I gårsdagens Klassekampen foreslo Ellen Engelstad Flammeaktuelle Sonja Åkesson som god sommer– og strandlektyre, og vi i Hesselbergs gate kunne ikke vært mer enig. Men der EE slår et slag for Åkesson i billig svensk pocket (helt greit det), slår FF et slag for Åkesson i Gunnhild Øyehaugs nydelige nynorsk gjendikting: 11 dikt om einsemd i FFs ferske tematiske gjendiktningsserie. En gjendiktning hvor svenske Jenny Tunedal står for etterordet. Den samme Tunedal som for et par år siden sa som følger om ensomhet i et romjulsintervju i Dagens Nyheter: «Julefeiring er et aggresivt forsøk på å håndtere ensomheten. Da skal vi alle samles og være lykkelige, det er vilkåret. Og dem som ikke har noen å feire jul med er håpløse tapere. Men ingen burde skamme seg bare fordi de er ensomme.» Og fortsetter: «Vi er alle redde for ensomheten. Ikke selvvalgt adskilthet er noe dypt skammelig i vår kultur. Man skal ha 600 venner på Facebook og minst hundre gjester til 40årslaget. Vi kjemper for å være lykkelige og sosiale, men hvilke kompromisser må vi inngå for å slippe ensomheten?»

Ja, si det. Men ingen som tar med seg Sonja Åkesson er ensomme på stranda. Eller i parken. Eller sofaen. Eller hvorenn det bærer for deg i sommer.

For et par uker siden leste Flammeaktuelle Michael Ondaatje dikt for en håndfull tilhørere i Yukon i Canada og åpna med det årets Whitehorse Poetry Festival. Etterpå snakker han med Yukon News (så klart!) og sier blant annet at filmer, storfilmer vil det si, skaper stadig hastigere generasjoner av lesere (og forfattere): «Den som leser en nittenhunretallsroman i dag blir fort rastløs fordi det går for sakte. Det er et merkelig fenomen.» Og sammenligner det (engelskpråklige) forleggeriet med den (engelskspråklige) produksjonen av kinofilmer: «Hvis du debuterer på et stort forlag og ikke selger like mye som antatt eller slår gjennom på annet vis blir du dumpa.» Strengt, men sant?

Så snakker han om omslag og bokas utseende, som gjenspeiler forfatteren, ifølge Ondaatje: «Jeg kjøper ikke ei diktsamling med et fælt omslag, samme om den er god.» Og på spørsmålet om eboka er en trussel bare ler den gamle dikteren: «Ingenting er så slitesterk som pocketboka. Du kan glemme den ute i regnet. Du kan rive den i to. Og fortsatt er det mulig for en person å lese en halvdel, mens du leser den andre.»

Så blir Ondaatje avbrutt, skriver Yukon News, et par kommer bort til bordet, men ikke for å be om autografen hans, men høre om han gidder å ta et bilde av dem med kameraet deres. Jada. De stiller seg opp og Ondaatje knipser. Før han sier at den eneste grunnen til at filmer og filmstjerner er mer kjent enn poeter er at produksjonsselskapet bruker $25 mill på markedsføring, et forlag kanskje $500. Tror vi på det? Kunne Ondaatje konka ut Batman om markedspenga ble lagt bordet? Nick Laird toppa Leo DiCaprio? Mona Høvring Ane Dahl Torp?

Sist fredag (20/3) oppsøkte de to halvdelene Flamme gamle tomter da Klassekampen relanserte sitt allerede kjente og kjære Bokmagasin som eget bilag i bladet. Det ble et par glass og et par timer med mer enn et par gode venner — kokt ned her til et par minutter.

Vår talentfulle debutant Ole-Petter Arneberg figurerer i dagens utgave av Vårt Land, hvor han inngår i en rundebordsamtale om skrivekunst med sine noe eldre kolleger Merete Morken Andersen, Kristin Marie Berstad og Andreas Bull-Hansen. La oss i all enkelhet gjengi to høydepunkter fra artikkelen:

Arneberg: Jeg leser mye selv, selv om det har skjedd nå i senere alder.
Vårt Land (undrende): Du er fortsatt bare 21?
Arneberg: Ja.

Og nummer to:

Bull-Hansen: Når jeg er ute i skolen, sier jeg følgende: Leseglede, det er et kjedelig ord! Ta opp en bok, og dersom den første siden ikke fenger, så la oss bare håpe at papiret er absorberende og mykt.
Vårt Land (undrende): Til å tørke seg bak med?
Bull-Hansen: Ja, selvfølgelig.

Merk hvor konsekvent journalisten er i sin spørre-modus. Vi må ellers få legge til at mens Morken Andersen mildt sagt var uenig med Bull-Hansen, sitter nok vår unge venn fra Ringebu og gliser med to tomler i været.

Det er noe med å lese intervjuer av norske forfattere i utenlandske aviser og blad, ikke sant? Ikke at det er så mye bedre, nødvendigvis, noen ganger er det dét også, men som om noe nært og kjent blir litt fjernere og litt fremmed. Per Petterson i helgas The Guardian for eksempel. Flott intervju fra skauen. Norsk skau, ikke sant! Det snakkes om bøker vi har lest, men se!, der står det Lillestrøm — stavet Lillestrom — i god engelsk avisprosa. Lillestrom, baby! Det er noe med det. Og når Per P smeller til med: «I’ve always liked that type: working class but at the same time fiercely individualistic. “I’m out for myself.” Rebellious, drinking, fuck-you type. I like that»: blir det nesten ikke bedre.