Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisopskjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde

Finale, symfoniens siste sats, avslutningen på en turnering som nå, i retrospekt, synes å ha vært styrt av gudene, og som derfor – for en gangs skyld kanskje også med rette – kan kalles episk; for til forskjell fra hvordan sportsjournalistene så å si uten unntak omtaler enhver kamp som fortoner seg jevn og langvarig som et epos, fremholder jeg at betegnelsen bør være forbeholdt en hel turnering, eller snarere Federers karriere sett under ett, hvor Wimbledon 2012 kan lignes med siste etappe av Odyssevs’ hjemreise tilbake til Ithaka, tilbake på tronen – og altså i Federers tilfelle: tilbake på Wimbledons hjemlige gressmatte, tilbake på toppen, som den utvilsomt beste spilleren gjennom tidene, den evige nummer én. Utover dette – og jeg ber om unnskyldning for den videre patetiske tonen, men det er umulig å være tilbakeholden lenger nå – kan trolig den mest åpenbare likheten mellom Odyssevs’ og Federers’ hjemreise hevdes å ha med hindringene å gjøre; for det skal neppe stor fantasi til for å forestille seg Djokovic som den enøyde Polyfemos, sterk, mektig, men ikke akkurat den største strategen (eller Nadal som en av de kannibalske laistrygonerne som slynger av gårde digre kampesteiner fra sin trygge post langs grunnlinjen, tennisens klippevegg), men kanskje aller mest skotten Murray som en av Penelopes beilere, en motstander som det viser seg enkelt å beseire i finalen (4–6, 7–5, 6–3, 6–4) straks Federer kaster Evmaios’ filler, spenner servens bue, og slik avslører sitt sanne, veldige jeg.

Federer ble riktignok brutt i åpningsgamet; og han tapte første sett, dessuten så det nokså mørkt ut i begynnelsen av det andre, på flere måter, ettersom skyene samlet seg på den Viktorianske himmelen. Men jeg vil likevel ikke gi de reporterne rett som påstår at været var utslagsgivende. Jo da, Federer spiller best under optimale forhold; ja, så vidt fininnstilt er hans stil at selv forsiktige drag i lufta vil ha stor betydning; så derfor, idet himmelen åpnet seg og taket ble trukket over banen, visste jeg at det ville bety ensidig dominans. Like fullt mener jeg at jeg kunne skimte en endring i Fedrerers stemningsleie allerede mot slutten av første sett, altså før Centre Court ble en innendørsbane: Jeg så hvordan blikket ble svart – og som tidligere nevnt er dette et skydekke jeg setter langt større lit til enn regneværets konsekvenser. Kan jeg skimte dette symptomet på tenning og besettelse i Federers øyne, da vet jeg at ingen kan stanse ham. Derfor maktet jeg – hvor usannsynlig det enn kan virke – å slappe av selv om første sett gikk i skottens favør, for jeg visste det var i ferd med å snu, jeg visste at Murray ikke ville klare å holde følge mye lenger; dette er Federers hjemmebane, tenkte jeg, det hjelper ikke om hjemmepublikummet heier aldri så mye på sin nye yndling (en skammelig oppførsel i grunn), nervene vil svikte, mens Federer vil finne sin sedvanlige stoiske ro, holde ut, og vinne til slutt. Hvilket også skjedde. Federer løftet spillet, servet bedre, satte drepende forehand-slag ut i Murrays venstre hjørne, også backhand-slagene syntes å være effektive. I velkjent Federer-stil plasserte han ballen om og om igjen tilbake i samme hjørnet, med skarpere vinkel hver gang, fremfor å skifte retning og alternere altfor mye. Og dette viser seg ofte å være svært effektivt; flere spillere har klaget over hvordan de føler at de blir desorientert i møte med Federers (inside-out) forehand, at de får for dårlig tid, rekker ikke tilbake til grunnposisjonen mot midten av grunnlinjen, før de må ut igjen på sin ytterste venstre vinge. Etterhvert som dette gjentar seg, kommer de i villrede: Hvor er jeg, hvor skal jeg, hvordan er banen egentlig formet? Det høres kanskje utrolig ut, at så vidt drevne spillere risikerer å miste stedsansen i møte med Federer, men det skjer like fullt hver gang, mer og mer glir de ut mot venstre, til de ikke rekker hjem igjen, trår feil, mister balansen, ikke mye, knapt merkbart, men akkurat nok til å fremprovosere et mindre vellykket treff (som Federer nådeløst vet å utnytte).

Men ikke alle sportsjournalister anerkjenner denne egenskapen hos Federer, eller kanskje ser de ikke sammenhengen, kanskje forstår de ikke hva som skjer, for hva de påstår er alltid det samme: Federers motspiller gjorde for mange feil. Og med det utsagnet er det som om de forsøker å frata Federer noe av æren. Men enhver som har spilt tennis, uansett nivå, vet at feilene kommer oftere i møte med smarte motspillere, motspillere som ser vinkler, finner åpninger hvor andre er blinde, motspillere som tenker langt flere trekk (enn en selv) av gangen, motspillere som synes veiledet av en høyere plan, og derfor har blikket rettet mot noe bakenfor det øyensynlige spillet.

Og nettopp av den grunn, hvordan Federer mer enn noen annen ser forbi spillets overflate og synes å være veilledet, styrt, er det jeg tenker på Odyssevs når jeg med et tilbakeblikk vurderer turneringen og Federers karriere. For til forskjell fra hvordan roman-sjangeren beskriver enhver sjelelig søken som et selvbevisst arbeide, ofte som ren introspeksjon, kjenner ikke eposets helt plagene ved å søke, like lite som han opplever verdens farer som reelle. Hvorfor? Jo, nettopp – og jeg gjentar – fordi han er styrt av gudene, skjebnen, forsynet, og ikke av et ønske om å finne seg selv eller sin livsvei. Med en biografisk form skildrer derimot romanen det utsnittet av jeg-ets utvikling hvor letingen synes å være som mest intensivert, altså den utslagsgivende striden i dette individets livsløp. Derfor synes det for meg umulig å sammenligne én enkelt kamp, selv en finale, med et epos. En kamp må følgelig heller bli en roman, mens et sett, et game eller kanskje kun en ballveksling, ligner diktet.

Sagt på en annen måte: Federers selvsikkerhet, hans ubøyelige tro på at han igjen ville vinne, kan jevnføres med hvordan den episke helt styres blindt av et høyere mål. Ingen tvil finnes i hans hjerte, kun standhaftig virkeliggjøring av en hemmelig plan, en plan få andre trodde at eksisterte. Men jeg trodde, var overbevist, håpet på seier. (Hva var det jeg sa!)