Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Where the Wild Things Are (originalversjonen), regissert av Spike Jonze, skrevet av Jonze og Dave Eggers (etter ei bok av Maurice Sendak), med Max Records som lille, sinte, søte Max. I andre sentrale roller: Catherine Keener, James Gandolfini, Lauren Ambrose, Pepita Emmerichs og Mark Ruffalo.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja
FF: Gråt du?
MO: Ja.
FF: Fikk du frysninger?
MO: Ja.
FF: Ble du inspirert?
MO: Ja, jeg var på en god vib, jeg hadde drukket en ålesunder under bordet kvelden før.
FF: Må være skryt. Er det en barnefilm?
MO: Den er for alle (men ikke for de aller minste).
FF: Var det en god skuespillerprestasjon av Max Records?
MO: Ja!
FF: Kan det være bra å leve helt i sin egen verden?
MO: Det kan være nødvendig i perioder, men vi kan ikke bli der inne. Helt alene dør vi.
FF: Er det en film for folk med delt omsorg?
MO: Ja.
FF: Er det en film for barnløse?
MO: Ja.

FF: … og om du har et rimelig avklart forhold til ditt eget sinne?
MO: Nei, det er ukjent terreng.

Det er ingen hemmelighet at Flamme er glad i film. Det er heller ingen hemmelighet at vi ikke liker å få filmer ødelagt (eller spoiled, som det vel heter på filmspråket) av inngående kampreferat i ellers intetsigende anmeldelser. Derfor, når vi lar filmskaper Margreth Olin, ingen ringere, hospitere en liten stund som filmanmelder på nettsida, vil vi anstrenge oss for å ikke å ødelegge noe som helst for noen som helst. Det blir 10 ja/nei-spørsmål, verken mer eller mindre. Eller som de sier på svensk hockeyspråk: det blir bare känsle. Først ut: A single man (2009), regissert av Tom Ford, med Colin Firth, Julianne Moore, Matthew Goode og Nicholas Hoult i hovedrollene.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Nei.
FF: Har Colin Firth noen gang vært deiligere?
MO: Nei.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja og nei.
FF: Var det ikke litt vel mange close-ups av Firth og Nicholas Hoult?
MO: Nei (lett å tilgi).
FF: Er du enig i at frykt ligger til grunn for all diskriminering?
MO: Dypest sett, ja.
FF: Har du lest After many a summer av Aldous Huxley?
MO: Nei.
FF: Er det en film for homofober?
MO: Ja.
FF: Er det en film for homofile?
MO: Ja.

FF: … og hvor ofte legger du dine brød i frysen?
MO: Jeg har bare isbiter i fryseren. Jeg var alltid redd for å være hjemme alene som liten, men jeg var sinnssykt glad i å spise frosne boller og frosne bær. Så jeg løp med hjertebank ned i kjelleren hvor fryseren stod og spiste i smug. Det beste var isbiten som ofte var i midten av bollen. Jeg spiser fortsatt isbiter slik andre spiser godteri.

Man skal passe seg for innflytelse, er det ikke sånn? Før du vet ordet av det er du ledet ut i fristelse og det som verre er. Men de to halvdelene Flamme kan ikke for at de, når de en alt for sjelden gang forserer skogen og fjellene her til lands, ser opp i trærne og ser etter hus. Det er kanskje Jens Hauge sin feil. Eller, det er Jens Hauge sin feil. Han har med sine bilder trehytter, plankehytter og hobbyskur som du finner i Det norske huset, gjort oss mer oppmerksomme, om ikke observante. Det samme har tekstene til Frode Grytten i samme utgivelse. Etter dem kan vi se opp i trærne og vite hva vi ser. Eller: vi kan gå en tur fra hytta til stranda ute på nydelige Hvaler og ikke bare se ei trehytte når vi ser ei trehytte, men et av kampskipene i den kapitalistiske motstandsbevegelsen. Intet mindre.

Det norske huset ble forresten belønnet med VGs famøse og smått berykta terningkast 6 i helga, forsvart av anmelder Arne Hugo Stølan med blant annet følgende: «Uforlignelig leken, fantasifull og tankevekkende dokumentasjon over forestillings- og væremåter knyttet til Det Norske Hus i vid forstand,» og: «… en mer betimelig utgivelse kan man vanskelig forestille seg. Mye gapskratt. Og mye til alvorlig ettertanke. Rett og slett en genistrek av ei bok.»

Oslofolk med sans for eksistensiell svimmelhet hadde et luksusproblem onsdag kveld. På Mir spilte Brooklyn-duoen High Places, på Nationaltheatret var det urpremiere på En vanlig dag i helvete, Ole Anders Tandbergs dramatisering av forfatterskapet til Tor Ulven. Både Ulven og High Places er blitt kalt «primitivister». Begge dveler ved menneskets litenhet under stjernelyset. «Out in the desert your thoughts are as clear as the stars/ You feel golden/ You’re billion year old carbon», synger vokalist Mary Pearson, og Ulven kunne sikkert ha nynnet med (skjønt i sin sjenanse ville han trolig ha foretrukket å fordreie stemmen v.h.a. Auto-Tune, liksom Kanye).

Etter litt om og men valgte jeg teatret, og angret straks. Stemningen i foajeen var uhyggelig: prinsgemaler og kulturministre og Ulven-epigoner i en salig røre (navn skal ikke nevnes, men Ulvens selvbestaltede «etterfølgere» er ikke akkurat hva Beckett var for Joyce). Nå ja. Heldigvis ringte det snart i bjella, og det ble lov å gjemme seg i salens halvmørke. Der inne ventet en scene dekorert med slanke furustammer og kunstig snø – og jeg fryktet det verste: to og en halv times forkjæling av det cerebrale, dystre, isnende melankolske ved Ulvens univers.

Men nei. Dette var noe ganske annet. Tandberg har limt sammen et manus som ikke bare angir en slags kronologi (vi følger menneskelivet fra unnfangelse til død, sånn noenlunde), men som også får fram det livsbejaende ved Ulvens tekster – framfor alt den språklige lekedriften, de sprakende metaforene. Forfatterens forkjærlighet for fremmedord og litt dølle rekvisitter (steiner, hender, hodeskaller), som på trykk kan likne en av autodidaktens barnesykdommer, utfoldes her som intellektuell slapstick. Det er stilig, lattervekkende og ganske i tråd med Ulvens fransk-surrealistiske utgangspunkt.

Les mer » 

Til å anmelde det «nye» Vinduet — redigert av tidligere Natt&Dag-mann Audun Vinger — har vi hyret inn Dagbladets politiske journalist Veslemøy Lode. Anmelderen fikk fordype seg i bladet i nøyaktig to (2) minutter før båndopptakerens record-knapp ble trykket inn med en kroket flammefinger. Nedenfor følger Lodes dom i usensurert versjon.

VL: Altså, jeg har ikke rukket å lese én hel side! I og med at jeg bare er kommet til side 44, kan jeg ikke si noe om resten …
BW: Men hva synes du?
VL: Jeg likte godt dette intervjuet med Mara … Mara … nei, Miranda. Miranda July.
NØH: Det er ikke et intervju. Det er et essay.
VL: Fuck you!
NØH: Fuck you too.
VL: Di ræv. Men hun er sitert.
NØH: Så du mener at Wikipedia er et intervju?
VL: Her er det en referanse til Dave Eggers. Ham liker jeg.
NØH: Dedalus?
VL: Dave Eggers! Og her er det et veldig godt sitat: «Skal man få noe gjort, må man gjøre det selv.»
BW: Det er ikke et sitat, det er journalistens ingress.
VL: Ingress da. Men en god en. Godt jobba, Erle Marie Sørheim!
BW: Layouten, hva tenker du om den?
VL: Jeg liker den godt. Selv om jeg har sett den før. Det er god plass til bilder og sitater og sånt i margen … Denne reportasjen fra Deichmanske fikk jeg lyst til å lese! Virkelig fine bilder.
NØH: Det er en fotoreportasje. Du kan ikke lese den.
VL: Å nei. He he he.

Les mer »