«Eg skrur ned radioen,» skriver Arnt Birkedal, «Eg er så gammal blitt,/ eg veit kva for/ kjærleikssongar/ eg tåler å høyra.» Ja, sånn er det med popen: Den er laget av unge, for unge, som et soundtrack til de unges ungdommelige utfoldelser på evinnelig ungdommelige arenaer – men oppleves sannere og sterkere jo mer lytteren selv distanserer seg fra ungdomsårene. Samme sentiment gjenfinnes på den nye plata til Saint Etienne, Words and Music by Saint Etienne, et konseptalbum som målbærer – ganske presist oppsummert av Alexis Petridis i The Guardian – «the fairly radical suggestion that pop’s importance is only magnified as you get older, that its escapist pleasures might actually be sweeter amid the stresses of adult life».

Og er det ikke sånn det er? Ungdomsårene nytes best på avstand. Tenårene og første halvdel av tjueårene er, når en selv står midt oppe i dem, fryktelige (for de fleste). Du er «fri», du symboliserer selve «friheten», men er for redd og dum til å vite hva du skal gjøre med den («friheten»). Spol ti, femten år framover, og du er modnere, tryggere, mer avklart – du har opplevd nok til å ha opplevd alt. Okay, du klatret ikke opp det fjellet. Du gikk ikke inn den døra. Du kysset aldri den jenta/gutten. Men du var nær nok til å skue opplevelsens omriss; du husker fjellets mørke silhuett mot kveldshimmelen, eller lydene fra det avstengte rommet, eller lukta av hun/han som plutselig sto så nær. Popen legger på farger. Fantasien fyller ut resten. It goes much further in our tune. When every record in the room, they leave me haunted. Haunted. Haunted. Haunted.

Saint Etienne spiller på Parkteatret i kveld klokka 23.