Appeler un chat
un chat
Let’s go!

(Rune Christiansen)

——

Verda forever

Og det liknar på det ekle eg tenker på i dag, nemleg kor vergelaus ein er når ein er død (dette slo meg når eg las Hagerup/Borge om Ulven, elles slår slikt meg svært sjeldan), når ein er prisgitt andre sine minne og meiningar/anaylsar, ein seier jo i gravferdene at dei døde vil leve vidare i minna våre, men av og til tvilar eg på det, eg tenker at det er vi som lever vidare med minna våre, at det er vi som lever inne i dei minna, at dei som er døde er døde og verdene deira også, og at det er difor eg skriv, fordi eg er så redd for at verda mi skal døy utan at eg får fortalt nokon korleis det eigentleg er her, dessutan slår det meg kor vergelaus ein er når ein er i live, dersom ein t.d. ikkje kan skrive eller lage film etc. der ein får fortalt korleis det ser ut her inne, på mødre som blir skrive om av søner og døtre, og som må sitte i stova si og lese dette og som ikkje får sendt sitt letter to the world i det heile.

(Gunnhild Øyehaug)

——

Aluminium

På begynnelsen av nittenåttitallet ble en amerikansk romferge truffet av et malingsflak med et tverrmål på anslagsvis 0,2 millimeter. Flaket hadde en relativ hastighet på mellom 3 og 6 kilometer i sekundet, og laget et 4 millimeter bredt krater i det ytterste av de tre vinduslagene. Astronautene kunne tydelig høre smellet, men var aldri i reell fare. Hadde derimot flaket vært en aluminiumsbit med et tverrmål på 1 centimeter, ville det vært som å bli truffet av et pengeskap på 200 kilo i bortimot 100 kilometer i timen.

(Rune Christiansen)

——

Retrospektiv kommentar: Nydelige bidrag fra R og G, men Fakkelen tar kaka med følgende snakkeboble på coveret: «Ikke vær dumme nå! Hvis jeg lagde en liste over superskurkene jeg har kjempet mot, ville ikke dere bli nevnt som fotnoter en gang!» Nederst på samme side fins en fotnote med konstateringen «nei, ingenting her».