Flammes hopsiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Det hvite båndet av Michael Haneke og latt seg imponere. I de største rollen møter du blant andre Christian Friedel, Ulrich Tukur og Josef Bierbichler. Dem, ja.

FF: Likte du filmen?
MO: Ved siden av Jacques Audiards Un Prophète, er Hanekes film fjorårets beste.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja. Denne filmen inneholder en av de sterkeste fimscenene jeg har sett. Ser du den, vet du med en gang hvilken jeg mener.
FF: Ble du engstelig?
MO: Urolig på vegne av barn. Når vi utsetter barn for krenkelse.
FF: Likte du håndverket?
MO: Masterpiece.

Så skynder vi oss å gjøre oppmerksom på en skrivefeil i neste spørsmål, eller en unnlatelse er mer presist, spørreren glemmer nemlig ordet «ikke» og slår fast at verden er i to farger, hvilket overrasker, med rette, anmelderen:

FF: Er det noen vits å lage filmer i sort hvitt fortsatt? Verden er jo i sort hvitt.
MO: Verden i sort hvitt? Handler om øynene som ser. Sort hvitt på film? Absolutt.
FF: Er det sant at absolutt alle må dø?
MO: I en forstand, ja. Men vi lever videre, gjennom det vi skaper (og da mener jeg ikke bare kunst, men alt det mennesket har skapt som former historien og blir bestemmende for livene etter oss) og gjennom arv, barna våre som gjentar våre mønster og som bærer vårt arvemateriale.
FF: Fins det fortsatt uskyld i verden?
MO: Å, ja. Og det er noe vi må beskytte i hver enkelt. Tas all uskyld bort, så forsvinner både drømmene og livshåpet.
FF: Fins det tilgivelse?
MO: Ja.
FF: Og går det an å virkelig gjøre opp for seg?
MO: Det er klart.

FF: … i vår tid blir uskyld og renhet symboliserer med det dumme, skriver Karl Ove Knausgård i Min Kamp, i vår tid og kultur er det de med flest erfaringer som vinner og det er sykt, heter det videre. Er det en tanke du kan gå med på? Eller tenker du annerledes?
MO: Ute av verden, hans første bok, var fantastisk å lese. Den fortalte om uskyld på en måte jeg kunne gjenkjenne. Min første kjærlighetserfaring var nådeløs og jeg husker jeg tenkte at uskylden min ble tatt fra meg. Den gode, sunne naiviteten, som vi trenger. Som er håpet, troen på det beste i andre mennesker. Som Knausgård mener jeg den er undervurdert, ja. Men jeg mener også at visdom som ofte kommer med alder er undervurdert. De som eventuelt vinner er de som er midt i livet, når vi er som minst rene og minst klare.

Vår nyansatte redaksjonssekretær fikk seg fast stilling i et konkurrerende forlag etter ca. tolv arbeidstimer på Flamme. Dette kan bety at en Flamme-jobb er «karrierefremmende», eller også at vi har et problem med «gjennomtrekk».

Hvorom allting er: Flamme søker en ny red.sek. med tiltredelse snarest råd. Arbeidsoppgavene omfatter håndtering av ut- og inngående post, administrasjon av Singelklubb-registret, grovsortering av innkomne manuskripter, singelproduksjon (stifting, liming, strikking) samt noe salg- og markedsføringsarbeid. At kaffetrakteren er plassert ca. 40 cm unna sekretærpulten, beror på en tilfeldighet.

Relevant erfaring er et pluss, men ha i mente at forlagssjefene nødig vil føle seg faglig overtrumfet. Vel så viktig er «stå-på-vilje», «fleksibilitet», «resultatorientering», m.m., o.l., etc.

* Arbeidstid: én dag (7,5 t.) annenhver uke, evt. 3,75 t. én gang i uka.
* Lønn: timebetaling etter avtale.
* Andre ytelser: red.sek. disponerer en halv kjøleskapshylle.
* Søknadsfrist: 25. mars 2010. Send kortfattet søknad + cv til post (at) flammeforlag (dot) no.

12. mars 2010
Jack Kerouac 88 år

da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack?
religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt

så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna

det er 42 år siden
du har nesten ikke levd siden

Onsdag kveld i Oslo, under jorda: Flammedebutant Rannveig Revhaug lanserer romanen IRL i katakombene under Westerdals skole, om ikke lenge skal hun lese til et støvete og famlende, men lystig og underjordisk festlag. Bokfesten begynner rett nok i dagslys, utenfor garasjeport R, hvorfra vi, av forfatteren selv, loses ned i et nesten absolutt mørke.

Salgsbordet blir satt i stand med god hjelp fra hodelykta og den gamle, velkjente fingerspitzgefühlen. Hvilken av fargene tror du er mest populær?

Og til dem som alltid har lurt på det: sånn ser den litterære undergrunnsscena ut. Bokstavelig talt. Det er like før Rannveig klatrer opp stigen nå, men først…

… litt øyenskygge. De underjordiske liker også å ta seg best mulig — om ikke godt — ut. Vi har jo, som forfatteren selv sier det, fått gjester. Og blant dem …

… ei stolt mor, som skal ha ikke bare ei, men fem bøker signert. Flamme sier: Gud velsigne mødrene!

Før det altså bærer opp i stigen med debutanten og vi underjordiske får vår dose dagfersk samtidslitteratur. Det gjør godt. Etterpå blir det rottejakt og zombievitser, som seg hør og bør på bokfest.

Rannveig Revhaugs IRL har en labyrintisk struktur, og lanseres derfor i en underjordisk labyrint – nærmere bestemt katakombene på Fredensborg i Oslo, onsdag 10. mars kl. 19.00. Oppmøte ved garasjen under Westerdals (dør merket «R») kl. 19.00 presis. Etternølere blir plukket opp ved garasjedøra ca. hvert tiende minutt fram til klokka 20.00, deretter vil innslipp skje i henhold til tilfeldighetsprosedyrer.

* Salg av bøker!
* Salg av lesk!
* Mørkegjemsel!
* Rottesafari!

Ta med kontanter. Legg igjen mobilen. Meld fra hvor du går.

Eivind Buene er strengt tatt overkvalifisert for denne spalta. Han er utdannet komponist – og debuterer i disse dager med en roman betitlet Enmannsorkester. Burde han dermed utfordres til å liste opp sine litterære inspirasjonskilder i stedet? Eller topp 5 indreløpere i Adecco-ligaen? Vel, en spalte er en spalte. Her er musikken som hjalp Eivind å bytte kunstart:

Alban Berg: Violinkonzert (1935)
– Alban Bergs Violinkonsert fra 1935 spiller en viktig rolle i Enmannsorkester. Jeg hadde den på øret litt mer enn strengt tatt nødvendig – det gikk så langt at jeg satt og analyserte notene takt for takt, for å komme helt på innsiden av hva som skjer i musikken. I boken forbereder fiolinisten Johannes seg til en konsert med dette verket, og det er fet musikk vi snakker om, i de aller fleste betydninger av ordet. Svulmende og full av motsetninger. Konstruert og intuitiv, forvirrende og forførende, vakker og grusom, alt på én gang. Både den siste romantiske og den første moderne fiolinkonserten. I tillegg har verket en dramatisk tilblivelseshistorie med død, kjærlighet og lidenskap. (For mye å skrive om her, men jeg skriver om det i boken – he he.) Uansett: Alban Berg døde før han fikk høre musikken fremført, og jeg har alltid tenkt på Fiolinkonserten som et requiem.

Györgi Ligeti: Requiem (1963–65)
– Arbeidstittelen til det første utkastet av manuskriptet mitt var Zombieorkester. Etter å ha meditert litt over de siste årenes zombie-galore, fant jeg ut at det ikke gikk. Tittelen kom fra et mareritt hos dirgenten Tristan, og da jeg arbeidet med denne delen passet det fint med Ligetis Requiem for å komme i den rette mørke stemningen. Hvis du har sett Kubricks 2001, har du hørt Ligetis musikk. Eller The Shining, eller Eyes Wide Shut, eller hvilken som helst av Kubricks mest kjente filmer, egentlig. Ligeti er en av mine gamle modernist-helter, det var hans musikk som ga meg det første store samtidsmusikk-kicket. I Requiem kan man høre en slags proto-ambient klangflatemusikk, samtidig som verket er spekket med mye fin 60-tallsgalskap. Den nye innspillingen med Berlinfilharmonien er dødstøff, i ordets rette forstand. Løp og kjøp!

Franz Schubert: Winterreise (1827)
– Stort sett funker det dårlig for meg å lytte til musikk med tekst når jeg skriver, det blir som om noen hvisker meg i øret mens jeg forsøker å tenke. Men i arbeidet med Enmannsorkester ble det en god del Schubert-synging i øret mitt. Kanskje de tyske tekstene og den fremmede syngemåten skapte et distanserende filter, uansett var jeg nødt til å sjekke ut en god del Schubert-sanger som research. Det er vel ikke å røpe for mye at en av karakterene i boken får et Schubert-akkompagnert sammenbrudd, og at flere av situasjonene han havner i er hentet direkte fra Schuberts sanger. Så neste punkt på spillelisten er Winterreise, Schuberts siste store sangsyklus. Mørke og depressive saker, selv om den tidlig-romantiske stemningen i musikken innimellom dekker over hvor dystert det egentlig er. Det fine er at man kan tralle med etter en stund. Og da kan det jo bli litt artig med «Hum-di-dum, jeg tror jeg går og graver meg ned på nærmeste kirkegård, hei-hå.»

Ola M. Vangberg: Gud unde oss her at leve så
– Parallelt med arbeidet med Enmannsorkester skrev jeg et musikkverk basert på norsk folkemusikk. Jeg hørte meg gjennom en mengde opptak fra NRKs folkemusikkarkiv, og et av de fineste opptakene jeg kom over var fra 60-tallet med den da 92-årige Ola M. Vangberg. Av en eller annen grunn handler alle de fineste folkesangene om døden (eller om fjellet, men det er dypest sett samme sak). Og om jeg ikke har misforstått historien, kom Ola M. Vangberg fra en pietistisk tradisjon der det handlet mye om å glede seg til livet etter døden. Det var sang som gjaldt – fele, syndens og satans instrument, var selvsagt utelukket. Og i mange landsens menigheter hadde de heller ikke orgel, så det utviklet seg mange særegne sanguttrykk rundt omkring i avsidesliggende fjordarmer. Å høre Vangberg synge hensetter deg i en total folkloristisk limbo – jeg tipper mannen aldri i sitt liv så en muslim, men ornamentene høres ut som om de er spadd rett opp av arabisk ørkensand. Og kvarttone-intonasjonene er så vakre at dersom jeg kommer til himmelen når jeg dør, håper jeg Ola M. Vangberg vil synge meg i søvn hver kveld.

Donny Hathaway: Live at the Bitter End
– Denne hørte jeg ikke på under skrivingen, men så mye som mulig ellers. Stemmen, lyden i wurlitzeren, basspillet, publikum som synger i spontane gospelkoringer og tidvis overdøver musikerne – jeg tror dette er en av verdens fineste skiver. En helt vanlig kveld på nedre Manhattan tidlig på 70-tallet, på den lille klubben hvor datidens soul-storheter spilte. Jeg har hørt så mye på denne platen at det føles som om jeg var der den kvelden, selv om jeg strengt tatt ikke var født enda. Hvis du forbinder «You’ve got a friend» med dårlige sviskeversjoner, så sjekk ut hva Donny Hathaway og publikum får ut av låta. For ikke å snakke om «What’s going on», som rett og slett er bedre enn orginalversjonen til Marvin Gaye. Her snakker vi autentisk oppførelsespraksis, som det heter i klassiske musikkretser.

En ting er å tvile på om man egentlig kan å skrive når man leser bøkene til for eksempel Don DeLillo, eventuekt slå fast at det kan man nok ikke. En litt annen ting er det at også DeLillo tenkte i de baner, sa han nylig til The Times, da han i jobbsammenheng måtte lese Underworld på nytt. Kunne han skrive noe sånt igjen? Et sånt anslag? Rekkevidde? Storslagenhet? Han vet ikke, sier han. Men skrive gjør 73åringen fortsatt, takk og lov, og den nye romanen hans, Point Omega, ble utgitt for sånn cirka 4 dager siden. DeLillo avslutter Times-intervjuet med å slå et slag for romansjangerens uovertruffenhet hva gjelder å formidle det vi kan kalle opplevelsen av å leve og være et menneske: «Det fins så mange måter å leve på, så mange erfaringer å gjøre seg, et nærmest uendelig antall samværsmåter oss imellom, og romanen er rett og slett bedre rusta enn novella og diktet og skuespillet til å formidle alt dette. Romanen har flere måter og muligheter til å forklare verden for leseren, inkludert det vi kaller den kunsteriske verden. Det høres kanskje vel storslagent ut, men jeg tror det er sant.» Litt løseslig oversatt. Kjedelig å høre for poeter og dramatikere, åpenbart, men vi gleder oss uansett til Point Omega.

Flammes hospiterende filmfurore Margreth Olin så selvsagt Jesper Ganslandts nye film Apen lenge før den ble satt opp norske kinoer, hvor den ikke kommer til å gå lenge, tipper hun, og oppfordrer derfor alle til å løse billett snarest og se Olle Sarri begå grusomheter.

FF: Likte du filmen?
MO: Veldig! Vi snakker om nytt et lovende regitalent her, Jesper Ganslandt (Farvel Falkenberg), og jeg fornemmer forbilder som Dardenne-brødrene og Haneke.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja, men uten tårer, fordi jeg holdt pusten hele tiden. Hele Margreth gråt, om du skjønner?
FF: Grøsset du?
MO: Ikke grøsset. men det satte seg en dyp uro i kroppen. Jeg så Apen på filmfestivalen i Gøteborg nå i februar, mens Engelen ble vist i nabosalen. Jeg skulle inn og snakke til publikum etter filmen (de var ferdige samtidig) og da jeg stod der foran publikum, hadde jeg fysisk vondt i hele kroppen. Sånn at man nesten ikke klarer holde seg oppreist. Men jeg liker at film gjør sånt med meg.
FF: Har handlingene våre åpenbare motiv, som regel?
MO: Som regel, men det ødet som oppstår når vi handler i affekt eller dyp avmakt ligger bortenfor forstanden. når vi er i kontakt med noe i oss selv vi ikke vet og forstår hva er. det er det vi dealer med her.
FF: Fins det alltid et før og etter i de liva vi lever?
MO: Ja, hele tiden, gjør det ikke?
FF: Er det viktig å beherske seg?
MO: Ja.
FF: Tror du på Darwin?
MO: Jeg tror at livet og dets utvikling er mer enn det, mer uforklarlig enn det. men det er umulig å se bort fra Darwin. Og tittelen på filmen er genial. Men du må se den for å skjønne det.
FF: Er det en film for gutter med dominerende mødre?
MO: Det er en dypt menneskelig film. for alle.
FF: Er det en film for lovløse jævler?
MO: Lovløse må gjerne se den og gjenkjenne angst og anger, men lovløse jævler? jeg har møtt noen lovløse, de er mye forskjellig, men ikke jævler, selv om de ofte sees som det.

FF: … og fins det virkelig noe sånt som umenneskelige handlinger utført av mennesker?
MO: Nei. Alle handlinger begått av mennesker er menneskelige, uakseptable selvfølgelig, men kan forstås. Ikke forsvares, men håndteres. Vi må det. Det finnes ingen vei utenom.

Flammes hospiterende cinematografiske ekspertkommentator Margreth Olin har sett Andrea Arnolds Fish Tank, med Katie Jarvis og Michael Fassbender i to av hovedrollene.

FF: Likte du filmen?
MO: Veldig.
FF: Lo du?
MO: Smilte gjennom tårer.
FF: Da har du for så vidt svart på neste, men gråt du?
MO: Ja.
FF: Likte du håndverket?
MO: Filmen er nydelig skutt.
FF: Var det uforglemmelig?
MO: Ja, Katie Jarvis er det.
FF: Og her ligger du litt foran igjen, men åkei, gjør Katie Jarvis en god rolle?
MO: Jeg har ikke sett en tilsvarende debut siden Emilie Dequenne i Rosetta. Hun vant beste skuespiller i Cannes i 1999.
FF: Er det en film for arbeiderklassen?
MO: Portrettet av Mia går utenpå klasse.
FF: Er det en film for 15åringer som drikker for mye?
MO: Kanskje mer for de som drikker for lite.
FF: Er det topp å bo i blokk?
MO: Jeg tror det kan være fint å bo hvor som helst egentlig. Det handler vel mest om hvordan det er å være innenfor familiens fire vegger.
FF: Bør alle hester få løpe fritt?
MO: Ja! Fidel, hesten min, som ble 29 år, fikk hver sommer tre måneder fri, uten grime, kjenne på det å leve i en flokk på et stort beiteområde med skog, det bidro til at han ble så gammel.

FF: … og kan «jeg hater deg» bety «jeg elsker deg»?
MO: Å, ja. Opplevelsen av ubesvart kjærlighet formulerer seg ofte slik. men du vet, trekker man det litt lenger, bort fra brudd mellom to ungdomskjærester, til brudd mellom voksne, så formulerer man seg fortsatt slik, men da, handler det dypest sett ikke – kanskje – om at man elsker den andre, men seg selv når man er sammen med den andre og at man ikke utstår å miste seg selv på den måten. For hver gang vi mister noen, opplever vi at noe i oss selv tas fra oss. Og hver gang vi finner noen, faller noe av oss selv på plass.