I en viss forstand er alle kunstverk tjuverier. Alle kunstnere hermer, siterer, klipper, limer, monterer – bevisst eller ubevisst. Betyr det at alle kunstverk også er pastisjer? Vel, forhåpentlig ikke. En pastisj er et forsøk på å skape (riktignok ved etterligning) et organisk verk. I så måte er pastisjen ute i et ganske annet ærend enn kollasjen, som monteres ut fra fragmenter. Pastisjer søker forsoning; kollasjer søker konfrontasjon.

Ariel Pink’s Haunted Graffiti har nettopp sluppet singelen «Round and Round». Med bandets nylige labelbytte (fra Paw Tracks til mer etablerte 4AD) følger også en viss oppstreiting av lydbildet, men det låter fortsatt passe drømmeaktig og radioforvrengt. Like fullt: pastisj eller kollasj? I dette lydlandskapet er grensene hårfine. Men Ariel Pink faller ned på riktig side – fordi han unngår å sammenføre de lånte elementene til en glatt syntese. I stedet holdes bruddstedet åpent. Låta underslår ikke at den er produsert; tvert imot betoner den sin egen kunstlethet.

«Collage is pieces of other things. Their edges don’t meet,» skriver/siterer David Shields i manifestet Reality Hunger (Knopf, 2010). Like over påske utkommer bokas kollasj-kapittel som singel på Flamme. Ariel Pink & co. som «oppvarmingsband», altså? Noe sånt.

Ariel Pink’s Haunted Graffiti – Round and Round

Ny video fra Rød Stær! Denne gang for låta «Klappesang». Og alle de som klappe kan, de hører hjemme … etc.

For øvrig bør alle notere seg at Rød Stær – feat. Sonmoi-gründer David Gurrik – opptrer på Last Train onsdag 17/3 klokka 22.00. Så vidt vi vet blir dette bandets første gig på en «ordinær scene», dvs. i en rockebule med øl og whisky og brunt inventar og mangelfulle toalettfasiliteter (ellers har de jo stort sett holdt seg til stilrene white cubes). Familien Stær ber oss forvente «lyden av India, bilulykker, den nordiske landsbygda, kanskje opplesning, og helt sikkert levende bilder». Høres lovende ut. Billetter i døra til kr. 70,-.

Som bl.a. Terry Eagleton har påpekt, bør det ikke settes likhetstegn mellom «ideologi» og «løgn». En påstand kan være ideologisk selv om den er sannferdig. For en ideologikritiker er spørsmålet om sannhetsgehalt strengt tatt en avsporing: Det karakteriserende ved en ideologisk påstand er at den setter et emosjonelt innhold på en referensiell form; at individuelt synseri/føleri gis status som «upersonlig personlig», dvs. som en falsk universalisme.

Dette apropos NRK Dagsrevyens reportasjerekke om jødehets i den norske skolen. Selv om det er prisverdig at emnet blir belyst, og ingenting tyder på at journalisten farer med løgn, har reportasjene likevel en ideologisk slagside:

* Budskapet i reportasjerekka er at jødehatet er «på frammarsj», men her fins ingen åpne kilder (lærere og foreldre uttaler seg anonymt). Vanligvis skal dette bety at journalisten har mislyktes, og at saken bør skrotes. I stedet bidrar anonymiseringen til å styrke den underliggende påstanden om at «det virkelig står dårlig til»: Foruten å sprite opp reportasjene rent dramaturgisk, påkaller de fordreide stemmene og skyggelagte ansiktene en globalpolitisk kontekst hvor kritikere av islam er «truet på livet», «tvunget til taushet», etc. etc. Satt på spissen: Plutselig handler ikke saken om mobbing, men om terrorisme og «the clash of civilizations».

* En av de anonymiserte lærne siteres på at «jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn». En foruroligende uttalelse, så klart – men hvor er empirien? Hvis det er sant som reporter Tormod Strand sier – at han startet arbeidet med denne saken «for ett år siden» – burde han ikke da ha klart å oppdrive noen bakgrunnstall? Eller mener Strand at medias oppgave er å formidle «sterke historier», og at faktainnhenting er noe offentlige statistikere får ta seg av? (I så fall bør noen snarest ta fra ham Skup-prisen.)

* I Søndagsrevyen 14/3 meldes det at hvert fjerde norske innvandrerbarn lever under fattigdomsgrensa. Fem nyhetsoppslag seinere blir jødehat-saken fulgt opp. Når ble «kontekstualisering» et fyord i Dagsrevy-redaksjonen?

* I samme søndagsrevy blir kunnskapsminister Kristin Halvorsen konfrontert med sin egen kritikk av staten Israel, som «ifølge jødiske foreldre vi (dvs. Dagsrevyen) har snakket med» kan «legitimere trakassering av jøder». Men denne påstanden står for dagsrevyanker Jarle Roheim Håkonsens regning – i Strands reportasjer finnes det ingen slike sitater. Så hvorfor piske opp stemningen unødig?

Igjen: Vitnesbyrd om tiltagende jødetrakassering er utvilsomt urovekkende. Men like urovekkende er den ideologiserte formen for «journalistikk» NRK bedriver i et allerede opphetet norsk debattklima. Det duger ikke at en journalistisk vinkling isolert sett er «sann»; den kan likevel være politisk ladet i en grad som ikke høver seg for en rikskringkaster.

I fjor blei britiske Canongate kåra til årets forlag der borte på fotballøya, og i helgas Guardian snakker Canongate-redaktør Dan Franklin om både dette og hint hva gjelder forleggeri og kjente forfattere. Blant annet får han spørsmål om våte forlagslunsjer på posje kafeer, hva skjedde med dem?

Franklin: I dag går vi heller på Pizzaekspressen over gata her. Forlagslunsjen har egentlig vært død i lang tid. Da Tony Whitmore pensjonerte seg fra Whitmore nylig hadde han vært der i førti år og han gjorde de våte lunsjene sammen med Kingsley Amis. To whisky før de setter seg, to flasker rødvin ved bordet og så rett på Calvadosen, men vi gjør det ikke sånn lenger.

Snakk for deg selv, Dan!

Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Det hvite båndet av Michael Haneke og latt seg imponere. I de største rollen møter du blant andre Christian Friedel, Ulrich Tukur og Josef Bierbichler. Dem, ja.

FF: Likte du filmen?
MO: Ved siden av Jacques Audiards Un Prophète, er Hanekes film fjorårets beste.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja. Denne filmen inneholder en av de sterkeste fimscenene jeg har sett. Ser du den, vet du med en gang hvilken jeg mener.
FF: Ble du engstelig?
MO: Urolig på vegne av barn. Når vi utsetter barn for krenkelse.
FF: Likte du håndverket?
MO: Masterpiece.

Så skynder vi oss å gjøre oppmerksom på en skrivefeil i neste spørsmål, eller en unnlatelse er mer presist, spørreren glemmer nemlig ordet «ikke» og slår fast at verden er i to farger, hvilket overrasker, med rette, anmelderen:

FF: Er det noen vits å lage filmer i sort hvitt fortsatt? Verden er jo i sort hvitt.
MO: Verden i sort hvitt? Handler om øynene som ser. Sort hvitt på film? Absolutt.
FF: Er det sant at absolutt alle må dø?
MO: I en forstand, ja. Men vi lever videre, gjennom det vi skaper (og da mener jeg ikke bare kunst, men alt det mennesket har skapt som former historien og blir bestemmende for livene etter oss) og gjennom arv, barna våre som gjentar våre mønster og som bærer vårt arvemateriale.
FF: Fins det fortsatt uskyld i verden?
MO: Å, ja. Og det er noe vi må beskytte i hver enkelt. Tas all uskyld bort, så forsvinner både drømmene og livshåpet.
FF: Fins det tilgivelse?
MO: Ja.
FF: Og går det an å virkelig gjøre opp for seg?
MO: Det er klart.

FF: … i vår tid blir uskyld og renhet symboliserer med det dumme, skriver Karl Ove Knausgård i Min Kamp, i vår tid og kultur er det de med flest erfaringer som vinner og det er sykt, heter det videre. Er det en tanke du kan gå med på? Eller tenker du annerledes?
MO: Ute av verden, hans første bok, var fantastisk å lese. Den fortalte om uskyld på en måte jeg kunne gjenkjenne. Min første kjærlighetserfaring var nådeløs og jeg husker jeg tenkte at uskylden min ble tatt fra meg. Den gode, sunne naiviteten, som vi trenger. Som er håpet, troen på det beste i andre mennesker. Som Knausgård mener jeg den er undervurdert, ja. Men jeg mener også at visdom som ofte kommer med alder er undervurdert. De som eventuelt vinner er de som er midt i livet, når vi er som minst rene og minst klare.

Vår nyansatte redaksjonssekretær fikk seg fast stilling i et konkurrerende forlag etter ca. tolv arbeidstimer på Flamme. Dette kan bety at en Flamme-jobb er «karrierefremmende», eller også at vi har et problem med «gjennomtrekk».

Hvorom allting er: Flamme søker en ny red.sek. med tiltredelse snarest råd. Arbeidsoppgavene omfatter håndtering av ut- og inngående post, administrasjon av Singelklubb-registret, grovsortering av innkomne manuskripter, singelproduksjon (stifting, liming, strikking) samt noe salg- og markedsføringsarbeid. At kaffetrakteren er plassert ca. 40 cm unna sekretærpulten, beror på en tilfeldighet.

Relevant erfaring er et pluss, men ha i mente at forlagssjefene nødig vil føle seg faglig overtrumfet. Vel så viktig er «stå-på-vilje», «fleksibilitet», «resultatorientering», m.m., o.l., etc.

* Arbeidstid: én dag (7,5 t.) annenhver uke, evt. 3,75 t. én gang i uka.
* Lønn: timebetaling etter avtale.
* Andre ytelser: red.sek. disponerer en halv kjøleskapshylle.
* Søknadsfrist: 25. mars 2010. Send kortfattet søknad + cv til post (at) flammeforlag (dot) no.

12. mars 2010
Jack Kerouac 88 år

da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack?
religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt

så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna

det er 42 år siden
du har nesten ikke levd siden

Onsdag kveld i Oslo, under jorda: Flammedebutant Rannveig Revhaug lanserer romanen IRL i katakombene under Westerdals skole, om ikke lenge skal hun lese til et støvete og famlende, men lystig og underjordisk festlag. Bokfesten begynner rett nok i dagslys, utenfor garasjeport R, hvorfra vi, av forfatteren selv, loses ned i et nesten absolutt mørke.

Salgsbordet blir satt i stand med god hjelp fra hodelykta og den gamle, velkjente fingerspitzgefühlen. Hvilken av fargene tror du er mest populær?

Og til dem som alltid har lurt på det: sånn ser den litterære undergrunnsscena ut. Bokstavelig talt. Det er like før Rannveig klatrer opp stigen nå, men først…

… litt øyenskygge. De underjordiske liker også å ta seg best mulig — om ikke godt — ut. Vi har jo, som forfatteren selv sier det, fått gjester. Og blant dem …

… ei stolt mor, som skal ha ikke bare ei, men fem bøker signert. Flamme sier: Gud velsigne mødrene!

Før det altså bærer opp i stigen med debutanten og vi underjordiske får vår dose dagfersk samtidslitteratur. Det gjør godt. Etterpå blir det rottejakt og zombievitser, som seg hør og bør på bokfest.

Rannveig Revhaugs IRL har en labyrintisk struktur, og lanseres derfor i en underjordisk labyrint – nærmere bestemt katakombene på Fredensborg i Oslo, onsdag 10. mars kl. 19.00. Oppmøte ved garasjen under Westerdals (dør merket «R») kl. 19.00 presis. Etternølere blir plukket opp ved garasjedøra ca. hvert tiende minutt fram til klokka 20.00, deretter vil innslipp skje i henhold til tilfeldighetsprosedyrer.

* Salg av bøker!
* Salg av lesk!
* Mørkegjemsel!
* Rottesafari!

Ta med kontanter. Legg igjen mobilen. Meld fra hvor du går.

Eivind Buene er strengt tatt overkvalifisert for denne spalta. Han er utdannet komponist – og debuterer i disse dager med en roman betitlet Enmannsorkester. Burde han dermed utfordres til å liste opp sine litterære inspirasjonskilder i stedet? Eller topp 5 indreløpere i Adecco-ligaen? Vel, en spalte er en spalte. Her er musikken som hjalp Eivind å bytte kunstart:

Alban Berg: Violinkonzert (1935)
– Alban Bergs Violinkonsert fra 1935 spiller en viktig rolle i Enmannsorkester. Jeg hadde den på øret litt mer enn strengt tatt nødvendig – det gikk så langt at jeg satt og analyserte notene takt for takt, for å komme helt på innsiden av hva som skjer i musikken. I boken forbereder fiolinisten Johannes seg til en konsert med dette verket, og det er fet musikk vi snakker om, i de aller fleste betydninger av ordet. Svulmende og full av motsetninger. Konstruert og intuitiv, forvirrende og forførende, vakker og grusom, alt på én gang. Både den siste romantiske og den første moderne fiolinkonserten. I tillegg har verket en dramatisk tilblivelseshistorie med død, kjærlighet og lidenskap. (For mye å skrive om her, men jeg skriver om det i boken – he he.) Uansett: Alban Berg døde før han fikk høre musikken fremført, og jeg har alltid tenkt på Fiolinkonserten som et requiem.

Györgi Ligeti: Requiem (1963–65)
– Arbeidstittelen til det første utkastet av manuskriptet mitt var Zombieorkester. Etter å ha meditert litt over de siste årenes zombie-galore, fant jeg ut at det ikke gikk. Tittelen kom fra et mareritt hos dirgenten Tristan, og da jeg arbeidet med denne delen passet det fint med Ligetis Requiem for å komme i den rette mørke stemningen. Hvis du har sett Kubricks 2001, har du hørt Ligetis musikk. Eller The Shining, eller Eyes Wide Shut, eller hvilken som helst av Kubricks mest kjente filmer, egentlig. Ligeti er en av mine gamle modernist-helter, det var hans musikk som ga meg det første store samtidsmusikk-kicket. I Requiem kan man høre en slags proto-ambient klangflatemusikk, samtidig som verket er spekket med mye fin 60-tallsgalskap. Den nye innspillingen med Berlinfilharmonien er dødstøff, i ordets rette forstand. Løp og kjøp!

Franz Schubert: Winterreise (1827)
– Stort sett funker det dårlig for meg å lytte til musikk med tekst når jeg skriver, det blir som om noen hvisker meg i øret mens jeg forsøker å tenke. Men i arbeidet med Enmannsorkester ble det en god del Schubert-synging i øret mitt. Kanskje de tyske tekstene og den fremmede syngemåten skapte et distanserende filter, uansett var jeg nødt til å sjekke ut en god del Schubert-sanger som research. Det er vel ikke å røpe for mye at en av karakterene i boken får et Schubert-akkompagnert sammenbrudd, og at flere av situasjonene han havner i er hentet direkte fra Schuberts sanger. Så neste punkt på spillelisten er Winterreise, Schuberts siste store sangsyklus. Mørke og depressive saker, selv om den tidlig-romantiske stemningen i musikken innimellom dekker over hvor dystert det egentlig er. Det fine er at man kan tralle med etter en stund. Og da kan det jo bli litt artig med «Hum-di-dum, jeg tror jeg går og graver meg ned på nærmeste kirkegård, hei-hå.»

Ola M. Vangberg: Gud unde oss her at leve så
– Parallelt med arbeidet med Enmannsorkester skrev jeg et musikkverk basert på norsk folkemusikk. Jeg hørte meg gjennom en mengde opptak fra NRKs folkemusikkarkiv, og et av de fineste opptakene jeg kom over var fra 60-tallet med den da 92-årige Ola M. Vangberg. Av en eller annen grunn handler alle de fineste folkesangene om døden (eller om fjellet, men det er dypest sett samme sak). Og om jeg ikke har misforstått historien, kom Ola M. Vangberg fra en pietistisk tradisjon der det handlet mye om å glede seg til livet etter døden. Det var sang som gjaldt – fele, syndens og satans instrument, var selvsagt utelukket. Og i mange landsens menigheter hadde de heller ikke orgel, så det utviklet seg mange særegne sanguttrykk rundt omkring i avsidesliggende fjordarmer. Å høre Vangberg synge hensetter deg i en total folkloristisk limbo – jeg tipper mannen aldri i sitt liv så en muslim, men ornamentene høres ut som om de er spadd rett opp av arabisk ørkensand. Og kvarttone-intonasjonene er så vakre at dersom jeg kommer til himmelen når jeg dør, håper jeg Ola M. Vangberg vil synge meg i søvn hver kveld.

Donny Hathaway: Live at the Bitter End
– Denne hørte jeg ikke på under skrivingen, men så mye som mulig ellers. Stemmen, lyden i wurlitzeren, basspillet, publikum som synger i spontane gospelkoringer og tidvis overdøver musikerne – jeg tror dette er en av verdens fineste skiver. En helt vanlig kveld på nedre Manhattan tidlig på 70-tallet, på den lille klubben hvor datidens soul-storheter spilte. Jeg har hørt så mye på denne platen at det føles som om jeg var der den kvelden, selv om jeg strengt tatt ikke var født enda. Hvis du forbinder «You’ve got a friend» med dårlige sviskeversjoner, så sjekk ut hva Donny Hathaway og publikum får ut av låta. For ikke å snakke om «What’s going on», som rett og slett er bedre enn orginalversjonen til Marvin Gaye. Her snakker vi autentisk oppførelsespraksis, som det heter i klassiske musikkretser.