Joachim Triers film Oslo, 31. august er i vinden. En film som vekker følelser, diskusjon, minner, gjenkjennelse og muligens også depresjon på vei ut av kinosalen. På tide med en prat med hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie. Han kjenner regissør Trier og manusforfatter Eskil Vogt godt etter to filminnspillinger sammen. Han er også turnuslege på Gjøvik for tiden, men tar seg tid til å svare på Flammes spørsmål mellom nattevaktene på hospitalet.

SHH: Hei Anders, gratulerer med den gode mottagelsen!  Hvordan var det for deg å se den ferdige filmen Oslo, 31. august? Var det noe som overrasket deg?
ADL: Det var en følelsesladet opplevelse å se filmen for første gang i Cannes. Jeg var glad for at filmen var blitt så intens, og at det virket som den rørte mange. Men jeg ble faktisk ikke så overrasket. Jeg kjenner jo Joachim og Eskil ganske godt etter hvert. 

SHH: Dette er en film som følger din rollefigur tett, og han er en mann som presses helt ut på kanten av stupet. Hvordan opplevde du innspillingen? Var den krevende, rent fysisk? (scener med våte klær og på sykkel ned Kirkeveien etc.)
ADL: Innspillingen var veldig krevende for meg, men jeg hadde prøvd å planlegge den godt, så kreftene skulle holde til siste dag. Det blir alltid kaldt på filminnspilling (også om sommeren!), så det må man regne med. Den store utfordringen på Oslo, 31. august var å holde mentalt fokus. Karakteren er i en dyp krise, og vi følger ham gjennom bare én dag. Jeg måtte være i denne stemningen i ca. 40 dager, og samtidig prøve å gi ham noen stemningsskifter i løpet av dagen, så han ikke skulle bli for tung. Samtidig vet jeg blant annet fra mitt yrke at også for dypt deprimerte mennesker går det opp og ned.

SHH: Oslo, 31. august er løselig basert på den franske romanen Le feu follet fra 1931, som Louis Malle filmatiserte i 1963. Har du selv lest/sett foreleggene? I så fall: Er dette verdt å sjekke ut for andre?
ADL: Jeg har ikke lest boken, men sett Louis Malles film, som er veldig god. Det er likheter og forskjeller mellom den og Oslo, 31 august. I starten var jeg usikker på om jeg skulle se den, fordi jeg følte det ble feil å ha en modell for rollen. Jeg ville ikke ha bildet av Maurice Ronet på netthinnen, jeg ville ha meg selv og mitt eget liv. Det ble en metode å gå løs på rollen som menneske, ikke som skuespiller. Eskil og Joachim var opptatt av det universelle, nesten arketypiske i rammefortellingen. Den kan gjenskapes i en annen by, til en annen tid, med en annen karakter – og du vil få en annen historie. Vår film var ingen re-make, men et samtidsportrett av Oslo, med karakteren Anders som prisme. Tror nok det er verdt å sjekke ut PD La Rochelles bok også.

SHH: Hvorfor heter hovedpersonen i filmen også Anders?
ADL: En karakter må ha et navn, og jeg er personlig ikke så opptatt av det. Men mer enn i noen annen rolle har jeg prøvd å utslette skillet mellom meg selv og karakteren. Spillestilen min i filmen er naturalistisk inntil det dokumentariske. Så det er vel en viss symbolikk i at vi er navnebrødre, selv om jeg psykologisk sett føler meg svært forskjellig fra «Anders».

SHH: Flere venner av deg spiller roller i filmen, og jeg kunne selv skimte enkelte gamle kjente som statister under rulletekstens kategori «gjester på fest». Hvordan var det å spille mot gode venner og portrettere et miljø som til forveksling kan ligne på virkelighetens en vanlig lørdagskveld på Bar Robinet?
ADL: Det er alltid svært hyggelig å ha venner og kjente på filmsett! I tillegg er det viktig for autentisiteten at de menneskene du ser faktisk kunne vært klientell på Robinet. Det har noe med kulturell spesifisitet å gjøre, noe det kanskje ikke har vært for mye av i norsk film. Moro med bratt flaskeføring, men her var det viktig å legge seg tett opp til virkeligheten.

SHH: Apropos gjenkjennelig miljø: I Joachim Triers to spillefilmer til nå blir norske forlagsfolk og tidsskriftredaktører etc. gjenstand for satire. Tror du filmskaperne har en høne å plukke med yrkesgruppen litteraturvitere?
ADL: Særegne mennesker man er glad i egner seg ofte best for parodi! Når Trier og Vogt harselerer med litteraturfolk, er det nok også fordi både Reprise og Oslo, 31. august utspiller seg i miljøer som er over gjennomsnittlig litteraturinteresserte. Jeg hadde antakelig gjort det samme om jeg skulle skrive noe om helsevesenet! Redaktøren i Reprise (mesterlig tolket av Henrik Mestad) er jo også en karikatur sett med en ung debutants blikk, som i løpet av ett møte får smadret sine illusjoner om hvordan det er å være kunstner – en scene mange forfattere (og plateartister m.fl.) har kjent seg igjen i. Jeg tror vi alle skulle ønske at det var enda flere med litteraturbakgrunn i filmbransjen.

SHH: Hvordan er ditt eget forhold til Oslo? Synes du byen har forandret seg etter terrorhandlingene 22. juli?  Og savner du Oslo nå som du er turnuslege på Gjøvik?
ADL: For meg var det viktig å ikke være i Oslo i turnus, fordi jeg ønsket å være på et lite sykehus. Jeg savner nok Iselin (min hustru) mer enn byen! For å være helt ærlig har ikke Oslo forandret seg for meg etter 22/7. Vi er vel fortsatt i en fase hvor mye skal leses med 22/7-briller, uten at man nødvendigvis ser verden så mye klarere. For meg er det først og fremst en grusom og litt bisarr hendelse som jeg ikke klarer å fylle med så mye mening tross all analyse og forsøk på å finne logiske forklaringer. Når det er sagt: Jeg er født og oppvokst i Oslo, og hendelsen minnet meg selvfølgelig om hvor glad jeg er i byen og menneskene som bor i den.

SHH: Hva slags filmer liker du selv?
ADL: Jeg liker veldig mye forskjellig, og merker at forholdet mitt til film er i ferd med å bli som mitt forhold til vin, det vil si litt nerdete, encyklopedisk. Er nok betydelig innflytelse fra Joachim og Eskil her, men jeg tror det er ekstremt viktig for en skuespiller å se mye film, å forstå hvordan regissører tenker. Det innebærer at jeg begynner å sette pris på mye rart, blant annet mindre vellykkede filmer (!), og gamle filmer, stumfilm inkludert. Dreyers Jeanne d’Arc var en stor opplevelse, og Maria Falconettis stumspill inspirerte meg til Oslo, 31. august, hvor mye av uttrykket var non-verbalt. Humphrey Bogart i Casablanca er utrolig moderne for sin tid. Jeg er både glad i det ypperste av europeisk kunstfilm og kommersiell amerikansk. Av enkeltfilmer er det mange amerikanske som har betydd utrolig mye for meg, f.eks. Blade Runner, Heat, Goodfellas, Taxi Driver. Kubrick, Lynch, PT Anderson og Terrence Malick er viktige navn for meg. Ellers syns jeg Resnais, Tarkovksij, Bergman og Pasolini er store. Nå har jeg garantert glemt noen viktige! Ja, før opp Lars von Trier også. Han blir bare viktigere og viktigere, enten han lager noe bra eller noe «lort». 

SHH: Ja, han er på min liste også. Jeg leste forresten nylig at Bergman skal ha sagt om Lars von Trier at han er et geni, men alltid på flukt fra seg selv. Men over til en annen type nerding: Kan du klassifisere soppene på disse bildene?

ADL: Tja, rimsopp, brun ringløs fluesopp, matriske, svart trompetsopp og steinsopp eller smørsopp? Sånn omtrent??
SHH: Godt svart! Den ene er en såkalt skjeggriske, men det får passere.