Audun Mortensen fortsetter sin opprulling av norske litteraters hemmelige inntog i popkulturen.

Et YouTube-kuratert gjenhør med «Upon This Tidal Wave of Young Blood» (2005), sistesporet på debutalbumet til Clap Your Hands Say Yeah, påminner om at Blood Orange ikke representerer et unikt kontaktpunkt mellom norsk litterær kanon og «best new music». Vokalist Alec Ounsworth skriker tydeligvis «Kjærstad» foruroligende 30 ganger, i sangen som ifølge kritikerne omhandlet Mary-Kate og Ashley Olsen.

Produktplassering iscenesatt av Aschehougs markedskoordinator? Er det ikke betenkelig at Kjærstad, i et lanseringsintervju for Kongen av Europa (2005) – åtte uker etter CYHSYs albumutgivelse – kan opplyse om at «[protagonisten] Alf tar i lange passasjer av livet sin tilflukt til populærmusikken. Som en sann romantiker vet han at det av og til – og uforståelig – kan ligge like stor visdom i en popsang på 2 minutter og 37 sekunder som i hele Store Norske leksikon til sammen»?

Et sekunds kjærlighet? Holder dét? I popen, ja. Det fins vel ingen sjanger som degger mer for det eteriske, det spontane, det omskiftelige – og med en viss legitimitet, ettersom popen selv er en flyktig kunstart. Det står i statuttene. Til å skildre de varige, stabile relasjoner velger man seg fortrinnsvis et større format, type roman eller tv-serie. Popen er det vankelmodige hjertets medium – det hjertet som plutselig, idet et tilfeldig ansikt passerer i 31-bussens midtgang, kjenner seg gjennomlyst av sol, en uventet oppklaring, i ett sekund – to sekunder – poff!, før himmelen overtrekkes av skyer, sjåføren bremser litt for hardt og en fyr i krøllete dress dusjer sine nærmeste medpassasjerer med 3 x 2 dl cortado. (Men det var verdt det, var det ikke?)

Nite Jewel lager pop for dette ene sekundet, samt for skjortevasken etterpå. Lydbildet er tørt, flatt, minimalistisk – litt à la Saint Etienne i den perioden de jobbet med Sean O’Hagan og To Rococo Rot. Er årtusenskiftets sound tilbake allerede? I neste uke: chillwave-revival.

Stig Sæterbakken utga tre boksingler på Flamme mellom april 2009 og august 2011. De forsvant raskt fra forlagets bakrom, men ble i liten grad kommentert i avisspaltene – delvis av samme grunn (opplagene var små, og verken forfatter eller forlag prioriterte å sende ut presseeksemplarer). Den litterære offentligheten var samtidig fullt ut beskjeftiget med Sæterbakkens romaner, som i den samme treårsperioden nådde ut til et nytt, lydhørt publikum. Singlene representerer noe annet, både sjanger- og innholdsmessig: Med disse tekstene «tok han ut dybde», kan man kanskje si (med uttrykk fra fotballen), i en fase av forfatterskapet som ellers var preget av offensive sveip på motsatt banehalvdel.

Nettopp fordi tekstene ikke har vært gjennom den alminnelige anmelder-kverna, kan man lese singeltrilogien – som nå er i samlet i en liten hardback med tittelen Der jeg tenker er det alltid mørkt – med relativt friske øyne. Litt starthjelp kan dog ikke skade: Samleutgaven er utstyrt med instruktive for- og etterord av John Erik Riley og Tom Egil Hverven. Nedenfor bringer vi et utdrag av førstnevntes ouverture. Lyst på mer? You know what to do.

Nei, Sæterbakken. Ja, Sæterbakken

Av John Erik Riley

Når jeg blar gjennom disse tre tekstene – noe jeg ofte gjør – er det mange spørsmål som står i hodet på meg.

Først og fremst lurer jeg på hva slags tekster dette er, hvordan de er ment å bli lest. Jeg vet at jeg leser tre «singler» eller «chapbooks», utgitt hver for seg innenfor et relativt kort tidsrom (april 2009–august 2011) og i et begrenset opplag (henholdsvis 400, 600 og 600 eksemplarer). Men forfatteren gir ingen veiledning i hvordan de skal oppfattes. De er vanskelige å plassere, selv innenfor rammene av dette relativt sett åpne forfatterskapet, som utforsker mange grensesoner, også dem som befinner seg mellom sjangrene.

Usikkerheten rundt sjanger leder raskt til spørsmål av mer eksistensiell art. En form for ønsketenkning, kan man kanskje si, et behov for å gi respons på det jeg leser, direkte til avsenderen – per mail, sms eller telefon – gjerne etterfulgt av en like markant åpenbaring, en slags blanding av aha-opplevelse og déjà vu, der jeg innser (som om jeg ikke visste det fra før?) at forfatteren av tekstene ikke lenger finnes. Stemmen jeg hører, etter hvert som jeg leser, finnes kun i mitt eget hode, i møtet mellom ordene på sidene og min egen fortolkning av dem.

Jeg kan ikke gå til kilden. Kilden er fraværende, slik den er for de fleste lesere, vanskelig å konferere med, men på en mer eksistensielt opprivende måte, i den forstand at kilden ikke lenger finnes. Kilden er død. Nettopp derfor, ut fra et ønske om å forstå det jeg leser, gripe teksten, kanskje sette den på plass, tvinge en endelig mening ut av den, tar jeg meg ofte i å spørre: Hva slags tekster er dette? Hvordan skal jeg lese dem, forstå dem? Og hvorfor vender jeg stadig tilbake til dem, som til en tilbakevendende kløe («the little scratch on the roof of your mouth that would heal if only you would stop tonguing it, but you can’t», som den navnløse fortelleren uttrykker det i Fight Club)?

Det er vanskelig å gi noen fasit på tekstene her og nå (ikke minst fordi jeg ikke vet hva den skulle være). Men jeg kan peke ut noen retninger, antyde hvorfor jeg stadig vender tilbake til dem. Altså, vise hvilke prosesser de setter i gang, hos meg, uten dermed å påstå noe om hva de til syvende og sist betyr.

Sikkert er det at disse tre tekstene likner på essays, i hvert fall på overflaten. De ser ut til å ta utgangspunkt i hvert sitt emne: skilsmisse og livslyst i Ja. Nei. Ja, barnsligheten som vekselvis frigjørende og ødeleggende kraft i Umuligheten av å leve, og skamfølelse og hukommelse i Det fryktinngydende. Stilen er umiskjennelig sæterbakkensk. Og samtidig er den litt fremmed, stilen, når man sammenlikner singlene med essayene som er gitt ut i samlinger som Det onde øyet og Dirty Things. Det er noe som forstyrrer, man finner en annen tone eller rytme her, noe like under overflaten, som gjør at singlene fremstår litt mindre som essays, mer som noe annet og kan hende friere.

Eller kan hende mer vaklende. Skumlere. Og uansett vanskeligere å få skikk på.

Ofte tenker jeg at det forstyrrende elementet i disse tekstene, fremfor noe, må være det fremtredende jeg-et. Ikke for det, Sæterbakken har aldri vært redd for å la sitt eget selv fremtre i mer essayistiske tekster. Men her, i singlene, er det som om jeg-et overtar strømmen av tanker fullstendig. Jeg-et står i sentrum, alt annet vokser ut av det, noen ganger nesten ufrivillig, kan det virke som, andre ganger med overlegg. Ja, av og til får man inntrykk av å være vitne til resonnementets tilblivelse. I real time, som det heter. Som om vi sitter og betrakter selve skriveakten over forfatterens skulder, ser på mens teksten utfolder seg, gradvis, som en plante i en naturdokumentar. Språket forgreiner seg hit og dit, ofte på motsetningsfylte måter. Det argumenteres åpenbart, men for hva?

Og på hvilken måte?

Og med hvilken konklusjon?

(…)

Klikk på flyeren for større versjon.

Annenhver mandag fram til sommeren vil Rannveig Revhaug dele sine inntrykk fra reiser til lands, til vanns og og til lufts i det norske territorialområde. Denne gang kjører hun buss fra Oslo til Dovre.

Harry’s Gym. Som synger This pain is like an open door. Rundkjøringen. Ferjer. Opera. Bruer. Middelalderparken. Passasjeren i setet foran meg. Som har bustete hår. Tunnelen. Radioen. Harry’s Gym som hikster. Varebiler som passerer. Klokka som er 11.07. Gamlebyen. Blokkene i gult, oransje, grønt. Tunnelen. Nødtelefoner. Varebiler som passerer. Vogntog som passerer. Radioen. Transport. Passasjeren som reiser seg. Som går gjennom midtgangen. Som går bort til sjåføren. Som samtaler med sjåføren. Lindorff. Klima- og forurensningsdirektoratet. Gravemaskiner. Gravlunden. Elektro Nettverk. Teisenkrysset. Økonomijournalisten som snakker om USAs gjeld. Varebiler som passerer. Bussene. Som ikke er i trafikk. Som står parkert. Veien. Veiene. Seks av dem. McDonald’s. Mester Grønn. Alna. Fjellet. Brua. Betong. Autovernet. Sprøyte inn penger. Underskuddet. Spesiallover. Bjørkeklynger. Som står langs veien. Et helt vanvittig tall. IKEA. Varebiler. Som passerer begge veier. Tåka. Som ligger og ligger. Bakken. Som er grønn. Som er grå. Som er brun. Muslim senter Furuset. Bait-un-Nasr Moské. The Streets. Your song. Skyene. Som er grå. Lerka. Som er grønn. Autovernet. Som er grønt. Bjørkeklyngene. Autovernet. Skyene. Rekkehusene. Strømmastene. Som ruver. Skogen.

Kontor- og lagerlokaler til leie. Hundre. Som er fartsgrensa. Gardermoen. Som er tre og en halv mil unna. Lysene i taket. Som er grønne. Fjellet. Veien. Jordene. Gårdene. Tilhengerne. Bilene som står på parkeringsplassene. Høyballer. Som ligger og står. I stabler. I dunger. Maxbo. Som er grå. Gresset. Som vises. Olavsgaard. Rundkjøringen. Folk på bussholdeplassen. Som venter. Som skal ut og reise. Som skal inn på bussen. Som kjører videre. Radioen som harker. Jeg som bytter kanal. Nye hits. You don’t know-oh-oh. Byens største hits. Elva. Som er brun. Eller grønn. Som skummer. Liftene. På rekke og rad. På jordet. Som står utenfor Oslo Liftutleie. Do you think you’re better off alone. Grantreet. Grantrærne. Husene. I primærfarger. Som likner lekehus. Talk to me. Shell. Vogntog. Parkeringsplass. Bruktbilforhandler. Fyrverkeriutsalget. Rema 1000. Snøen. Som så vidt er der. Kongsvinger. Som er 72 kilometer unna. Busser. Biler. Snøen. Gresset. Skyene. Bjørkeklyngene. Alle hitene. Som får meg til å bytte frekvens igjen. Red gold and green. Every day is like survival. Frontruta. Som dugger. Vindusviskerne. Som veiver fram og tilbake. Som gjør så godt de kan. Den blå flekken på himmelen. Sola bak der. You come and go. Gården. Campingvogna. Det hvite huset. Høyballene. På rad og rekke. Pallene. Som ligger stabla. Som ligger i hopetall. Gravemaskinene. Som er små. Som står langs veien. Som er gule. Jordet. Snøen. Så vidt. Jernbanelinja. Som går under brua. Behov for lagertjenester. Som det står på låven. Stigen. Som er lent opp mot mønet. Gjerdet. Jordet. Veien. Huset. Hustaket. Hustak med gress. Hus. Campingvogn. Låve. Som er rød. Eng. Som er gul. Jordet. Som ligger delvis under vann. Boligfeltet. Husene som ligger tett. Jordene som ligger rundt. Bussene. Bilene. Scania. Topp 1000-lista. På radioen. Fyrverkeriutsalget. Countrypop. Som sikkert fins. Snøen. Bilsporene. Trafoen. Som står ved veien. Passasjeren foran meg som slår ned setet. Trekkfuglene over oss. Som varierer i størrelse. Som virker forvirra. Som danner en uklar formasjon. Som snur. Som snur igjen. Jernbanelinja. Gården. Låven. Som er rød. Veden. Som ligger i stabler. Som ligger under presenningen. Varebiler. Varebil. Høyballer. Falken. Lekestua. Som er rød. Som står på hjul. Som står midt på et jorde. Jessheim. Som ikke er så langt unna. Plass nummer 832. Som jeg får høre nå. Rytmegitar. Fistel. Flybussen. Gravemaskin. Boligblokker. Som er under oppføring. Som folk snart skal flytte inn i. Biler med skibokser på taket. Jeg. Som har på sikkerhetsbeltet. Buskene langs veien. Som er røde. Som er helt røde. Som jeg ikke vet hva heter. Gården. Snøen. Som ligger. Som ligger under grantrærne. We don’t waste no time at all. We’re just waiting for the hammer to fall. Bussene. Bussen. Som kjører. Strømmastene. Som lyser. Som lyser opp innflyvninga til Gardermoen. Fartsgrensa som er 90. Jernbanelinja. Som går langs veien. Korttidsparkeringen. Som lyser grønt. Som er ledig. Kontrolltårnet. Som blinker. Den blå flekken som blir større. Skyene som ligger lavt. Bilene. Parkeringsplassen. Bilene. Uten mennesker. Sas. Icelandair. Flybussekspressen. Politi. City Taxi. Norgestaxi. Christiania Taxi. Bussen. Som stopper. Bussjåføren som henter seg en kopp pulverkaffe. Madonna som synger. Bussen som kjører videre. Primera. Norwegian. Sas. Star Alliance. Parkeringsplassene. Snøen. Togskinnene. Parkeringshuset. Statoil. Passasjerene som sover. Trysilekspressen som passerer. Parkeringsplassen. Åttitallet. Som er overrepresentert på topp 1000-lista. Som jeg hører på. Bjørk og furu. Varebiler. Togskinner. Trær. Trær. Snø. Som er grå. Som ligger langs veien. Rasteplassen. Som er tom. Skiltet. Som sier 88.1. Som sier hotell. Som sier Jessheim. Skog. Hus. Passasjeren foran meg. Som ikke finner seg til rette i setet. Bussjåføren. Som hoster i mikrofonen. We get these pills to swallow. How they stick in your throat. Taste like gold. Passasjeren. Som har hestehale. Som vipper like over nakkestøtta. Vindusviskeren. Oh what you do to me. No one knows. Radioen som spytter. Pleasantly caving in. I come undone. Som Josh Homme synger. Gjerdet. Autovernet. Brua. Farten. Spylervæske. Som lukter akkurat sånn. Riffet. Som er akkurat. Som er som det skal. Radioreklamen. Som avbryter. Jeg som skrur av radioen. Snøen. Som så vidt er der. Gjerdet. Næringsbygg. Haller. Lagerhallene. Telt. Som ser midlertidige ut. Fjellet. Biler. Trær. Passasjerene. Som sover. Som ligger sammenkrøket over to seter. Som sitter tilbakelent i ett sete. Som leser ukeblader. Som løser kryssord. Som spiser frukt. Som drikker pulverkaffe. Bakken. Som er bar. Gravemaskina. Vannet. Som er i ro. Båtplasser. Rasteplassen. Som virker nedlagt. Fartsgrensa som er hundre. Furutrærne. Eidsvollsbygningen. Som det skiltes til. Tungtransport. Sjåførene. Som samles på bensinstasjonen. Vinduene som dugger. Trondheim. Som er 473 kilometer unna. Høyballene. Snøen. Fjellet. Brua. Vogntoget. Tåka. Duggen. På vinduet. Som jeg ser ut av. Duggen. Vindusviskeren. Snøen. Tåka. I learned how to live true and somebody blew up. Som Dave Wyndorff synger. Tåka. Trær. Jorde. Trær. Minnesund kontrollstasjon. Yeah I know life’s a bummer baby. But that’s got precious little to do with me. Som Monster Magnet synger. Vannet. Tror jeg. I tåka. Bak duggen. Snøen. Brua. Statens vegvesen. Vannet. Bjørkestammer. Gran. Asfalt. Stripene etter vindusviskeren. På frontruta. Som jeg ser ut av. Trærne. Som ligger. Som er felt. Veien som svinger mot høyre. Vannet. Som jeg egentlig ikke ser. Som antas å ligge der. Som fins i tåka bak duggen. Fjellet. Vannet som renner over fjellet. Bilene som passerer. Klokka som er 12.17. Veien som kan bli stengt i opptil 15 min. pga. sprengning. Som skiltet sier. Gravemaskina som står. Trærne som ligger. Fjellet. Vannet. Fjellet. Tåka. Vindusviskeren. Snøen. Vannet. Tåka som letter. Grått. Som det er. Fjellet og trærne og snøen. Vindusviskeren. Fuglen. Som flyr over gravemaskina. Som står parkert ved veien. Bilene som passerer. Vindusviskeren. Autovernet. Skyene. Som ligger rett over vannflata. Tømmer. Som ligger. Gården. Bilen. Campingvogna. Tunet. Gården. Husene. Som ligger i skråninga. Gården. Campingvogna. Gjerdet. Veien som svinger mot høyre. Brua. Bruktmarkedet. I låven. Som er rød. Lekestua. Som er rød. Fjellet. Som er halvveis sprengt vekk. Skogen. Snøen. Vindusviskeren. Furustammene. Bjørkestammene. Gjerdet. Bilene som passerer. Vogntog. Fjell. Bilene. Den blå flekken. Som blir større. Sola. Som fins bak der. Som nesten vises. Rasteplassen. Bilene som står parkert. Reisende som spiser formiddagsmat. Som spiser nista si. Som drikker kaffen sin. Jeg som får lyst på kaffe. Som henter en kopp pulverkaffe fra automaten bak i bussen. Sola som så vidt dukker opp i den blå flekken. Gradestokken som viser tre. Dagen. Som ser ut til å klarne. Jeg som lukker øynene. Som åpner øynene. Bussen som stanser. Som er på Kvam. Som kjører videre etter en halvtime. Bussen. Lyset over setet som ikke virker. Sola som har gått ned. Snø. Fjell. Skog. Parkeringsplassen med gatelykter. Husene med adventstaker. Som står i vinduene. Julestjerner som lyser. I vinduene som bussen kjører forbi. Bjørkestammer. Bjørkestammer. Fartsgrensa som er 60. Vinduet. Ved siden av meg. Billykter som suser forbi. Skygger av trær. Lys fra en stue. Omriss av passasjerer. Motordur. Billykter som kjører forbi. Veien som svinger. Bjørkestammer. Som jeg skimter. Vindusvisker. Snø. Som ligger så vidt. Billykter som passerer. Bjørkestammer. Billykter som passerer. Veien som svinger. Fjell. Lastebil. Bremselys. Lys fra stuer. Lys fra noe annet. 70. Som er vinterfartsgrensa. Billykter som passerer. Fare for ising. Som det står på et skilt. Veien som svinger. Bremselys. Fjell. Snø. Trær. Billykter som passerer. Som passerer i motgående kjøreretning. Som passerer i mørket. Fjell. Snø. Lys i taket over et annet sete. Som virker. Gradestokken som viser 1 plussgrad. Klokka som er 16.28. Ettermiddagen. Fare for ising. Som det står på et skilt. Bremselys. Bremselys. Bremselys. Bremselys. Veien som svinger. Billykter som passerer. Billykter. Billykter. Billykter. Veien som svinger. Sola som ikke er her. Trestammer. Trestammene. Som står tett. Dovre kommune. Som bussen kjører inn i. Billykter. Parkeringsplass. Gården. Adventstaken. Julestjerna. Gårdsplassen. Trestammene. Billyktene. Jeg. Som skrur av lyset på skjermen for å se. Som ser. Som ser ut av vinduet. Tungtransporten. Dieseltruck. Snø. Skog. Husene. Autovernet. Gjerdet. Snøen. Skiltene som peker. Som peker til steder. Traktor som er forbudt å kjøre med på veien. Billykter. Billykter. Billyktene. Lys fra en stue. Trestammer. Som jeg ikke ser så tydelig. Dovreskogen. Som det skiltes til. Som det skiltes til med pil. Som jeg nå vet hvor er. Som det skiltes til nok en gang. Busk med belysning. Bolighus. Hus. Juletrær ute og inne. Lastebiler. Julekranser i vinduene. Vinduene. Juletrærne. Lysestakene. Julestjernene. Snøen. Trestammene. Jordet. Dovreskogen. Husene. Bussholdeplassen. Bussen som kjører. Bremselysene foran bussen. Jeg som skriver i mørket. Bussholdeplassen. Julelysene. Snøen. Skogen. Passasjeren foran i bussen. Som hekter ei jakke av setet. Som tar på seg jakka. Billykter som passerer i høy fart. Grantrær. Grantrær. Grantrærne. Trestammene. Stammer. Snø. Bussholdeplass. Autovern. Trær. Trær. Billykter. Billykter. Stammer. Som står tettere. Billykter som passerer. Veien som svinger. Billykter. Veien. Som går oppover. Fjøset. Som ligger helt opptil veien. Vinduene. Som er små. Som er plassert høyt oppe på veggen. Stammene. Snøen. Billykter. Lys fra stuer. Lys fra stuene. Stuer. Gjerdet. Jeg som ser meg nødt til å spise. Som spiser i mørket.

Audun Mortensen har sett den nye musikkvideoen til Blood Orange, og rapporterer:

… fikk bekreftet at Dev Hynes* leser samme moteblogger som Solstad.
*som medlem av henholdsvis Test Icicles (2004–06), Lightspeed Champion (2007–10) og Blood Orange (2010–12).

Hva skal vi si? Forbløffende.

De som kjenner til det lille Flammeforlaget vet at fiktive Omar Little fra TV-serien The Wire står høyt i kurs her i gården. I stil og tale, om ikke metode. «I got the shotgun. You got the briefcase. It’s all in the game though, right?» «Man, money ain’t got no owners, only spenders.» Og så videre. Men det fins også en annen Omar i The Wire. Et annet omen, kunne man også sagt. En med klengenavnet Snot Boogie. Husker du? Neppe. Han er allerede drept da serien starter (bilde over). Han ligger face down på asfalten da McNulty for første gang åpner gapet. Først og sist, alt og ingenting, samme navn. Skal bety? Ikke allverden. Kanskje noe sånt som: det er ikke hva du har, det er hva du gjør med det du har. Kanskje. Evt noe Henrik Hovland sa til meg en gang for ganske lenge siden: Du må finne flaksen i livet ditt. Den fins. Du må bare finne den. Snot Boogie burde kanskje lett litt bedre. Kanskje vi alle burde det?

I et intervju med Ready, Steady, Book blir irske Sinéad Morrissey (som du kanskje leste et dikt av i går, like under her) bedt om å gi råd til håpefulle skrivespirer. Hva må til for å få det til?

SM: Sett av tid. Og ikke gi deg. Selv om ingenting skjer. Det er gjennom hardt arbeid at de enkle tinga blir skapt og når de blir skapt er det en gave. Men du må først gjøre deg fortjent overrekkelsen ved å jobbe på … Jeg jobber utrolig sakte. Og jeg skriver for hånd. Og jeg skriver om og skriver om og skriver om.

Det fins ingen snarvei, med andre ord. Eller som Hal Holbrook sier det i Wall Street: Det går ikke an å bli litt gravid.

BALTIMORE In other noises, I hear my children crying— in older children playing on the street past bedtime, their voices buoyant in the staggered light; or in the baby next door, wakeful and petulant through too-thin walls; or in the constant freakish pitch of Westside Baltimore on The Wire, its sirens and rapid gunfire, its beleaguered cops haranguing kids as young as six for propping up the dealers on the corners, their swagger and spitfire speech; or in the white space between radio stations when no voice comes at all and the crackling static might be swallowing whole a child’s slim call for help; even in silence itself, its material loops and folds enveloping a ghost cry, one I’ve made up, but heard, that has me climbing the stairs, pausing in the hall, listening, listening hard, to—at most—rhythmical breathing but more often than not to nothing, the air of the landing thick with something missed, dust motes, the overhang of blankets, a ship on the Lough through the window, infant sleep – SINÉAD MORRISSEY, 2012

Ikke sant?

I et intervju med Paris Review fra 2004 får Haruki Murakami det kanskje litt snodige spørsmålet om hva kona hans syns om at han valgte forfatteryrket.

HM: Hun sa ingenting først, men da jeg framholdt at jeg var forfatter, ble hun overrasket og litt flau.
PR: Hvorfor ble hun flau? Hun trodde ikke du ville få det til?
HM: Å være forfatter er ganske prangende.