Flammes filmanmelder Iram Haq har sett fjorårets nyinnspilling av mester Tolstojs Anna Karenina, regissert av Joe Wright, med Keira Knightley i tittelrollen. Iram er ikke veldig imponert.

FF: Likte du filmen?
IH: Nei.
FF: Lo du?
IH: Tja.
FF: Gråt du?
IH: Nei.
FF: Savnet du de gode gamle dager?
IH: Nei.
FF: Likte du de teatralske sceneskiftene?
IH: Nei.
FF: Ble du overraska over tempoet til filmen?
IH: Tja.
FF: Likte du kjolene og dressene og hattene? Er du svak for kostymedrama generelt?
IH: Nei.
FF: Anna sier at hun bare vil leve og ikke volde noen andre (enn seg selv) vondt, en god leveregel?
IH: Nei, men kjenner meg selv igjen.
FF: Tror du, som Tolstoy skriver, at det fins like mange typer kjærlighet som det fins hjerter?
IH: Nei.
FF: Men tror du, som han også skriver, at «respekt er det tomme stedet som er oppfunnet for å dekke over det tomme stedet hvor kjærlighet skulle ha vært»?
IH: Ja.
FF: Er kjærligheten i kunsten alt for ofte tragisk?
IH: Ja, men kanskje den som er spennende og intressant.

Hun er som … Hva er hun som? Han er som … Hva er han som? Vet ikke. Men det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå og hvorfor? I dag: Kristian Hæggernes.

The day is difficult to start.
I leave it at the top of a hill
the night before. Next morning
I release the handbrake
and the whole rickety contraption
chokes itself back to life.
(Hugo Williams)
 
– Jeg liker måten å framstille problemet med å starte opp, fortsette der en slapp, og diktet som helhet resonnerer også godt med min egen hang til prokrastinasjon. («Sleep is the great hobby,/ with footnotes on the subject of desire.», «Is it too late/ to do something useful with my life?») Påbegynt arbeid skal tas opp igjen, det er alltid en ny dag i morgen, og et nytt år etter dette. Særlig tyngde får dette når man vet at Williams har sviktende helse, går til dialyse flere ganger i uken, og står i transplantasjonskø, slik at den nye dagen ikke nødvendigvis vil komme, og at det nye året kan bli det siste.

Flammes filmanmelder Iram Haq har sett Jacques Audiards Rust og bein (De rouille et d’os) fra fjoråret, hvor Alain og Stephanie (spilt av Matthias Schoenaerts og Marion Cotillard), som begge er amputerte på hver sine måter, prøver å finne en måte å være to på.

FF: Likte du filmen?
IH: Ja.
FF: Lo du?
IH: Nei.
FF: Ble du lei deg?
IH: Ja.
FF: Fikk du lyst å svømme?
IH: Ja.
FF: Kunne du sett på en sånn slåsskamp?
IH: Nei.
FF: Frykter du det verste eller det beste når du ser på film?
IH: Verste.
FF: Frykta du det verste her?
IH: Vet ikke.
FF: Ble du gira da lydsporet kjørte i gang State Trooper?
IH: Kanskje litt.
FF: Mer lydspor: Someday my pain will mark you, synger Bon Iver inni der et sted, og er det smerten som skaper kjærlighet i filmen?
IH: Tja.
FF: Filmen fader ut i lys, men tror du på bare gode dager herfra for Sam og de voksne?
IH: Nei.

VickiLeaks er Victoria Durnaks helt egne Flammespalte, hvor hun får leke og lekke som hun vil.

Ifølge den kinesiske Zodiaken er vi inne i slangens år. På internett er det et annet dyr som regjerer: katten. Meme-produksjonen rundt det populære kjæledyret har tatt sånn av at Flavorwire nå avholder en «Highbrow Cat Week» for å minne om at katter er mer enn dumrianer med hodet gjennom brødskiver. Kulturnettsiden lister opp katteskikkelser fra litteraturen, grafiske romaner og eventyr. De spør: «Hvorfor tilhører kattene på film som oftest skurker, mens hundene får spille helter?» De svarer: Katter er vanskeligere å trene, gjør seg best på skjerm – proppet med beroligende midler – som rekvisitter.

Det er 36% mer sannsynlig at et hundemenneske har en popsang som ringetone, rapporterer Hunch.com. Det er også, opplyser de, 14% mer sannsynlig at en katteelsker holder seg til vennene sine på fest. Om mennesketypene kunne skilles fra hverandre under gårsdagens vernissage for The Cat Show (på galleriet White Columns i New York) forblir uvisst. Med enten hundekjeks i lomma, kattegress i hagen eller ulike grader av dyreallergi nærmer antall bidragsytere seg hundre. Deriblant absurdisten David Shrigley, regissøren Gus Van Sant, kunstnerne Frances Stark, Richard Prince, Barbara Kruger og norske Ann Cathrin November Høibo.

I dramakomedien Rentaneko (2012) låner Sayoko ut katter til ensomme sjeler. Alle låntakerne har et hull å fylle: den eldre kvinnen huler ut geléen hun lagrer i kjøleskapet, tåa til familiefaren stikker ut av sokken. Når kattene leveres tilbake, er hullene fylt. De pelskledde har gjort sitt, og fått de midlertidige eierne til å se hva de manglet. The Cat Show vil fylle et hull for mange: før slutten av juli skal ti katter fra et lokalt redningssenter adopteres bort i galleriet. Tropper du opp i ens ærend, vil du også kunne få et glimt av November Høibos skulptur «Documentation is Everything #09» (2011). I den troner en Maneki-neko figur (en sånn som vifter med armen for lykke) på et kamerastativ. Foreslår Høibo at det perfekte dokumentasjonsfotoet avgjøres av flaks?

VD: Hvor stor plass er det til katter i kunsten?
ACNH: Jeg vet ikke hvor mye, men det er plass til katter i kunsten. Det kommer til å vare, det er ikke et nytt fenomen.

VD: Hvorfor ler vi av katter?
ACNH: Hmm … Prøvde å google «why do we laugh at cats?», så kom jeg til noe annet: «why do we clap when we laugh?», som også er et godt spørsmål.

VD: Har du noen favorittkunstverk som involverer katter?
ACNH: Kommer ikke på noe i farten. Jocelyn Wildensteins man-made-face er et fascinerende katte-prosjekt.

«Supermann tjener ingen penger på å redde verden igjen og igjen», synger Crash Test Dummies i Superman’s song, som er noe vi har visst hele tiden så klart, men kanskje uten å tenke allverdens på det? Fordi: Det samme gjelder alle superhelter i (det stort sett amerikanske) superheltuniverset. De får krefter enten herfra eller derfra – så begynner de bare å redde oss, uten å vente på applaus, uten å sende faktura. Og det er noe der, tenker jeg, på en grå sommerdag midt i juni, som på befriende vis strider med den regjerende ånden i det vi kan kalle næringslivet: maksimer din egen verdi, sop inn det du kan, du er verdt det de er villig til å betale og så videre. Dette ser vi innenfor idretten så klart (kanskje fotball og basketball, særlig), med sitt uforståelige terreng av agenter og sponsorer, og når det gjelder lederstillinger generelt. Det vet vi. Det visste vi. Lite Supermann-takter å spore der (eller her). Det er ingens ansvar å tenke utover seg selv, virker det som. Som jo er superheltens ansvar: å tenke utover seg selv. Å tenke på de andre. De utsatte. De (midlertidig) hjelpesløse. Som det fins så mange av i verden. Det også visste vi. Vil det si at superheltene i Marvel og DCs tapning også er mer altruistiske enn folk flest? Kollektive? Nesten for sosialister å regne? Ja? Og er ikke det litt morsomt med tanke på både den vanvittige frykten for sosialismen i USA, samt den like vanvittige populariteten til, og dyrkingen av, superhelter. Nye filmer hvert år hvor de fiktive superheltene tjener ingenting (filmselskapene tjener fett, må sies). De slåss for deg og meg – lufta og kjærligheten. Til og med kyniske Tony Stark, som før han blir Iron Man tjener latterlig mye penger på våpenproduksjon, gir opp denne produksjonen, kommersielt sett, så fort han blir superhelt. Etter det er alle hans oppfinnelser mynta på fellesskapet. Ikke salg og distribusjon, lenger, men bistand. Vi burde alle vært superhelter.

Blir det ferie i år? Hvor drar du? Hva har du for planer? Utlandet, kanskje? Eller Norge? Vi har bedt et knippe forfatter (og mennesker) fra rundt om, å lage minireiseguider fra sine steder, store og små, i tilfelle en av oss, eller alle, drar forbi i løpet av sommeren. Først ut: Janne Stigen Drangsholt om Stavanger.

36 TIMER I STAVANGER

Fredag
Ragnar Hovland har skrevet at han skjems så fort han krysser grensen til Vestlandet, fordi alle har så nye og strøkne biler at det virker som de er blitt nyrike over natten alle som én. En god utflyttervenninne som bor på Oslo øst synes Stavanger ser ut som Disneyland.

Tettheten av Porsche Cayenne og Mulberry Bayswater er utvilsomt større enn de fleste andre steder. Den tanken har nok allerede slått deg, der du står utenfor Food Story (Løkkeveien 41) fredag morgen og vurderer om du skal gå inn og spise frokost. Det er ingenting å tvile på. Food Story oppfordrer oss til å signe maten og nyte livet, og her kan du trygt sitte både lenge og vel og nyte lokale råvarer og god kaffe. Om det skulle være fullt på Food Story kan du ta turen opp til Ostehuset (Hospitalsgata 6), som tilbyr en nesten like god, men hakket dyrere, start på dagen.  

Har du med deg barn, kan dere så spasere bort til Ajaxparken (Nykirkebakken), oppkalt etter forfatter Andreas Jacobsen. Kommunen kaller den en «jungelinspirert lekeplass for kreativ lek», og stativene er polstret både her og der sånn at man skal være sikre på at ingen skader seg. Reiser du imidlertid uten barn, kan det være fint med en spasertur i området rundt Domkirken og Breiavatnet.

Så er det på tide å besøke Oljemuseet (Kjeringholmen), som er gøy for både store og små og som også huser Bølgen og Moi, hvor du kan sitte på bryggen og nyte nygrillet makrell.

Når du har spist deg mett vandrer du langs den Blå Promenade i retning Skagenkaien, og går kanskje også innom galleriet Skur 2. Deretter er det vel på tide med litt shopping, og da tar man turen til Øvre Holmegate, den såkalte Fargegaten, som både rommer tradisjonell Stavangersk arkitektur og særpregede butikker og caféer. Om man er ute etter å kjøpe Mulberryveske er det bare å fortsette videre til Breigata og videre opp mot Søregata, hvor designbutikker som Høyer, Karma og Rolfsen holder hus.

Shopping kan være utmattende for både store og små, og om du har med barn kan du nå ta turen til hotellet for å slappe av, eventuelt ta dem med til Tango (Nedre Strandgate), hvor takterrassen kan tas i bruk nesten uansett vær. Her kan man kjøpe champagne i glass og pleie trøtte føtter.

Så går man tilbake til hotellet for å legge igjen varer, samt ta på ny lebestift, for deretter å sette kursen mot restaurant Renaa (Breitorget 6). Her er det forøvrig viktig å unngå et bord i nærheten av kjøkkenet, om man ikke trives med stekeos. Etterpå kan man ta del i oljeeventyret i form av dyre drinker på Hall Toll (Skansegaten 2) eller dyrke en mer alternativ livsstil på Cementen (Nedre Strandgate 25).

Lørdag
Etter frokost kan barnefamiliene setter kursen mot barneavdelingen på Stavanger bibliotek, som ligger i Sølvberget, for deretter å besøke Barnemuseet (Musegata 16). For de mer eventyrlystne anbefales en togtur til Sandnes, hvor man kan besøke Vitenfabrikken (Storgata 28) og deretter spise en nydelig lunsj på Charles & De (Langgata 41). Man bør også få med seg en kaffe på Coffeeberry (Ruten), samt gå innom artige butikker som Smak og Små i Langgaten.

De som reiser alene kan ta seg en tur langs Mosvannet og bruke noen timer på Stavanger Kunstmuseum (Henrik Ibsensgate 55). Lunsj bør legges til bakgården til Matmagasinet ((Eiganesveien 1), og etterpå kan man få med seg lørdagsjazzen på Newsman (Skagen 14). De barnefamiliene som har tatt turen til Sandnes blir nok værende utover ettermiddagen, mens de som har valgt å bli i Stavanger kan nå ta turen til Geoparken utenfor Oljemuseet, som er en litt annerledes bypark med materialer og gjenstander fra petroleumsindustrien.

På lørdagskvelden kan man spasere gjennom Gamle Stavanger til middag og konsert på nye Stavanger konserthus (Sandvigå 1). Et annet alternativ er å legge middagen til Sabi Sushi (Pedersgata) og deretter få med seg en konsert på Tou Scene ((Kvitsøyegata 25).

Hva bør man unngå i Stavanger?
Når man vandrer rundt i Stavangers gater er det lett å bli forført av synet av tilsynelatende kontinentale mennesker som sitter utenfor Le café francais (Østervåg 30) og spiser croissant og drikker kaffe, men her er det viktig å bare fortsette å gå. Det samme gjelder Godt brød ved Sølvberget. Den ser fin og innbydende ut, men stikkordene er lang kø og mye penger. Skal man kjøpe med seg mat i en fart er Renaa Xpress (Breitorget 6) et langt bedre alternativ.

Hva leser man i Stavanger?
Jeg burde kanskje sagt Tore Renberg eller Einar O. Risa, men jeg sier heller Kolbein Falkeids Samlede dikt og Lene Asks Hitler, Jesus og farfar.

– Janne Stigen Drangsholt

40 sekunder tok det Pussy Riot å vinne verdensberømmelse. Så lenge rakk de å framføre sin «pønkebønn» i Frelserkatedralen i Moskva før hissige kirketjenere husjet dem ut av sakristiet. Halvannet år seinere er det ingen som betviler Pussy Riots stayerevne på den offentlige scene. Boka Catechism: Poems for Pussy Riot vant nylig en Saboteur-pris for «beste diktantologi», i går var det premiere på en mye omtalt HBO-dokumentar om gruppa, og Rough Trade tenker sannelig å slippe enda en antologi – Let’s Start a Pussy Riot, med bidrag fra blant andre Robyn, Kim Gordon, Antony Hegarty og mange Flamme-venners gamle kjenning Jón Gnarr – på Meltdown-festivalen denne uka.

Når Pussy Riot har gjort et så varig inntrykk på den vestlige opinion, skyldes det ikke bare at de har en god sak, men også at de målbærer den med en viss suverenitet. Det siste bevises av de oversatte sangtekstene og manifestene i En pønkebønn for frihet, en norsk boksingel som lanseres denne uka. Referanser til Montaigne, Dostojevskij eller Guy Debord torde ikke overraske noen; mer overrumplende er den konsekvens med hvilken Pussy Riot bruker Skriften, altså testamentene, i sin kamp mot dobbeltmoral, opportunistisk fjeskeri og utidig sammenblanding av stat og kirke. Argumentasjonen følger en kierkegaardsk linje: Vi er kanskje ikke kristne, men det er sannelig ikke de såkalt kristne heller!

Boksingelen er initiert av Trine K. Haagensen og UiB-postdok Martin Paulsen, som også har oversatt tekstene. Torsdag 13. juni innbyr de & vi til lansering på MIR (Grünerløkka Lufthavn, Toftes gate 69) kl. 19.00, hvor det blir avholdt et miniseminar under overskriften «Hva vil Pussy Riot med Russland?». I panelet sitter Ane Tusvik Bonde, Yngvar B. Steinholt, Susanne Christensen og Peter Normann Waage. Performancegruppa Dromedar bidrar med skreddersydd performance; Natasia Sofiskaia slenger innom og spiller et par låter. Fri entré!

Hun er som … Hva er hun som? Han er som … Hva er han som? Vet ikke. Men det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå og hvorfor? Først ut: Hans Petter Blad.

Family isn’t a word. It’s a sentence.

– Som er «taglinja» til Wes Andersons The Royal Tenenbaums: Vi (far og datter) satt akkurat og diskuterte den da din henvendelse nådde meg. Det er et av de sjeldne tilfellene da «taglinja» er bedre enn filmen. Derved er det kanskje fra litteraturen; filmen kan ses på som en påkostet dramatisering, eller adapsjon, av metaforen.

VickiLeaks er Victoria Durnaks helt egne Flammespalte, hvor hun får leke og lekke som hun vil.

Utstillingsrom kan tydeliggjøre forskjellene mellom de som oppholder seg i dem. Det kan synes at noen kjenner kunstneren, at noen er kunstnere selv, at noen er kuratorer, samlere, eller tilfeldige forbipasserende. Med prosjektet «Level» (1997), vil Hans Hemmert skape et umiddelbart inntrykk av det motsatte. Ved ankomst utstyres de besøkende med varierende høye platåsko, for å unisont rage to meter i været. Demokratisk nok, blir alle i rommet både sin egen skulptur og en installasjon sett samlet.

På Geisha-lærlingers føtter har platåskoen som oppgave å redde kimonoen fra skitt. På medlemmene i Spice Girls bidrar de, som i Hemmerts prosjekt, til å jevne ut. Men hva skjer, om noen – som den lille gruppa til høyre og mann nummer tre fra venstre i bildet – nekter å ta del? Er det ikke flere sko for høydene deres? Tror de at de er høye nok fra før? Har de nettopp ankommet festen? Ikke rukket bort til skohyllene? Er noen av dem kunstneren selv? Hva slags erklæring er i så fall det?

I et intervju med Jacket2 for litt siden, snakker singelaktuelle Ron Padgett om behovet for, og gleden ved, å bruke en iPad (som bare en av Flammes tre halvdeler eier, gjett hvem), og hvorfor Apple laget den i det hele tatt. Han er kanskje litt syrlig.

Ron Padgett: Det er for at du skal bli enda mer hekta. Prøv å kutte ut og se hva som skjer. Maskina mi kræsja for et par uker siden og jeg var uten datamaskin i et par dager og jeg lengta etter den. Det var som å kutte ut dop. Og jeg skjønte: Aha! De har gjort oss avhengige. Du må oppgradere hele tiden, og hvis du ikke gjør det, sliter du. Det er som å ta stadig mer heroin. Vi er blitt psykologisk avhengige.