I juni-nummeret av The Believer ble det trykket en samtale mellom David Shields – du vet, forfatteren av vår boksingel Kollasj – og hans kollega Sarah Manguso, hvor sistnevnte kommer med følgende uttalelse:
«When I used to read a lot of poetry collections, I’d read the book ‘in order’, which is to say in order of length. I’d read the shortest poems first, then the slightly longer ones. I’d skip any that were more than two pages.»
Mhm! Besnærende. Låter gjenkjennelig. Eller? Vi sendte sitatet til tre norske poeter – Gunnar Wærness, Kristin Berget og Helge Rykkja – for deres (mer eller mindre) spontane respons. Har de selv benyttet seg av Mangusos metode? Fins det andre leserekkefølger å anbefale? Klikk deg videre for å se hva de svarte.
Gunnar Wærness (strekkleser)
– Nei, jeg tror ikke jeg har noen metode, det varierer nok fra bok til bok. Dermed skulle det være sagt at det KAN finnes en form for instruksjon eller bønn innskrevet i uåpnede bøker. Jeg vet ikke om dette er hokus-pokus som har rot i leserens følelsesliv eller om det er en paralitterær mekanisme som utløses av rammer eller sosiale tekster som omgir verket. Jeg har sant å si aldri tenkt så mye over det. Jeg prøver å gjøre som jeg ble oppdratt til å gjøre med romaner. Jeg strekkleser diktsamlingene. Helst i ett jafs (dette hender oftere med norske diktsamlinger, som ofte er bygget opp med en slags narrativ organisasjon i bånn). Det er ikke så bra. Oppmerksomhetens bevegelser er ikke så lineære. Andre ganger blir det at jeg lar oppmerksomheten styre og småplukker aldeles lyststyrt rundt i verket. Til slutt har jeg likevel innlemmet en avbildning av boken, hvorpå den deretter blir liggende uvirksom på et bord før den ender i hylla. Min «lesning»/«innlemmelse»/«avbildning» følger dermed høyst sjelden samme kronologi eller organisasjonsprinsipp som boka. Det er ikke ofte jeg «leser ut» en bok. Det forhindrer ikke at jeg uansett føler en slags vag moralsk forpliktelse til å gjøre nettopp det. Så langt for lystlesning: Leser jeg i embeds medfør, strekkleser jeg en diktsamling fire ganger og lager lister og diagrammer. Da blir jeg plutselig en tro tjener av boklegemets lineære organisasjon. Lesning handler om lesere, til syvende og sist. Det er vi som er bokas liv. Dermed skulle jeg kunne si at bøkers liv ikke ligner på bøker. At bøkenes liv i meg likner på meg, og at det ikke er noen ideell situasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne si at boka bestemte. Men oftere er det hvordan livet ser ut rundt, hvor mye tid man har å gi til stillesittingens og intervallenes gleder. Den heldigste boka i hjemmet er – i hverdagens virvel – den som ligger på dass. Den får flest gjensyn, av flest folk. O jordiske liv. Og så er det noen få bøker, de som man leser i et par ganger i året, ens egne klassikere, hvilke de nå måtte være, de som berører oss slik at de får bli med å lage oss. De kanskje har dukket opp i livet vårt som dasslektyre, men de ender ikke der, de fortsetter ut i verden som folk, som skjerpet oppmerksomhet.
Kristin Berget (metodeløs)
– Jeg er en lojal leser av diktsamlinger; lojal i den forstand at jeg leser hele boken fra begynnelse til slutt. Det hender jeg blar litt i slutten først, men så starter jeg fra begynnelsen. Jeg gir meg særs sjelden før jeg har kommet til siste side, da skal det være meget spesielle grunner. Dette gjør jeg ganske fort (dvs. jeg leser med ganske høyt tempo) for å få et overblikk, for å se hvor boken ligger; toneleie, rytme, form, tematisk osv. Dersom boken interesserer meg, provoserer meg, engasjerer meg, så leser jeg om igjen, saktere, mer selektivt. Ett og ett dikt. Dette er vel knappest en metode, så jeg har nok dessverre ingen metode å anbefale.
Helge Rykkja (glad i langdikt)
– Om eg bruker Sarah Mangusos metode? Eg må seie at eg kjenner meg treft – når eg legg ut dikt på nettet, f.eks dikt frå nye diktsamlingar. For eg trur at lesarar, og særleg tilfeldige lesarar, vil like ikkje så lange dikt … Det finst jo ein del korte rammande dikt. Men sjølv er eg ingen minimalist. Og for ei tid sidan la eg ut Gustaf Frödings dikt «Balen» på nettet, eit heltedikt på 13 trykte sider (frå 1890-talet). Og da Ruth Lillegravens Store stygge dikt kom ut på marknaden for få år sidan, så blei eg straks både letta og glad, kan du tenkje deg. Korleis eg les diktsamlingar, er eit anna spørsmål. Ofte ser eg etter lyspunkt eller etter ein komposisjon eller etter eit poetisk hovudsynspunkt – utan at eg praktisk følgjer ein heilt bestemt metode framfor andre metodar.