Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang: Wong Kar-wais In the Mood for Love (2000).

Tittelen på denne filmen bør tas bokstavelig, jeg ser den når jeg er i den stemningen. En av de få, om ikke eneste, DVD-boksene som snakker til meg fra hylla hjemme i leiligheten. Situasjonen er alltid den samme: Jeg er alene når jeg ikke har lyst til å være alene, utenfor er det mørkt, og jeg ser ikke helt muligheten for å kontakte noen uten at det blir påtrengende, og dermed verre for meg selv. Jeg er ikke hysterisk, jeg klarer meg, det er fortsatt ikke ille nok til at jeg går drastisk til verks. Og da hører jeg stemmen, spørsmålet, ja, for den forholder seg til meg som et spørsmål før jeg setter den på: «Are you in the mood for love?», og i bekreftelsen forsvinner det, jeg er «In the Mood for Love». DVD-en tas ned fra hylla, jeg studerer coverbildet, mannen som står bak det litt drømmende rødlige skjæret fra en kvinne. Tenker på kjæresten min, at jeg har lyst til å ringe henne, men setter heller på filmen.

Det er ikke noe særlig mer historie du trenger å forholde deg til enn at to par, ektemann og hustru, flytter inn i nye leiligheter like i nærheten av hverandre. Hos det ene paret er det kun mannen vi følger i løpet av filmen; hans kone distanseres ved at bildets utsnitt aldri rommer henne, selv om du forholder deg til henne på andre måter. Hos det andre paret er det motsatt, det er kvinnen vi følger, og hennes ektemann distanseres på samme vis. De to, i hvert sitt forhold, flytter inn uten særlig hjelp fra sine ektefeller, og etter hvert som filmen utspiller seg beveger disse to perspektivene hverandre farlig nær, som om de prøver å trenge inn i hverandre, noe deres ektefeller allerede har gjort … De to blir venner, de to forsøker å skrive sammen, de spiser sammen, men perspektivene blir likevel aldri forent, de fortsetter å være to, stadig nærmere hverandre, men aldri nært nok, aldri så nært som de ønsker selv, og som seer blir du værende i dette ladde punktet, hvor begjæret føles så sterkt, det er nesten ikke til å holde ut … Bildet er ikke i stand til å fange berøring dem imellom på annen måte enn via refleksjonen i et speil eller gjennom en liten sprekk i en gjenstand, som om filmen selv vet at en direkte kontakt vil være for mye for seeren.

Når filmen er over, spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke bare ringte, men akkurat nå er det ikke noe i veien for det, ettersom det er i ferd med å bli morgen.