«You want to see fjords before you die.»

Jim Carroll døde fredag 11. septemberFor en uke siden gikk den amerikanske forfatteren og musikeren Jim Carroll bort. Vi ba forfatter og musiker Per Ivar Martinsen, som også er Carrolls oversetter i Norge, skrive en nekrolog. JIM CARROLL 1949 – 2009 Ved lesning av arbeidene til Jim Carroll er det fåfengt å sondere mellom mannen, myten og den streetwise dopmisbrukeren: gjorde han strøjobber for Warhol, var han løpergutt for Velvet Underground, kompisen til Ginsberg, elskeren til Patti Smith, og ikke minst, tror vi på hans selvbiografiske skildringer fra tidlige tenår i The Basketball Diaries? Født med irske aner på Manhattan, fikk han status som tenåringslegende på bakgrunn av publiserte utdrag (bl.a. i The Paris Review) fra dagbøkene han skrev fra han var 12 til 16 år – den utbrente Jack Kerouac ga sitt bifall: «At 13 years of age, Jim Carroll writes better prose than 89 percent of the novelists working today ...» Carroll drømte om å etablere seg som poet, og debuterte med en tydelig Frank O'Hara-inspirert diktsamling, Organic Trains, utgitt av den 17 år gamle poeten selv i 1967. De snaut 500 eksemplarene inneholder 16 bråmodne dikt skrevet på lange, rastløse t-bane-turer på kryss & tvers gjennom New York City. I 1973 fikk 23 år gamle Carroll et litterært ry med den Pultizer-nominerte diktsamlingen Living At The Movies. The Basketball Diaries ble utgitt samlet som bok i 1978, og i løpet av sin videre forfatterkarriere, som endte 60 år gammel ved skrivebordet fredag 11. september, steg Jim Carroll aldri helt ut av de beryktede dagbøkenes lange skygger – Så hva er det med disse dagbøkene? Tenåringen Carroll var en svært talentfull basketballspiller, og talentet skaffet ham stipend og privilegiet av å gå på katolsk privatskole på Manhattans fornemme Upper West Side. Parallelt med dette våknet hans gryende bevissthet om en mulig fremtid som forfatter, samt trangen til å jakte på rusopplevelser i New Yorks bakgater. Odysseen startet på Lower East Side, så opp til det nordlige «irske» Inwood, før han med dopmisbrukets taktfasthet seilte kjapt nedover til rennesteinen på Lower East igjen. Før fylte 16 hadde den sporty unggutten konvertert til fullblods gate-junkie og pissoar-prostituert, i dagbøkene skildret med humoristisk overmot og dødsforakt … Boken tegner dessuten et skarpt tidsbilde av et USA som herjes av Den Store Kommunist- og Atombombefrykten, Vietnamkrig & Cubakrise – i en forsøksvis filmatisering av boken, med tittelen Netter i New York, er det politiske bakteppet dessverre økonomisert bort, og Leonardo Di Caprio’s gestaltning av Carroll blir til en sutrete gategutt som oppskriftsmessig havner på rett kjøl i passe tid før rulletekstene. Det er nettopp poesien og språket i seg selv Carroll søker i dagbøkene; stadig kretser teksten rundt et ønske om og en vilje til å tre inn i språket, som utforskes i en flytende lyrisk prosa. Da undertegnede publiserte sin oversettelse av Basketballdagbøkene i 1996 (eget forlag, kun i pocket, revidert og «kanonisert» via Tiden Forlags serie med amerikanske «undergrunnsklassikere» i 2004), kommenterte en velvillig leser: «… joda, du ser ut til å ha funnet den rette tonen til oversettelsen rundt halvveis ut i boken …» Nja, vel, det er jo nettopp forfatterens voksende bevissthet rundt sin språklige modning som er dagbøkenes «hovedperson»; et dynamisk språk som utvikles side for side, parallelt med den purunge dikterens akselererende dophunger … Carrolls betydning vil alltid assosieres med Basketballdagbøkene, og en generasjon amerikanske forfattere som også stod med ett bein i rock’n’roll: lyrikken på The Jim Carroll Bands første (av tre) album, Catholic Boy, er et destillat av dagbøkene, og som «overlevende & modnet» poet skapte Carroll seg et nytt publikum med sine fullsatte opplesninger. En fremtidig lesning av hans arbeider vil kunne gi et videre perspektiv på nettopp poeten Carroll – enn så lenge slentrer han der, noen skritt bak Kerouac og Burroughs, som en slags stesønn av de urban-amerikanske prosa-pionerene i Beat-generasjonen, og for den del som en fjern fetter av Holden Caulfield fra J.D. Salingers The Catcher In The Rye, dog med en adskillig mørkere storbykulisse. I kjølvannet av den norske førsteutgaven av Basketballdagbøkene fikk jeg audiens hos Carroll i hans Chelsea-krypinn, og i løpet av 2 timer med skurrende kassettopptak, ispedd Manhattans bølgende trafikkstøy, snakker han lenge og lidenskapelig om poetene John Ashbery og Ted Berrigan, og videre med entusiasme om et plateprosjekt i samarbeid med Lenny Kaye. Det var noe paradoksalt og gjenferd-aktig over fremtoningen; det glaserte blikket, den besynderlige blandingen av intens tilstedeværelse og sporadisk fjernhet; levd hardhet og årvåken sensibilitet; som en slags løsrevet flamme i et ellers omsluttende mørke … Med blikket rettet hinsides veggene og New York-natten vi befant oss i, resiterte han det korte diktet «What Burroughs told me», som dukket opp i samlingen Void Of Course i 1998, det siste som til nå er utgitt fra Carrolls hånd – Have you ever seen fjords? You want to see fjords before you die ... Per Ivar Martinsen, september 2009

Relaterte artikler