Dobbel ild
Let’s go!

(Hanne Ørstavik)

——

Glasset

Tekster har også med holdning og blikk å gjøre. Jeg tenker på språket som en glassflate som bryter lyset, og at det som får bli synlig der innenfor, avhenger av den ruta. Hvordan glasset er stilt opp. Om det bare reflekterer lyset så det skinner tilbake før du har fått sett noen ting, så det bare var ruta selv som ble synlig. Eller om du får komme tett opptil og se rett gjennom, langt. Jeg tenker meg et språk som er så enkelt og klart at lyset slipper sånn rett gjennom det, at det er det jeg leter etter i andre tekster, og at det er det jeg selv prøver å få til.

I det arbeidet gjelder det blant annet å være schizofren: Jeg må hele tiden huske at jeg er kvinne, og at det finnes der, bevisstheten om det, konstant, i mitt blikk på verden, og i verdens blikk på meg. (I språket? Inni glassruta?) Jeg må hele tiden gi faen i at jeg er kvinne og glemme det. For alt i verden. Glemme det og aldri glemme det.

(Hanne Ørstavik)