Pablo Llambías’ … rasende … ble nylig påspandert en særs positiv anmeldelse i Dagbladet. Sjovt! For ytterligere å understreke – for ikke å si: «gni inn» – hvor god og viktig denne boka er, har vi stilt forfatteren et par spørsmål om hans estetiske filosofi.
FF: Du er utdannet både innen filmvitenskap, billedkunst og, eh, trombone. Hvordan har din brokete bakgrunn påvirket forfatterskapet?
PL: Det er først og fremst min bakgrunn fra billedkunsten som har påvirket forfatterskapet. Verkene mine refererer i høyere grad til billedkunstens verkforståelse enn litteraturens, forstått på den måte at billedkunsten i Danmark har vært tidligere ute med en relasjonell verkforståelse enn litteraturen. Jeg er formet av Kunstakademiet i København og oppvokst med en forståelse av at verkets betydning alltid skal sees i sin sammenheng, at betydningen alltid oppstår i samspill med en kontekst. Derfor opplever jeg ikke litteraturens verdisystem like selvfølgelig som det ofte kan framstå innenfor litteraturen selv. Jeg opplever også at det gir meg en frihet til selv å oppfinne eller påvirke de verdisystemene som skal spille sammen med verket.
FF: Du skriver bøker som innbyrdes er svært forskjellige – riktignok med noen tematiske fellestrekk. Har du aldri følt noe behov for å «finne din stemme», og så forbli i dette stemmeleiet?
PL: Ettersom jeg finner frihet i å utforske nye verdisystemer omkring verkene og innenfor verkene selv, beveger jeg meg også nye steder fra verk til verk. Min «stemme» er kanskje denne utforskende virkelysten, framfor en «naturlig» og upåvirket posisjon innenfor selve verket. «Stemmen» er i seg selv en del av konteksten, og derfor finner den etter min mening ikke hvile innenfor verket. «Stemmen» er en mulighet, men ikke en upåvirket konstant. Når man gir avkall på det autonome verket (ikke fordi man ønsker det, men fordi framveksten av ny informasjon gjør det tydelig at det allerede ikke er ubrutt lenger), er «stemmen» heller ikke lenger iboende en uavhengig evighet.
FF: I fare for å ødelegge litt av leserens oppdagerglede, må vi nesten røpe at
… rasende … er en slags spøkelsesroman. Hvorfor valgte du deg et spøkelse som hovedperson?
PL: Spøkelset valgte meg – det er den populære «inspiratoriske» forklaringen. På en herregård i Jylland (og på et litterært seminar omhandlende «nye medier», for at det ikke skal være løgn) ble jeg oppsøkt av et spøkelse midt på natta. Dengang som nå mente jeg at det var snakk om en såkalt tretthetshallusinasjon, men jeg valgte å oppfatte spøkelset som inspirasjon: Spøkelset «snakket» til meg. Jeg pleier å si at spøkelset «fortalte meg sin historie», men i virkeligheten kan man like gjerne oppfatte dette som en metafor for inspirasjon eller underbevissthet eller skaperkraft.
FF: Hovedpersonen Patricia står for den totale negasjon, den totale avvisning av det bestående samfunn. Jeg har tenkt på henne litt som en punker eller riot grrrl i det hinsidige, en dadaist uten kropp. Er det riktig å plassere henne i en slik tradisjon?
PL: Det er et vanskelig spørsmål. Hun avviser selv denne rollen i og med at den plasserer henne i en avantgardeposisjon. Fra den posisjonen vil hun, ifølge den modernistiske tradisjonen, være en revolusjonær som feier bort det gamle for å gjøre plass til det nye. Jeg oppfatter henne mer som en slags posthumanist. Hun nekter for at hun vil opplyse oss noen som helst måte – for dermed ville hun jo straks stille seg på menneskenes side. Patricia er veldig kritisk overfor den humanistiske bevisstheten, som hun mener har løsrevet seg fra den fysiske virkeligheten, hvilket hun jo i spøkelsenes verden har fullstendig rett i. I spøkelsenes verden fins kun tanker og ingenting annet. Tanker uten kropp er null verdt, later hun til å si. Hva hun helt nøyaktig mener med dét, vet jeg ikke.
FF: Virtuelle verdener av typen «Second Life» tvinger deltakerne til å ta stilling til noen av de samme spørsmålene som Patricia: Hva er vitsen med å opprettholde «sivilisasjon» i en verden hvor det ikke fins kropper, bare ånd? Slik sett er faktisk bokas problemstilling høyst «realistisk» …
PL: Følelsene kjenner ikke forskjell på representerte og virkelige verdener. Det er derfor datasimulerte verdener har appell. Det er akkurat her de «virker». Sett fra dataverdenen er svaret enkelt: Vi skal opprettholde sivilisasjoner fordi spillerne liker å bevege seg rundt i dem. Virkeligheten vår er tegnsatt på en måte som gjør at det er mulig å representere den i en virtuell verden. Den virtuelle verden fungerer fordi den fungerer i virkeligheten. Vi befinner oss hele tida i en «tenkt» verden, samtidig som vi er i den. Det gjelder både i virkeligheten og i den virtuelle verden. Patricia anklager faren sin for å knytte følelser til det han tenker. I hans verden fins det ingen følelser. Alt er pretendert. Hun kan ikke si at han er «falsk», for ingen sannhet er mulig i en verden hvor det bare eksisterer tanker. Det gjelder også Patricia selv. Hun er ikke transcendent; synspunktet hennes utgjør ikke noen transcendent posisjon, det fins ingen transcendens i verket og i den virkeligheten hun lever i. Hun kan ikke overskride verkets ramme. Derfor kan hun bare peke på problemet, uten å angi noe alternativ.