Forbedre dine lunsjvaner! Begynn allerede i dag: I stedet for å surfe på Perez/YouTube/Kjendis.no/en blogg som dokumenterer «subversiv» gatemote mens du slurper sjokomelk og smuler ned MacBook-tastaturet ditt – slurp sjokomelk og smul ned selvsamme MacBook-tastatur mens du leser nedenstående prosatekst av Frank Lande. Den heter «Smilefjes» og er hentet fra den fortsatt rykende ferske boka Intervjuer. Fem om dagen gjør godt for magen! Investér i ditt eget velvære her.
Smilefjes
A: Mann, 26
A: Joda, klart det. Jeg møtte en kompis, _______, som du intervjuet for omtrent en måned siden? Husker du ham?
I: Joda.
A: Okei, men så møtte jeg ham for to uker siden, ute på byen, og så fortalte han meg at du hadde gjort et intervju med ham og en annen kompis og så tenkte jeg at dét hørtes kult ut. He, at hvis han er interessant nok til å bli intervjuet, så ser jeg ingen grunn til at du ikke skal intervjue meg også, og slenge det inn i denne nye boka di. Jeg leste debutromanen din, forresten, da den kom ut. Dritkult prosjekt, det må jeg si. Litt av en tankevekker.
I: Så hva har du lyst til å snakke om?
A: Jeg forsto det slik at den røde tråden for den nye boka er intervjuer med folk om deres forhold til andre mennesker. Spesielt til det motsatte kjønn, fikk jeg inntrykk av.
I: Jeg foretrekker å være åpen for hva de jeg intervjuer har lyst til å snakke om, men jo, det er vel først og fremst forhold jeg er interessert i.
A: Okei, så da har jeg en historie til deg, innledningsvis i alle fall, for jeg har mange flere også. Okei, så vi er ute, jeg og et par kamerater, nede på _____, ute i grisebingen, som vi kaller den, fordi det er et kjøttmarked der, som du sikkert skjønner, griser et cetera. Så står vi og kikker etter jenter, det er jo tross alt dét man gjør der, særlig etter klokka to, når man er for full til å holde en intelligent samtale på beina, og det eneste vi egentlig klarer er å stå der og kikke. Og så kommer det ei jente som jeg synes er pen og jeg løfter øyenbrynene til kameraten min for liksom å vise at jeg synes hun er pen. Jeg rekker knapt å senke øyenbrynene igjen før han har dunket henne på skulderen og sier, _____ er rik. Hehe, noe jeg ikke er, forresten, men hun blir selvsagt litt tulleprovosert over at det liksom skulle imponere henne at jeg var rik. Men hun skjønner jo at det bare er piss, selvfølgelig. Uansett så snakker vi sammen og jeg og en kamerat blir med henne på nachspiel. Vi kliner litt der, ikke noe spesielt, og så blir jeg med henne hjem. Jeg vet ikke hvorfor, hun spør og så glemmer jeg å ta stilling til det og så bare dilter jeg etter. Men, det skjer ingenting. Vi sover med undertøy på og så går jeg tidlig neste morgen fordi hun skal uansett på noe greier, jobb tror jeg, husker ikke. Dette var natt til fredag. På lørdag er jeg ute igjen, på ______ denne gangen, og så får jeg en tekstmelding om at hun vil, eh, la meg finne fram meldingen. Er det greit?
I: Ja da.
A: Skal vi se, bare et øyeblikk. Okei, så i den første meldingen, for det kommer mange flere, så skriver hun. Føles feil å skrive det jeg egentlig hadde tenkt å skrive, men kjeder meg så fælt, og så har hun slengt inn et smilefjes, et sånt stort gult hode. Og videre, har du funnet på noe bedre enn meg i kveld? Hun er altså på _____ igjen den kvelden, der vi møttes natt til fredag. Jeg burde bruke min kreativitet bedre, skriver hun til slutt, noe jeg husker at jeg syntes var morsomt, at hun antok at hun i det hele tatt har kreativitet, men okei. Jeg merker at jeg ikke har veldig lyst til å svare, men jeg skriver nå en liten melding om hvor jeg er og at jeg snart skal hjem. Så da kommer den andre meldingen, hvor hun spør om jeg ikke kan invitere til nachspiel. Jeg tenkte at dét var helt utelukket, for jeg ville bare hjem og legge meg, noe jeg egentlig planla å skrive til henne, men som jeg bare glemte, tror jeg. En time senere, når jeg er på vei hjem, så ringer hun faktisk og spør om det blir nachspiel, for jeg har ikke svart henne og nå er det nok venting, liksom. Så jeg sier at nei, dét blir det nok ikke. Og så spør hun om ikke jeg kan komme bort til henne, siden jeg vet hvor hun bor fra før, og så nøler jeg voldsomt, for jeg vil ikke såre henne heller, men til slutt så blir hun utålmodig og tvinger meg til å si ja eller nei og da sier jeg ellers takk. Og da blir hun faktisk sur. Sier at jeg kunne da ha sagt dét med en gang, og så unnskylder jeg meg med en ekstremt sarkastisk tone i stemmeleiet, for jeg mener jo at det er hun som er frekk som ringer meg på vei hjem fra byen, dritings, og ringte til meg fordi hun ikke hadde truffet noen andre og var litt ensom der, på tampen av kvelden. Men, og dette er nesten utrolig, for neste dag, søndag ettermiddag, får jeg nok en melding. La meg lese den høyt for deg i sin helhet, bare så du skjønner hvor altfor dumt dette er. Meldingen går som følger. Bra at du tok den ansvarlige avgjørelsen i går på vegne av oss begge, ellers så hadde jeg ikke gjort så mange loppefunn i dag! Men vil du fortsatt ta en kaffe en dag, tross mine oppringinger nattestid? Og så er det nok et smilefjes her, som om dét gjør saken stort bedre. Allerede her blir jeg litt provosert for at hun liksom berømmer meg for at jeg tok en ansvarlig avgjørelse for oss begge. Oss begge? Jeg tenkte vel ikke et sekund på henne da jeg sa nei natta før. Jeg sa nei fordi jeg ikke ville gå helt bort til henne og ligge der. Men så er det fint vær ute denne søndags ettermiddagen, og jeg sitter ved en park og drikker øl med et par venner så jeg er i uvanlig godt humør. Derfor svarer jeg faktisk at jo da, vi kan nok få til å ta en kopp kaffe, selv om jeg strengt tatt ikke mener det, i det hele tatt. Og så svarer hun igjen. Fint, da venter jeg i spenning, og så er det faen meg et smilefjes på slutten av den meldingen også. Hun sparer ikke på smilefjesene i alle fall, denne jenta, såpass er sikkert.
I: Gikk dere på kafé sammen da?
A: Nei. Jeg sa jo bare det fordi det var så fint vær den dagen og jeg var litt småfull, så da mandagen kom og det regnet og jeg var edru så tenkte jeg aldri i livet. Det går en uke mens jeg ikke inviterer henne ut på kaffe, og så får jeg en melding i ellevetida neste lørdag og gjett hvem som er på fylla igjen? Ble jo aldri noe kaffe på oss, skriver hun, synd når kaffe er så godt, og så et smilefjes, og så skriver hun hvor hun er, ute og drikker altså, og så spør hun hva jeg gjør på. Sannheten er at jeg sitter hjemme og ser på TV-serier med en kamerat, så jeg skriver en påfallende kortfattet melding for å understreke at dét har jeg tenkt å fortsette med resten av kvelden før jeg legger meg, helt alene. Men hun svarer selvsagt på den. Noe om at det egentlig ikke er så gøy der hun er som hun skulle ønske at det var. Og så skriver hun, men du svarte jo faktisk, med et gult tryne rett etterpå, noe som nesten gjør meg redd nå, særlig siden hun blir overrasket over at jeg svarer, som om hun er vant til at guttene hun sender meldingen til ikke svarer, liksom. Og så skriver hun, men vi skal drite i den kaffen da altså? Med nok et smilefjes på slutten der. Hun bruker smilefjes oftere enn hun bruker komma. Men okei, jeg skriver i alle fall enda en melding, mens jeg angrer på at jeg svarte i det hele tatt, på den første, om at ja, jeg tror nok vi skal droppe kaffen, uten å begrunne det. Og hun skal selvsagt ha en begrunnelse, herregud for en kjedelig fest hun må ha vært på, for nå skriver hun, og jeg siterer her. Hmm, nå ble jeg nysgjerrig. Hva har skjedd siden man ikke kan ta en kaffe lenger? Og så er det faen meg smilefjes igjen, disse meldingene er stappfulle av gule fjes, bare se!
I: To stykker.
A: Jojo, men det er jo to tre stykker i hver eneste melding. Helt utrolig, spør du meg. Og videre. Jeg spør fordi jeg generelt er en nysgjerrig jente, og fordi jeg tror du faktisk har tid til å svare. Pluss smilefjes. Noe jeg tar som en fornærmelse, at jeg liksom ikke har noe bedre å gjøre en lørdagskveld enn å skrive tekstmeldinger til denne jenta som jeg har møtt én eneste gang.
I: Du satt jo bare hjemme og så på TV?
A: Likevel. Så nå er jeg ganske provosert og skriver tilbake at jeg ikke synes det er kult når folk som jeg ikke kjenner ringer meg, dritings, natt til søndag og spør om jeg vil komme bort og sove hos dem. En av de krasseste meldingene jeg har skrevet i hele mitt liv, tror jeg, men så svarer hun faen meg på den også. Hør. Nei, jeg er en jente som ikke er så nøye på ting. Noe jeg, forresten, allerede hadde funnet ut på dét tidspunktet. Videre. Jeg har et slingringsmonn ovenfor folk, hva enn dét skal bety i denne sammenhengen, men okei. Som er en egenskap jeg har jobbet meg fram til, som om hun synes at hun fortjener belønning eller noe, for å ha slingringsmonn nok til å ringe folk hun ikke kjenner og spørre om de vil komme hjem til henne midt på natta fordi hun er dritfull og vil ha noen i sengen sin. Og, skriver hun, at dette er en egenskap hun er litt stolt over, med et utropstegn bak. Fordi jeg blant annet pleier å være for steng, jeg antar at hun mener streng, for steng ovenfor meg selv, flink pike-syndromet vet du, med smilefjes. Og så, men var jo etter at jeg ringte at vi avtalte kaffe? Er du virkelig så streng? Og så er det faktisk ikke noe smilefjes på slutten her, merkelig nok.
I: Svarte du på den siste meldingen?
A: Nei, og så hørte jeg aldri noe mer.
I: [...]
A: Så hva synes du? Er du hypp på å høre flere historier?