt at Kjærstad ville ha gjort seg bra på en vingård i Umbria et sted, med sju vakre døtre rundt seg, tjue kilo ekstra over bringa og masse pizzamel nedover bukselårene.

Enda en nominasjon fra Christine: Til venstre, en glad vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris 1965 – Jan Erik Vold. Til høyre – samme mann i farger.

Neida! Det er Knut Nærum, din knøl. Men jammen likner de. Og det slår oss: Nærum har tidligere beskyldt Vold for å lengte tilbake til ei tid da trikken var blå og menn kastet hattene sine i været «ved minste tegn til oppstemthet». Men én ting er å besynge 50-tallet i dikts form – Knut Nærum ER jo en av disse hattekastende mennene. Sist vi spotta ham på t-banen, så det ut som han nettopp hadde vært og stussa luggen hos Per Asplins gamle frisør.

Christine skriver: «Jeg har ofte tenkt på at Tor Ulven hadde et ganske kontinentalt utseende. Rent umiddelbart kunne han minne om en fransk skuespiller. Det mest slående eksempelet er kanskje Yves Montand. Og det er litt morsomt, med tanke på hvor inspirert Ulven var av franske nyromaner. I Torunn Borge/Henning Hagerups Skjelett og hjerte står det også at han gjorde en innsats for å sette seg inn i gammelfransk mot slutten av livet sitt.»

Vi bøyer oss i støvet. Og apropos franske forbindelser: The New Yorker har tidligere påvist at Tor Ulven = Truffaut.

Siden vi først er pressa tilbake på egen banehalvdel: Øystein Hauge har tidligere påpekt det fysiognomiske slektskapet mellom Flamme Forlags Nils-Øivind Haagensen og fotbollslirare Zlatan Imbrahimovic. Hva Hauge ikke vet, er at også Haagensen har spilt spiss – på Skarbøvik Idrettsforening (SIF).

Der stopper også likheten. Ett bevis er følgende Zlatan-øyeblikk: Zlatte blir spurt av svensk presse hva han ga kjæresten i forlovelsesgave. «Vad hon fick? Hon fick Zlatan.»

«Det å finne likheter mellom forfatterfjes og skuespillerfjes eller lignende, har vist seg å være et underholdende tidsfordriv,» skriver Christine i en epost og viser til den forbløffende likheten mellom Flammes egen Bendik Wold og skuespiller Robert Sean Leonard — kjent fra filmer som Dead Poets Society og Much Ado About Nothing (mon tro om han ikke er å finne i tv-serien House også?). Godt spotta, Christine, og selv om det ville forundret meg stort om Bendik dro til Hollywood for å rope Carpe Diem og ta livet av seg, ser jeg ikke bort fra at det blir noen nattlige utflukter til krypkjelleren i gården, med stålampe, ølpose og Penguin’s «Poems for life» på rundgang.

Then I had religion, Then I had a vision.
I could not turn from their revel in derision
Then I saw the Congo, creeping through the black,
cutting though the forest with a golden track

To damer med sans for melodrama: Til venstre, poet Tone Hødnebø. Til høyre, «Hotel Cæsar»-skuespiller Anette Hoff.

Vi klipper fra TV2.no: «På tross av at hennes avdøde far ikke hadde full tiltro til hennes sans for forretninger, har Juni Anker-Hansen vært trofast mot familieimperiet Hotel Cæsar. Innerst inne har Juni alltid hatt et håp om at hun en gang kan komme til å ta over bedriften. Når dagene på hotellet blir lange og intrigene tårner seg opp, liker hun å resitere noen linjer av Tone Hødnebø for seg selv: Å elskede, bli i hjertet mitt,/ vekten av elskere/ vekten av ensomhet drukner meg.»

Hans Petter skriver: «Jan Kjærstad og Lotto-mannen. Glade menn med gode blikk. Likner på en prikk.»

Ganske enig. Det er noe med kjakene, er det ikke?